Rødrev: Vanlig revepattedyr

Den er utbredt over store deler av Nord-Amerika og Eurasia, men er lite representert i Afrika. Den finnes også i Australia, men ikke naturlig. En rekke underarter er beskrevet, men systematikken er svært uklar i øyeblikket. Generelt deler man derfor rødreven inn i fargevariantene vanlig rødrev, korsrev og sølvrev. Sølvrev brukes i pelsdyroppdrett og finnes naturlig i Nord-Amerika hvorfra den ble innført til Norge.

Rødrev
Svensk rødrevtispe med valp
Nomenklatur
Vulpes vulpes (Linnaeus, 1758)
Populærnavn
rødrev (rev)
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Rovpattedyr
Familie		Hundedyr
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig
Økologi
Habitat:		terrestrisk
Utbredelse:		Nord-Amerika, Afrika, Eurasia og Australia
Naturlig og introdusert utbredelse av rødrev
Inndelt i
se «systematikk»

 

Rødrevarten har tre fargevarianter, som beskrevet nedenfor. Vekten ligger normalt i området 3 – 10 kg og kroppslengden er som regel mellom 83 – 110 cm, målt fra nesetipp til halerot. Den er langbeint og hurtig, og kan oppnå en toppfart av nærmere 50 km/t. Rever i varme strøk er gjerne slankere bygget. I vill tilstand kan man forvente en gjennomsnittlig levetid på ca. 3 år, men dette varierer fra sted til sted (underart til underart). I fangenskap lever rever opp mot 12 – 13 år.

Vanlig rødrev

 

Vanlig rødrev utgjør omkring 65 % av rødrevbestanden på verdensbasis, men fargen varierer fra blek gulaktig rød til dyp rødbrun på øvre partiene av kroppen og fra hvit til askegrå og skiferaktig grå på undersiden. Alle rødrever har et korslignende mønster over ryggen, der ei mørkere stripe renner nedover nakken og ryggkammen, og ei tilsvarende mørk stripe danner et kors på tvers over skuldrene på dyra. På røde rødrever er dette korsmønsteret dypere rødt eller rødbrunt. Den nederste dele av leggene er normalt sort eller nærmest sort, og haletippen er enten sort eller hvit. Pelsen varierer fra kort til semikort. De nordligste underartene har generelt en lenger pels og gjerne tett underull i vinterhalvåret.

Såkalt norsk eller skandinavisk rødrev har gjerne en klar rød til rødbrun pelsfarge med hvite tegninger i brystet, på halsen, kinnet og på haletippen. Den utvikler tett underull vinterstid og blir normalt 58–80 cm lang, målt fra snutespissen til halerota. Halen, som er bustete og svært frodig, blir gjerne omkring 50 cm lang. Vekten ligger normalt i området 5–15 kg, men vekt over 10 kg er ikke vanlig. Skandinavisk rødrev har blitt beskrevet som en egen underart (Vulpes vulpes septentrionalis), men mange forskere regner ikke denne reven som distinkt nok til å være det. Den blir derfor som oftest regnet som en varietet til nominatformen (Vulpes vulpes vulpes).

Det finnes også hvite rødrever, men noen av disse er albinoer. Likeledes finnes det i vill tilstand en mutert variant av rødreven som ikke har dekkhår, kalt Samsons rev.

Korsrev

 

Såkalte korsrever er en delvis melanistisk variant og har ei nærmest sort eller gråsort stripe (med islett av rødt) som renner nedover nakken og ryggkammen, og ei tilsvarende mørk stripe på tvers over skuldrene, slik at det dannes et kors fremst på ryggen. Nedre del av leggene er normalt sorte eller gråsorte, mens haletippen som oftest er hvit. Korsrever har dessuten gjerne sort eller gråsort ansiktsmaske. Pelsfargen er gjerne rødbrun til grågrislet rødbrun. De mørke feltene over skuldrene tegner et mye tydeligere korsmønster enn andre rødrever, derav navnet.

Korsrev er svært sjelden i Skandinavia, selv om varianten har blitt beskrevet fra nordområdene av både Conrad Gessner og Olaus Magnus. En studie basert på nesten 3 000 rødrevskinn fra Finland viste at 99 % av skinnene var fra den vanlige røde formen, mens korsrev utgjorde bare 0,3 % av de ikke-røde formene. I Nord-Amerika er formen vanligere, opptil 30 % av amerikanske rever er korsrever. Skinnet er et populært pelsverk internasjonalt. Det er gjerne mer verd enn tradisjonelle rødrevskinn, men som oftest ikke like mye verd som pelsverk av sølvrev og fjellrev.

