Dissenterloven

Den ble sanksjonert 16. juli 1845, og var virksom inntil den ble erstattet av lov om trudomssamfunn og ymist anna i 1969.

På 1000-tallet tok kristendommen over som den ledende religion i Norge, og den norrøne religionen ble utryddet. Den katolske kirke fikk dermed et religiøst hegemoni som varte frem til reformasjonen i 1537. Den norske kirke overtok denne rollen, og i 1569 bestemte Fredrik II at alle utlendinger som kom til riket måtte bevise at de var lutherske kristne; ellers ble de utvist. I Christian Vs norske lov av 1687 ble kongens stilling som religiøst overhode fastslått, og det ble innført streng kirketukt. Den katolske troen overlevde en tid. I 1555 ble to bønder brent på bålet i Hamar, og i 1575 ble Ingeborg Kjeldsdatter fra Skiptvet hudstrøket; i begge tilfeller var forbrytelsen deres katolske Mariafromhet.

I 17. og 18. århundre ble det gitt en del dispensasjoner, fordi man trengte utlendinger med spesiell ekspertise. Dette var særlig aktuelt ved bergverk, glassblåserier og festningsverk, hvor mange av fagfolkene var tyske eller franske katolikker. Deres religionsutøvelse var dog sterkt begrenset, og noen prest hadde de ikke.

I 1814 endte enevoldstiden, men i Grunnloven ble hegemoniet videreført gjennom §2: «Den evangeliske- Lutherske Religion forbliver statens offentlige Religion.» Bestemmelsene i § 16 er en videreføring av linjen i Kongeloven av 1665 og Christian Vs lov av 1687: «Kongen anordner all offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager, og paaser at Religionenes Lærere følge de foreskrevne Normer.» Videre ble det spesifisert at jøder, jesuitter og munkeordener ikke hadde adgang til riket. Ellers kunne de risikere å få dødsstraff.

Allerede i 1818 kom det et forslag om å gi kvekerne begrensede rettigheter til å organisere seg. Dette skyldtes at nordmenn som hadde vært i krigsfangenskap i England under Napoleonskrigen hadde konvertert. Forslaget ble nedstemt i Stortinget.

 

I 1833 kom et nytt forslag, denne gang om «fri Religionsutøvelse for alle christelige Religionssecter». Det teologiske fakultet uttalte seg negativt, og kirkekomitéen fremmet derfor ikke forslaget for Stortinget. Men forslaget førte allikevel til endringer, da Stortinget besluttet å oppheve konventikkelplakaten og innføre forsamlingsfrihet for medlemmene av Den norske kirke. Regjeringen stoppet dette i 1836 og 1839, men da Stortinget vedtok det for tredje gang i 1842 kunne den ikke lenger bruke vetoretten.

På grunn av endringene lå veien åpen for å gi dispensasjoner. Kvekerne fikk sin dispensasjon i 1842, og i 1843 fikk Den katolske kirke tillatelse til å opprette en menighet. Begge tillatelser ble gitt med strenge betingelser og begrensninger. De kunne for eksempel ikke ta imot konvertitter, men bare betjene utlendinger, og nordmenn som hadde konvertert i utlandet.

Mange av de som hadde kjempet mot konventikkelplakaten stoppet opp etter vedtaket i 1842, fordi de fryktet av ytterligere liberalisering ville svekke den protestantiske troen. Ole Gabriel Ueland mente at «vi kunne få både mohamedanske og andre ukristelige sekter inn»,^{[trenger sitat]} og de fleste bøndene fulgte ham.

Dissenterloven ble, til tross for splittelsen, sanksjonert i 1845. Den gav rett til fri og offentlig trosutøvelse for kristne utenfor statskirken. Nordmenn kunne melde seg ut av Den norske kirke og gå inn i et annet kristent trossamfunn, ettersom den allmenne plikt til å være medlem av statskirken ble avskaffet. Noen restriksjoner var det fortsatt; dissenterne hadde ikke fulle borgerrettigheter, og de ble pålagt en del spesielle plikter.

Loven var begrenset til kristne trossamfunn, og jødeparagrafen ble dermed stående ved lag. Det gikk ytterligere seks år før den ble opphevet. Grunnlovens forbud mot jesuitter og munkeordener ble også opprettholdt; de kvinnelige katolske ordener kunne dog etablere seg i Norge.

I 1891 ble loven endret, blant annet ved at prester eller forstandere fikk vigselsrett. I 1897 ble den igjen revidert, og forbudet mot munkeordener ble opphevet etter forslag fra den første dissenteren på Stortinget, Hans Andersen Gulset.

Etterhvert falt også andre begrensninger, som forbudet mot å undervise i skolen og bekjennelsesplikten for embetsmenn, dommere og statsråder.

I 1969 ble loven avskaffet, og dissenterbegrepet forsvant fra norsk lovgivning. Samtidig ble Grunnlovens paragraf 2, endret. Setningen «fri religionsutøvelse for alle», ble endret til «full religionsfrihet».

• Dissenter

• Dissenterloven
• Kristen-Norge åpnes, artikkel hos Norgeshistorie.no