Konføderasjonsartiklene

Den ble undertegnet i 1777 av delegater fra de tretten koloniene, og var i kraft fra 1781 til den ble erstattet av den nye grunnloven i 1789.

Konføderasjonsartiklene la opp til en svak konføderal myndighet, og artikkel to i artiklene gjorde det klart at delstatene beholdt sin «suverenitet, frihet og uavhengighet». Artikkel tre definerte målet for konføderasjonen som «delstatenes felles forsvar, tryggingen av deres friheter og deres felles og generelle velferd», mens artikkel seks gjorde det klart at delstatene ikke uten samtykke fra kongressen kunne føre utenrikspolitikk.

Konføderasjonen hadde en kongress med ett kammer, der hver delstat hadde to til syv representanter. Konføderasjonens president var lederen av kongressen, men hadde ingen utøvende makt. Det var heller ikke noe konføderalt domstolsvesen. Delstatene hadde forpliktet seg til å implementere vedtak i kongressen, men kongressen hadde ingen makt til å gjennomføre vedtak på egen hånd.

Blant de viktigste resultater av konføderasjonen var Northwest Ordinance (1787), der delstatene gav opp sine territoriale krav i området øst for Mississippi. Dette gjorde at disse landområdene senere kunne tre inn i unionen som egne delstater.

• Christiansen, Per (7. mars 2006). «Konføderasjonsartiklene» (.doc). Besøkt 23. oktober 2010. ^{[død lenke]}

• (en) Articles of Confederation and Perpetual Union – kategori av bilder, video eller lyd på Commons