Høytysk

Høytysk kan også referere til det tyske standardspråket

som motsetning til nedertysk.

Høytysk er en samlebetegnelse for alle tyske dialekter som ikke er nedertyske og kan deles inn i følgende dialektgrupper:

• Mellomtysk (Mitteldeutsch)
  • mellomfrankisk (inkl. letzeburgesch)
  • rhinfrankisk
  • thüringisk
  • østmellomtysk
  • høyprøyssisk (utdødd/utdøende)
• Overtysk (Oberdeutsch)
  • frankisk (også ført som egen dialektgruppe i overgangen mellom mellom- og overtysk)
  • alemannisk
  • bairisk

Gammelhøytysk er belagt for første gang på 700-tallet. Å datere de ulike høytyske periodene er problematisk fordi overgangen mellom dem i praksis er flytende. Språket endres på mange måter og til ulik tid på ulike steder.

På 1500-tallet utviklet det seg et overregionalt skriftsspråk som i løpet av 1700-tallet ble tatt i bruk over hele det tyske språkområdet, på bekostning av blant annet nedertysk.

Høytysk deles vanligvis inn i fire tidsperioder:

1. Gammelhøytysk 800 til 1050
2. Middelhøytysk 1100 til 1350
3. Tidlig nyhøytysk 1350 til 1600/1650
4. Nyhøytysk 1650/1700 til i dag

• Tysk