Harald Sæverud: Norsk komponist

april">17. april 1897 på Nordnes i Bergen, død 27. mars 1992 i Bergen) var en norsk nyklassisk komponist, og var en av Norges mest betydelige komponister i sin tid.

Harald Sæverud
Harald Sæverud
Født		17. apr. 1897 Nordnes
Død		27. mars 1992 (94 år) Bergen
Beskjeftigelse		Komponist, akademisk musiker, pianist
Utdannet ved		Bergen Katedralskole Griegakademiet
Barn		Ketil Hvoslef Tormod Sæverud Sveinung Sæverud
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Slovenias akademi for vitenskap og kunst
Utmerkelser		Norsk kulturråds ærespris (1979) Juryens hederspris i Spellemannprisen (1988) Kommandør av St. Olavs Orden Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden
Sjangre/ former		Symfoni
Instrument		Piano
IMDB		IMDb
Harald Sæverud på Commons

Sæverud bodde mange år i Rådal i tidligere Fana kommune, hvor hans romslige eiendom, Siljustøl, i 1997 åpnet som museum.

Hans sønner Ketil Hvoslef og Tormod Sæverud er også komponister.

I 1915 begynte Sæverud ved musikkakademiet i Bergen hvor han studerte piano, supplert med musikkteori ved Borghild Holmsen, en anerkjent pianist og komponist med grad fra musikkonservatoriet i Leipzig. Etter fullført kursus i Bergen, studerte Sæverud videre i Berlin (1920–1921) og Paris (1925).

Han var styremedlem i Norsk Komponistforening og i Musikselskabet Harmoniens orkester. Han ble medlem av Kungliga Musikaliska Akademien i 1952. Fra 1953 ble han tilkjent Statens kunstnerlønn.

Hans Slåtter og stev fra Siljustøl, der man finner klaverstykker som Rondo amoroso, Småsveingangar, Galdreslåtten og andre miniatyrer med typisk sæverudske titler, er mye spilt. Rondo amoroso finnes også for orkester. Det samme gjelder Kjempeviseslåtten, som ble skrevet under andre verdenskrig i vrede mot okkupasjonsmakten. Kjempeviseslåtten, hans mest kjente verk, er inspirert av skadene tyskerne påførte Lærdal under okkupasjonen. Hans musikk til Ibsens Peer Gynt var et bestillingsverk til Det norske teatrets oppsetning i 1948, der Hans Jacob Nilsen hadde regien og selv spilte hovedrollen. Nielsens ide var at Ibsens drama skulle framføres som et «antiromantisk» verk, og da mente han at Edvard Griegs musikk skapte feil assosiasjoner og engasjerte Sæverud til å skrive en ny. Med sine ni symfonier må Sæverud sies å være en av Skandinavias viktigste symfonikere i det 20. århundre.

Sæveruds musikk faller inn i to klare hovedkategorier; verker for piano og verker for orkester. Blant orkesterverkene finner vi ni symfonier, flere obo-, fiolin-, piano- og fagottkonserter, samt en del énsatsverker. Sæveruds musikk lar seg ikke uten videre kategorisere. Han blir ofte regnet som en atonalist, men mye av hans musikk er tydelig tonal, og han tok avstand fra atonal musikk. («Musikkens tannråte» som han etter hvert kalte atonal musikk.) Han oppviser også slektskap med folkemusikk. «Jeg lager mine folketoner selv», er en kjent uttalelse fra Sæverud. Noen karakteriserer ham som en komponist av «barbarisk» musikk, men flere av verkene hans spiller på lyriske og romantiske stemninger. Mye av Sæveruds musikk er skrevet med nyklassiske virkemidler som polytonalitet, og nymodalitet (modale skalaer, bruk av kirketonearter). Hans raffinerte bruk av dissonanser er kanskje det folk flest gjenkjenner som det «sæverudske», men dette finnes langt fra i all hans musikk.

Sæverud oppga ofte Wolfgang Amadeus Mozart og Joseph Haydn som sine viktigste inspirasjonskilder.

Sæverud var fantasifull, også når han fant på titler til sine komposisjoner, som i blant kan være de rene minidikt – for eksempel Myrdunspele' på månestrålefele. Her kan man se for seg ei myr full av lysende myrull eller «myrdun» i måneskinn. Månestrålene kan vi forestille oss som strenger på ei fele (jf. "månestrålefele") som myrdunene nennsomt 'spiller' på. En fantasifull visjon kombinert med en audisjon som tilsammen er blitt et stykke sæverudsk klavermusikk.