Sølvrev

 

Såkalte sølvrever utgjør ca. 10 % av den totale rødrevbestanden på verdensbasis. Den varierer fra sølvgrå (grågrislet) til nærmest sort og har det mest verdifulle pelsverket blant rødrevene. Også sølvrever har et korsmønster på ryggen, men fargene er en kombinasjon av sølv og sort. Den nederste delen av leggene og labbene er normalt sorte eller nærmest sorte, og halen er gjerne grågrislet helt innerst, men nærmest sort utover. Også ørene er ofte sorte eller nærmest sorte.

Rødreven er en ensom jeger som ikke danner sosiale flokker, men lever alene utenom paringstiden og den første delen av valpestadiet. Det er kjent at tilliggende revir kan overlappe hverandre noe, men kjernereviret blir som regel forsvart. Reviret okkuperes av en hann og en til to hunner og deres eventuelle valper. Hiet graves som regel ut i bakken og har alltid flere utganger. Ofte har reven også flere hi innenfor reviret. Hiet som sådan er ofte overtatt etter andre dyr og tilpasset behovet.

 

 

Rødreven er svært tilpasningsdyktig og trives utmerket i umiddelbar nærhet av mennesker. Moderne landbruk, byer og tettsteder har i så måte gitt rødreven en rekke nye muligheter, som den vet å utnytte. Den trives nærmest over alt, inkludert i storbyer som Oslo, London og selveste New York, men man finner også rødrev i kystnære ubebodde strøk, ørkenlignende områder, landbruksområder og i fjellstrøk. Likeledes finner man rødrev i både varme som kalde strøk, herunder også i strøk med forholdsvis mye snø vinterstid. Det ser imidlertid ut til at rødrev foretrekker gressland i umiddelbar nærhet av skog, dersom den kan velge, men man kan stort sett si at rødrev er der det er tilgang på mat.

 

Rødrev finnes naturlig over hele den nordlige halvkulen, unntatt i deler av Sibir og på Grønland, Island og de andre Arktiske øyene. Den finnes heller ikke naturlig i ekstrem ørken. Undersøkelser fra Nord-Amerika og Russland viser at rødreven i det 20. århundre har økt sin utbredelse mot nordområdene. Forskerne mener dette har sammenheng med klimaendringene, noe som igjen fører til ekspansjon av rødrevens utbredelse oppover i fjellet.

Forskerne mener at arten oppsto i Asia, der det er gjort fossile funn som er omkring 1,5 millioner år gamle. Rødreven har så spredd seg utover Eurasia og til de nordlige delene av Afrika. Til Nord-Amerika kom den trolig for omkring 130.000 år siden, dit den vandret via Beringstredet. På 1600-tallet ble også europeisk rødrev introdusert i USA, der den blandet seg med lokale underarter. På 1860-tallet ble rødrev også introdusert i Australia, der den i løpet av 50 år var spredd til hele den vestre delen av landet. I dag er det kun i de varmeste strøkene i nordområdene at den ikke finnes. Rødrev ble også introdusert på Falklandsøyene og på Isle of Man, selv om den nå kan være utryddet der.

Verdens naturvernunion har per februar 2018 denne inndelingen av utbredelsen av arten:

1) Opprinnelig art i disse landene/områdene: Afghanistan, Albania, Algerie, Andorra, Armenia, Aserbajdsjan, Bangladesh, Belgia, Bhutan, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Canada, Danmark, Egypt, Estland, De forente arabiske emirater, Finland, Frankrike, Færøyene, Georgia, Gibraltar, Hellas, Grønland, Island, India, Iran, Irak, Irland, Israel, Italia, Jemen, Japan, Jordan, Kasakhstan, Kirgisistan, Nord-Korea, Kroatia, Kypros, Kuwait, Latvia, Libanon, Libya, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Malta, Monaco, Mongolia, Montenegro, Marokko, Myanmar, Nepal, Nederland, Nord-Makedonia, Norge, Oman, Pakistan, Polen, Portugal, Qatar, Romania, Russland, San Marino, Saudi-Arabia, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Sudan, Svalbard og Jan Mayen, Sveits, Sverige, Syria, Tadsjikistan, Tunisia, Tsjekkia, Tyrkia, Tyskland, Turkmenistan, Storbritannia, Ungarn, USA, Usbekistan, Vatikanstaten, Østerrike.

