Folkemedisin

Mange naturmidler i Norge har sitt opphav i tradisjonell norsk og europeisk folkemedisin. Begrepet folkemedisin har i Norge blant annet bakgrunn fra såkalte «svartebøker», fra utallige gamle legebøker og fra muntlige overføringer gjennom generasjoner.

Den gamle folkemedisinen er en blanding av gammel legekunst og ren overtro, blandet sammen med et vidt spekter av praktisk urtemedisin, besvergelser og mystikk.

Bruk av tran til både ernæring og behandling er et gammelt folkemedisinsk råd som fortsatt brukes og som også er dokumentert medisinsk. Bruken av tran til for eksempel sårbehandling har sammenheng med vitamininnholdet. Bruken av salver med vitamin A er også et eksempel. Allerede på 1700-tallet var det alminnelig å bruke tran mot engelsk syke. Først på 1900-tallet oppdaget man innholdet av A- og D-vitaminer i tran.

Gammelost, som inneholder samme slags muggsopper som penicillin, er kjent i folkemedisinen som et middel mot forkjølelse og hoste.

Imidlertid har mange folkemedisinske råd et preg av religiøse forestillinger og seremonier eller mystiske og trolldomsmessige handlinger. Tanken bak dette er at man overfører sykdommen fra den syke til «noe» annet, for eksempel til en hellig gjenstand.

De siste årene har flere urtepreparater fra fremmede lands folkemedisin blitt introdusert. Ginseng er det vanligste eksempelet på dette.

• Etnomedisin
• Signaturlære
• Alternativ medisin

• NIFAB – Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (UiT)

Om folkemedisin i søkbare bøker i Nasjonalbiblioteket

• Aamund Salveson: Folkeminne (1924)
• Ida Hydle: Kultur og helse i et lokalsamfunn (1991)
• Ardis Kaspersen: Folkemedisin fra hele landet (1994)
• Per Holck: Norsk folkemedisin : kloke koner, urtekurer og magi (1996)
• N. A Quislings: Overtroiske kurer og folkemedisin i Norge (1918/1999)