Sæverud fortalte gjerne gode historier, og mange anekdoter er knyttet til hans liv og virke. Han yndet for eksempel å fortelle at han «var født på en kirkegård», noe som han mente hadde preget ham som kunstner. Huset der han ble født, skal ha ligget på et sted der det en gang hadde vært en kirkegård. Han hadde nok en viss sans for det man i dag ville kalle merkevarebygging.

I 1952 ble Sæverud utnevnt til medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien. I 1957 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, i 1977 kommandør av samme orden. I 1979 mottok han Norsk kulturråds ærespris, i 1986 Lindemanprisen og han fikk tildelt juryens hederspris under Spellemannprisen 1988.

• Fem Capricci for piano, op. 1
• Sonate for piano i g-moll, op. 3
• Symfoni nr. 2, op. 4
• Symfoni nr. 3, op. 5
• Pianosuite, op. 6
• Konsert for cello, op. 7
• 50 variazioni piccole, op. 8
• Lucretia-Suite, op. 10
• Symfoni nr. 4, op. 11
• Divertimento 1, op. 13
• Lette stykker for klaver, op. 14
  • 7. Rondo amoroso
• Gjætlevise-variasjoner, op. 15
• Symfoni nr. 5, op. 16
• Siljuslåtten, op. 17
• Lette stykker for piano, op. 18
• Sinfonia Dolorosa, op. 19
• Galdreslåtten, op. 20
• Slåtter og stev fra Siljustøl, 1. suite for piano, op. 21
• Slåtter og stev fra Siljustøl, 2. suite for piano, op. 22
  • V. Kjempeviseslåtten
• Romanza, op. 23
• Slåtter og stev fra Siljustøl, 3. suite for piano, op. 24
• Slåtter og stev fra Siljustøl, 4. suite for piano, op. 25
• Salme (symfoni nr. 7), op. 27
• Peer Gynt Suite I, op. 28 I
• Peer Gynt Suite II, op. 28 II
• Seks sonatiner for klaver, op. 30
• Pianokonsert, op. 31
• Fuglefløytvariasjoner for piano, op. 36
• Violinkonsert, op. 37
• Symfoni nr. 8, «Minnesota», op. 40
• Entrata regale, op. 41
• Grazietta for piano, op. 42
• Konsert for fagott, op. 44
• Symfoni nr. 9, op. 45
• Bryllupsmarsj til Sveinung for piano, op. 46
• Sonata Giubilata, op. 47
• Fanfare og hymne, op. 48
• Fabula gratulatorum for piano, op. 51

Sæverud har også skrevet svært mange enkeltstykker uten opusnummer, og også mange bearbeidelser av egne verker.

• Kayer, Jan Henrik (1997). Rondo amoroso : Harald Sæverud og klavermusikken. Bergen: J.H. Kayser/Nord 4 Bokverksted. ISBN 82-7326-048-8. 
• Li, Bjørn (1996). Harald Sæverud. Oslo: Aventura Forlag. ISBN 82-588-0424-3. 
• Nystroem, Gösta, red. (1967). Harald Sæverud : 1897 - 17. april - 1967. Oslo: Gyldendal. 
• Reitan, Lorentz; Bentzon, Inger (1997). Harald Sæverud : (1897-1992) : mannen, musikken og mytene. Oslo: Forum/Aschehoug. ISBN 82-03-29078-7. 
• Reitan, Lorentz (2000). «Harald Sæverud – en folkekjær komponist». I Holen, Arne; Kleiberg, Ståle; Vollsnes, Arvid O. Norges musikkhistorie, Bind 4: Inn i mediealderen, 1914-50. Oslo: Aschehoug. s. 128-137. ISBN 82-03-22382-6. 
• Harald Sæverud 1897-1997; komplett verkfortegnelse. Musikk-husets forlag. 1997. 

• (en) Harald Sæverud – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Harald Sæverud på Internet Movie Database  
• (no) Harald Sæverud hos Sceneweb  
• (en) Harald Sæverud på Discogs  
• (en) Harald Sæverud på MusicBrainz  
• (no) Siljustøl museum
• (no) Om Harald Sæverud i Store norske leksikon
• (en) Harald Saeverud—A Norwegian Original