2) Muligens utdødd art i: Sør-Korea.

3) Innført art i: Australia (Tasmania), New Zealand.

 

 

Brunsttiden er gjerne i perioden desember–januar i sydlige strøk, januar–februar i sentrale strøk og februar–april i nordlige strøk, men dette kan variere. Hannene vil slåss i brunsttiden. Tispa er som regel fruktbar i 1–6 dager, mens selve paringsakten gjerne står på i kun 15–20 sekunder om gangen. Tispene parer seg ofte med flere hanner, men vil etablere et parforhold med kun en av dem. Under selve paringsakten er rever svært vokale, noe vi ofte kan høre som kattelignende skrik på nattestid.

Tispa går drektig i ca. 51 – 53 dager (av og til ned mot kun 49 dager) før hun føder et kull som i snitt består av fem valper (1 – 13 regnes som normal). Tispa har ansvaret for valpene, men hannen vil supplere henne med mat fram mot og en stund etter fødselen. Valpene fødes blinde og veier gjerne 50 – 150 gram. Øynene åpnes etter 9 – 14 dager, og valpene forlater gjerne hiet etter 4 – 5 uker. De er som regel fullt avvent etter 8 – 10 uker, men blir sammen med mora til senhøsten eller forvinteren. Valpene er kjønnsmodne etter ca. 10 måneder og forlater da gjerne mora på leting etter et egnet revir å leve i. Ofte finner de disse i nærheten av oppvekstområdet, men lange vandringer forekommer.

Mange steder har rødrevbestanden hatt en eksplosiv utvikling i senere tid, spesielt i Norden. Mange har ment at dette skyldes mangel på naturlige fiender. Dette er imidlertid omdiskutert, og nordiske forskere forklarer dette med at bestanden også har økt kraftig i Danmark, der rovpattedyrene som sådan ble utryddet alt på 1700-tallet. Stadig flere tror nå at moderne landbruk må ta en stor del av skylden, fordi dette gir bedre levevilkår for smågnagere og derav et bedre næringsgrunnlag for revens eksistens. Noen mener også at økte mengder av slakteavfall, som følge av økt felling av elg gjennom mange år, også kan ha bidratt (Kristensen, 1990). Allikevel nevner mange redusert predasjon fra ulv som en mulig forklaring til veksten i rødrevbestanden i Fennoskandia (Hersteinsson et al., 1989). Populasjonsstørrelsen påvirkes ofte lite av såkalte smågnagersvingninger, da rødreven er en generalist og spiser nær sagt alt den kommer over.

Rødreven er kjent som en slu og meget tilpasningsdyktig jeger. Arten er nærmest altetende og jakter helst i skumring og mørke. I områder med mye mat er reviret gjerne 5 – 12 km². I mer sparsomme områder kan reviret være 20 – 50 km². Den spiser fugler, insekter, reptiler, egg, små gnagere og andre små pattedyr, frukt, bær, åtsler og matavfall etter mennesker m.m. I det siste er det også blitt kjent at skandinavisk rødrev kan ta rådyrkalver og små lam som er sluppet ut for tidlig på beite på vårparten. Rødreven trenger omkring 0,5 – 1 kg mat i døgnet. Ved overflod hamstrer den, og det viser seg at reven som regel finner tilbake til maten den gjemte vekk.

 

Mest beskattet er rødreven av mennesket, som i årtusener har jaktet arten for pelsverkets skyld, men også som skadedyr. I Norge, Sverige og Finland felles rødrev som truer fjellrevbestanden. Forskere tror klimaendringer er årsaken til at rødreven trekker opp i høyden, der den kan konkurrere ut den mye mindre og langt mer sårbare fjellrevbestanden.

I lavlandet er jakt på rødrev mer sportspreget, og det regnes som en utfordrende type jakt. Det felles rundt 20 000 rødrev i Norge hvert år.

I England og Wales ble den lange tradisjon med såkalt parforsejakt forbudt i februar 2005. Denne type revejakt foregikk ved at en flokk med ryttere på hest og et kobbel av hunder (som regel foxhound eller andre hurtige støvere) jaget (hetsjakt) etter reven til den ble helt utmattet og styrtet, og det endte gjerne med at hundene rev reven ihjel.

