Major

Graden major oppsto på engelsk som et suffiks til visse militære stillinger, vanligvis for å indikere en høyere rang enn andre i samme stilling. Den vanligste bruken av ordet major i en grad, og den første som er registrert i det engelske språk, var i betegnelsen sersjantmajor (sergeant-major), nummer tre i kommandorekken i et regiment. I flere europeiske orlogsflåter ble major brukt i betegnelsen Pilot-Major for å angi et skips overordnede dekksoffiser til forskjell fra kapteinen, som ofte var en arméoffiser med lite maritim kunnskap, utnevnt for å lede skipets oppdrag.

Innen den engelske borgerkrigen var major blitt en egen grad og ble tildelt offiserer på middels nivå på slagmarken. Den ble mest brukt på offiserer som tjenestegjorde som adjutant for en høyere general. På 1800-tallet var major i bruk som egen grad i nesten alle armeer i den vestlige verden. Den utviklet seg raskt til en høyere stabsstilling og ble sett på som den første av felt- eller kommandogradene, til forskjell fra kaptein og under, som ble regnet som kompanigrader.

Major er den laveste stabsoffisergraden og symboliseres med én stjerne mellom to striper som går kant i kant med klaffen. I Forsvaret brukes graden ofte for avdelingsledere (tidligere som skvadronssjefer i Luftforsvaret). Den tilsvarer orlogskaptein i Sjøforsvaret.

Distinksjoner for major i Forsvaret

Distinksjon for major i Hæren     Distinksjon for major i Luftforsvaret

• Militær grad
• Sersjantmajor
• Tamburmajor

• (no) «Major» i Store norske leksikon