Ekspert

For å bli en ekspert kreves det daglig og intens øvelse innenfor et spesifikt område i minimum ti år. Ferdighetene man tilegner seg er i stor grad avgrenset til området man er ekspert i. Eksperter skiller seg fra nybegynnere i hvor mye kunnskap man besitter, hukommelse innenfor deres spesifikke domeneog evne til å avdekke strukturelle likheter innenfor analogisk problemløsning. Mesteparten av forskningen på ekspertise har sett på sjakkprestasjoner. Grunnen til dette er at Elo-rangeringen gir en nøyaktig og objektiv vurdering av prestasjoner. I tillegg utvikler sjakkeksperter ferdigheter og hukommelse som er velegnet for sammenligning med andre områder. Det har også blitt utført en del forskning innenfor medisinsk ekspertise (se Eysenck & Keane, 2010. for en oversikt)

Chunking teori

Tidlig forskning på sjakkekspertise og hukommelse indikerte at årsaken til ekspertenes prestasjon i hukommelsesoppgaver relativt til nybegynnere skyldtes at de lagret flere mindre informasjonsenheter (for eksempel en gruppe sjakkbrikker) i en felles representasjon, også kalt en chunk. Dette medfører at ekspertene kan relatere informasjonen på brettet til langtidsminnet og slik unngå å overbelaste kortidsminnet. De Groot fant at sjakkmestere presterte bedre enn de med mindre ekspertise når de måtte rekonstruere sjakkbordposisjoner de hadde sett i 2–15 sekunder (91 % vs 41 %). Derimot fant de ingen forskjell i prestasjoner for tilfeldige posisjoner, noe som støtter at eksperter tar i bruk meningsfulle representasjoner fremfor at de har en bedre hukommelse generelt. Ifølge Chase og Simon kan man holde opptil 7 chunks av gangen i kortidsminnet. I en studie ble størrelsen på en chunk estimert ved å observere antall ganger eksperter og nybegynnere kikket på et sjakkbrett når de skulle rekonstruere posisjonene. Ekspertene hadde en chunkstørrelse på 2,5 enheter sammenlignet med nybegynnere som hadde en cunkstørrelse på 1.9. Gobet og Simon uttrykte senere at dette var underestimater. Simon og Gilmartin kalkulerte at eksperter kan ha lagret opptil 100,000 chunks i langtidsminnet, mens datasimuleringer indikerer at tallet kan være så høyt som 300,000.

Template Theory

Gobet og Waters har kritisert chunking teorien for å ikke kunne gjøre rede for hvorfor eksperter bruker kortere tid på å lagre sjakkposisjoner en det teorien tilsynelatende vil tillate. I tillegg hevder de at teorien ikke kan gjøre rede for hvordan chunks organiseres til de mer abstrakte representasjonene som eksperter virker til å bruke i sjakk. Ifølge template theory danner man større og mer generelle skjemaer enn det chunking teorien tilser. Disse skjemaene inneholder en kjerne (core) med konstant informasjon og luker (slots) som kan inneholde varierende informasjonsenheter. Gobet og Clarkson viste at når deltakere bruker datamaskin og mus fremfor brikker var størrelsen på skjemaene 13–15 brikker for sjakkmestere og 6 for nybegynnere. De fremhevet at man i tidligere studier måtte holde sjakkbrikkene når man skulle flytte de og at dette kan ha begrenset mengden av informasjon de kunne holde i en chunk. Andre studier tyder på at sjakkposisjoner lagres på basis av evaluering av angrep/forsvarsrelasjoner fremfor en direkte memorisering

Ericsson et al. har argumentert at forsettlig øvelse er det viktigste kriteriet for å oppnå ekspertise. Forsettlig øvelse innebærer at oppgaven man jobber med er på et passende nivå, at det er mulighet for å få tilbakemelding, at man kan få gjenta oppgaven og rette opp feil. Begrepet Langtidsarbeidshukommelse (long-term working memory) har blitt foreslått for å forklare hvordan innøvd informasjon kan gi eksperter en fordel over nybegynnere. Etterhvert som man har lagret informasjon relatert til oppgaven i langtidsminnet kan man frigjøre kapasitet i korttidsminnet. I motsetning til de som er mindre erfarne, slipper eksperter å bruke mye energi på å analysere problemet, siden problemstillingen aktiverer gjenhentingstikkord som aktiverer lagret kunnskap og løsningsstrategier. Dette kan forklare hvorfor eksperter innenfor medisin er mye raskere enn nybegynnere til å gjenkalle relevant informasjon når de blir stilt uventede spørsmål. Det er ifølge Ericsson og Lehmann et viktig skille mellom vanlig øvelse og meningsfull øvelse. Når sjakkmestere ble undersøkt fant man at både formell instruksjon og konkurranse deltakelse ga gode prediksjoner på sjakkekspertise, men den viktigste predikatoren var øvelse alene. En annen studie viste at sjakkmestere hadde øvet alene dobbelt så mye (5000 timer) som deltakere på middels nivå i løpet av en 10 års periode. Lignende resultater har blitt funnet når man undersøker fiolinister.

Studier av ekspertise innenfor hesteløp, viste at det ikke var noen tegn til korrelasjon mellom IQ og ekspertise og forskning på autistiske savanter indikerer at personer med svært nedsatt funksjon likevel kan fremvise imponerende prestasjoner innenfor et smalt område. Eysenck og Keane påpeker at denne typen studier ikke er representativt for fagfelt som krever bred ekspertise og løsning av komplekse problemer. De hevder at intelligens spiller en viktigere rolle for ekspertise enn det som har kommet til uttrykk i forskningslitteraturen. De peker på at det er en relativt lav sammenheng mellom IQ og jobber med lav kompleksitet (for eksempel maskinoperatør) men at assosiasjonen stiger når man ser på IQ og jobber med høy kompleksitet (for eksempel biolog). Dette illustreres ved at de som arbeider innenfor veldig komplekse yrker(for eksempel advokater; revisorer; doktorer) har gjennomsnittlig høyere IQ (120–130) enn befolkningen generelt (100). Eysenck og Keane påpeker videre at den ofte manglende korrelasjonen mellom IQ og ekspertise skyldes metodiske problemer i litteraturen. De trekker frem en studie utført av Bilalic, MecLeod og Gobet der man ikke fant en sammenheng mellom IQ og sjakkekspertise blant unge spillere på elitenivå. Samtidig hadde disse sjakkspillerne en gjennomsnittlig IQ på 133, som kan forklare hvorfor forskjeller i IQ ikke predikerer senere ekspertise i flere studier. Andre studier har vist at IQ predikerer jobbprestasjon og sjakkprestasjon. Eysenck og Keane påpeker også muligheten for at det å investere tid i å bli ekspert er motivert av talent og at dette derfor ikke slår ut på korrelasjonstudier der man kun sammenligner eksperter med hverandre.