I Norge kan man jakte rødrev mellom 15. juli og 15. april, og kan jaktes med våpen eller feller. Det er lov med både åtejakt og lokkejakt på røvrev.

Pels er fortsatt populært mange steder i verden. Historisk sett ble pelsverk benyttet for å beskytte mot kulden, men mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet ble pels et populært statussymbol. Filmstjerner og andre kjendiser tok i bruk pels og konkurrerte om å ha de flotteste plaggene, noe som til slutt resulterte i regulært pelsdyroppdrett. Fenomenet smittet over på befolkningen, først og fremst til rikfolk, siden også til middelklassen. På 1960- og '70-tallet fantes det vel knapt ei finere frue i Norge uten pels. For å lage ei pelskåpe av rev går det gjerne med omkring 10 – 20 skinn (av og til flere), avhengig av størrelse, modell og kåpelengde. Slike kåper omsettes ofte for mer enn 35 000 norske kroner.

I 1988 ble det estimert at nærmere ti millioner rev ble avlivet for skinnets skyld. Av disse var omkring halvparten såkalt oppdrettsrev og den andre halvparten viltfanget rev. Nordiske land er en betydelig aktør i pelsdyrnæringen, men norsk oppdrettsrev utgjør kun 350 000 – 400 000 reveskinn i året. Da er både rødrev og fjellrev medregnet. Norske oppdrettere er for det meste bønder som har pelsdyrproduksjon som tilleggsnæring.

Det har vært stigende internasjonal motstand mot pelsdyrnæringen i de senere år. I Norge har denne motstanden engasjert både vanlige folk og naturvernaktivister. Naturvernaktivistene mener at revene har dårlige levevilkår og har gått inn for å forby virksomheten. De mest ekstreme aktivistene har i noen tilfeller gått til det skritt å slippe løs oppdrettsdyr i norsk fauna. Oppdrettsdyr har imidlertid små forutsetninger for å klare seg selv og vil som regel dø av sult. Genetisk medfører de dessuten en stor risiko for eksisterende bestander av ville dyr, om de skulle klare å overleve.

 

Rødreven er i sin alminnelighet ikke truet som art, selv om CITES regner tre av de indiske underartene (V.v.griffithi, V.v.montana og V.v.pusilla) som truet og har påført disse handelsrestriksjoner i henhold til CITES Appendix III. I Sierra Nevada i California er også V.v.necator svært sjelden, kanskje i ferd med å forsvinne helt (Nowak, 1991). De trusler som finnes er derfor i første rekke predasjon fra andre rovpattedyr, sykdommer, påkjørsler og eventuelle naturkatastrofer.

Predasjon

Rødreven er både jeger og bytte. I Norge jakter både ulv, gaupe, jerv og kongeørn på rødrev. Ellers i verden jakter alle større rovpattedyr på rødrev som måtte befinne seg i nærheten, enten for å spise den eller for å unngå konkurranse med den om matforrådet. Som sådan er rødreven utsatt for predasjon fra alle store rovpattedyr og rovfugler, spesielt som valper, noen steder også fra krypdyr.

Reveskabb

 

I 1976 ble det første tilfellet av reveskabb (kalt skabb når den angriper mennesker) påvist i Lierne i Nord-Trøndelag, dit den kom fra Sverige der det første tilfellet ble påvist i 1972. Svensk rev ble trolig smittet av rev som innvandret fra Finland, der skabb ble påvist alt på 1960-tallet. Finsk rev fikk trolig smitten via Russland.

Reveskabb forårsakes av den 0,3 mm store skabbmidden (Sarcoptes scabei), som borer seg inn i huden på rev og andre pelsdyr, der den graver ganger og legger egg. Symptomer på reveskabb er sterk kløe og tap av pels, særlig i haleregionen hos verten. Huden tørker inn på de bare partiene, og reven blir ofte enda mer sky overfor mennesker og kan finne på å søke ly i uthus, garasjer o.l. for å varme seg. Etter 3 – 4 måneder dør gjerne reven av utmagring, infeksjon og uttørring.

Reveskabb førte opprinnelig til en drastisk reduksjon i rødrevbestanden. Skabb-befengte rever var et vanlig syn i Norge til ut på 1990-tallet. Nå ser imidlertid epidemien ut til å være over, men det anbefales å melde fra til Viltnemda om man observerer en rødrev med mulig skabb. På kontinentet har rødreven blitt resistent overfor reveskabb.

