Freden I Basel

september 1499 var en avtale mellom på den ene siden den tysk-romerske kongen (senere keiser) Maximilian I, i egenskap av hersker av Vorderösterreich og Tirol, og på den andre siden, sammen med biskop Heinrich i Chur, de 10 kantonene i den daværende (gamle) sveitsiske føderasjonen. Avtalen gjorde slutt på den schwabiske krig, som pågikk fra januar til september i 1499.

Etter det schwabiske forbundets avgjørende nederlag i slaget ved Dornach 22. juli, kom fredsforhandlingene mellom Maximilian og sveitserne i gang igjen, etter å ha ligget i dødvanne siden mars. Forsøkene på å komme til enighet strandet på nytt i Schaffhausen i begynnelsen av august da Maximilian fastholdt kravet om at det sveitsiske edsforbundet måtte innrette seg etter vedtakene på riksdagen i Worms i 1495.

15. august 1499 ble forhandlingene gjenopptatt i Basel, som selv ennå var «fri riksstad», men hadde begynt å orientere seg mot det sveitsiske edsforbundet i løpet av krigen. Mekler under forhandlingene var Galeazzo Visconti, en utsending fra hertugen av Milano, Ludovico Sforza. Hertugen var interessert i en hurtig avslutning på krigen, fordi han på grunn av sin egen konflikt med Frankrike hadde et presserende behov for å verve sveitsiske leiesoldater.

Da freden ble beseglet 22. september skjedde det på betingelser som blant annet inkluderte at:

• Alle beslutninger og rettsprosesser fra det tysk-romerske rikes side rettet mot det sveitsiske edsforbundet ble opphevet.
• Den rettslige og territorielle status som gjaldt før krigen ble gjenopprettet.

I eldre historieskrivning ble freden i Basel sett som et avgjørende skritt i retning av det sveitsiske edsforbundets uavhengighet fra det tyske riket. Dette synet anses i dag for å være gjendrevet, ettersom det ikke foreligger noen indikasjoner på at sveitserne ønsket å distansere seg fra riket. Det var først ved freden i Westfalen i 1648 at Sveits både formelt og reelt oppnådde full uavhengighet fra den tyske keiseren.

En konkret virkning av fredsavtalen var at de to byene Basel og Schaffhausen i 1501 sluttet seg til det sveitsiske edsforbundet som kanton nummer 11 og 12. Opptaket av Appenzell i 1513 innledet så en epoke i den sveitsiske føderasjonen som går under betegnelsen «Det gamle edsforbundet», også kalt De 13 gamle stedene (kantonene). Dette stadiet av føderasjonen vedvarte fram til dannelsen av Den helvetiske republikk i 1798.

• Sveits' historie
• Burgunderkrigene