Reveskabb kan i noen tilfeller smitte tamhunder, noe som oftest skjer ved at hundene oppsøker revehiet til en smittet rødrev.

Bendelorm

 

Reven er hovedvert for såkalt mikroskopisk bendelormer (Echinococcus multilocularis), også kalt revens dvergbendelorm. Denne bendelormen lever i revens tarm og produserer egg som skilles med avføringen. Mennesker smittes gjennom konsum av forurenset frukt, bær, sopp og vann m.m. Parasitten forekommer i revebestandene i store deler av Europa, men har vært regnet for å være fraværende i Norden frem til 2011 da den ble oppdaget i Sverige. I 1999 og 2000 ble imidlertid denne parasitten påvist på Svalbard og i Danmark. Den er per 2022 fortsatt ikke oppdages på Fastlands-Norge.

Mennesker som blir smittet av revens dvergbendelorm kan få alvorlige plager som i verste fall kan føre til døden. Sykdommen kalles for ekinokokkose når den inntreffer mennesker. Det tar ofte 10 til 15 år fra mennesker blir smittet til de blir syke. Det er svært sjeldent at mennesker blir infisert og syke av revens dvergbendelorm, selv i land hvor parasitten er vanlig hos reven.

Andre overførbare sykdommer

I tillegg kan rødrev få en rekke overførbare sykdommer, sykdommer som overføres via smitte i form av virus og/eller bakterier. Slike sykdommer er også kjent hos andre hundedyr, for eksempel ulv og tamhund.

• Flåttbårne sykdommer (som for eksempel borreliose, anaplasmose og skogflåttencefalitt) overføres via flåttbitt.
• Furunkulose eller byllesyke er en infeksjon i huden som skyldes stafylokokk-bakterier.
• Hundepest eller parvovirus smitter ved kontakt hunder imellom eller ved kontakt med avføring. Sykdommen skyldes et virus som angriper tarmslimhinnen.
• Kennelhoste eller parainfluensa er en smittsom infeksjon i hundens øvre luftveier og kan skyldes både virus og bakterier.
• Leptospirose forårsakes av bakterier som kalles leptospira spp.
• Rabies eller hundegalskap skyldes et virus som overføres med spytt, for eksempel via bitt.
• Smittsom leverbetennelse (HCC) eller virushepatitt (Hepatit contagiosa canis) skyldes et virus kalt adenovirus 1 og smitter gjennom dråper via munn/nese eller gjennom avføring og urin.
• Valpesyke eller distemper skyldes et såkalt paramyxovirus som oftest starter med å ramme luftveiene.

Det er beskrevet en rekke underarter av rødrev, basert på lokal variasjon, men moderne forskning med DNA vil trolig endre på dette i årene som kommer. Som sådan trenger arten til en skikkelig genetisk studie, slik at virvaret av underarter kan bli bedre organisert. Tidligere ble for eksempel den amerikanske rødreven (Vulpes fulva) regnet som en egen art, men den klassifiseres nå som en underart av Vulpes vulpes. Flere andre underarter har også tidligere vært (feilaktig) klassifisert som egne arter.

• Vulpes vulpes (rødrev)
  • Vulpes vulpes abietorum (Vestkanadisk rødrev)
  • Vulpes vulpes aeygptica (Egyptisk rødrev)
  • Vulpes vulpes alascensis (Yukatanrødrev)
  • Vulpes vulpes alpherakyi (Turkmensk rødrev)
  • Vulpes vulpes alticola (Tajikistansk rødrev)
  • Vulpes vulpes anatolica (Lilleasiarødrev)
  • Vulpes vulpes arabica (Arabisk rødrev, muskatrev)
  • Vulpes vulpes atlantica (Nordafrikarødrev)
  • Vulpes vulpes barbaras (Nordvestafrikansk rødrev))
  • Vulpes vulpes beringiana (Østsibirsk rødrev)
  • Vulpes vulpes cascadensis (Nordvestamerikansk rødrev)
  • Vulpes vulpes caucasica (Kaukasisk rødrev)
  • Vulpes vulpes crucigera (Tysklandsrødrev)
  • Vulpes vulpes daurica (Sibirrødrev)
  • Vulpes vulpes diluta (Blekrødrev)
  • Vulpes vulpes dolichocrania (Østrussisk asiarødrev)
  • Vulpes vulpes dorsalis (Nevadarødrev)
  • Vulpes vulpes flavescens (Nordiransk rødrev)
  • Vulpes vulpes fulva (Nordamerikansk rødrev)
  • Vulpes vulpes fulvus (Sølvrev)
  • Vulpes vulpes griffithi (Afghansk rødrev)
  • Vulpes vulpes harrimani (Kodiakrødrev)
  • Vulpes vulpes hoole (Sørkinarødrev)
  • Vulpes vulpes ichnusae (Sardiniarødrev)
  • Vulpes vulpes induta (Kyprosrødrev)
  • Vulpes vulpes jakutensis (Yakutskrødrev)
  • Vulpes vulpes japonica (Honshurødrev)
  • Vulpes vulpes karagan (Kirgisisk rødrev)
  • Vulpes vulpes kenaiensis (Kenairødrev)
  • Vulpes vulpes krimeamontana (Krimrødrev)
  • Vulpes vulpes kurdistanica (Kurdisk rødrev)
  • Vulpes vulpes macroura (Rockey Mountain rødrev)
  • Vulpes vulpes montana (Himalayarødrev)
  • Vulpes vulpes necator (Kaliforniarødrev)
  • Vulpes vulpes ochroxanta (Okerglansrev)
  • Vulpes vulpes palaestina (Palestinarødrev)
  • Vulpes vulpes peculiosa (Korearødrev, Kishidarev)
  • Vulpes vulpes pusilla (Punjabrødrev)
  • Vulpes vulpes regalis (Sentralkanadisk rødrev, nebraskarødrev, missourirødrev)
  • Vulpes vulpes rubricosa (Nova Scotiarødrev)
  • Vulpes vulpes schrencki (Hokkaidorødrev, sakhalinrødrev)
  • Vulpes vulpes septentrionalis (Skandinavisk rødrev)
  • Vulpes vulpes silacea (Spaniarødrev)
  • Vulpes vulpes splendidissima (Kurileøy rødrev)
  • Vulpes vulpes stepensis (Asiatisk stepperev)
  • Vulpes vulpes topolica (Vestsibirsk rødrev)
  • Vulpes vulpes tschiliensis (Nordøstkinarødrev)
  • Vulpes vulpes vulpecula (?)
  • Vulpes vulpes vulpes (Vanlig rødrev)
  • Vulpes vulpes waddelli (Tibetansk rødrev)

 

Reven som kulturell figur og motiv er kjent fra mytologi, folklore, litteratur, kunst og populærkultur over store deler av verden. Reven er for eksempel en listig og slu luring i Æsops fabler, i middelalderfablene om Reynard (Reineke Fuchs, Roman de Renart) og i de norske folkeeventyrene om Mikkel Rev.

Fra nyere tid kan nevnes Alf Prøysens Sirkus Mikkelikski fra 1954, Roald Dahls barnebok Den fantastiske Mikkel Rev fra 1970 og Ylvis' musikkvideoparodi The Fox, og bildebokversjonen Hva sier reven?, fra 2013. Reven er også en av hovedfigurene i Carlo Collodis barnebokklassiker Pinocchio og Thorbjørn Egners populære Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen fra 1953.

I japansk mytologi, folkediktning og populærfigur har kitsune, rødreven, flere roller, blant annet i en variant med ni haler og magiske evner.

• Pelsdyroppdrett
• Revejakt
• Parforsejakt

• «Rev og revejakt», av Morten Kraabøl, ISBN 82-91495-27-0
• «Reven», av Michael Leach, ISBN 82-91101-62-0
• «Den fantastiske Mikkel Rev», barneroman av Roald Dahl, ISBN 82-05-34466-3

• (en) rødrev – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen  
• (en) rødrev i Encyclopedia of Life  
• (en) rødrev i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) rødrev hos Artsdatabanken  
• (sv) rødrev hos Dyntaxa  
• (en) rødrev hos Fauna Europaea  
• (en) rødrev hos Fossilworks  
• (en) rødrev hos ITIS  
• (en) rødrev hos NCBI  
• (en) Kategori:Vulpes vulpes – bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• (en) Vulpes vulpes – galleri av bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• Jakt og fangst av rødrev (PDF)
• NOA
• (engelsk) Red Fox (IUCN/SSC Canid Specialist Group)
• (engelsk) Vulpes vulpes (Animal Diversity Web)