Daimon

Begrepet har hatt litt forskjellig betydning, men er i dag særlig brukt om naturguddommer eller naturdemoner i gresk mytologi, som for eksempel nymfer, satyrer, siléner, Priapus, Pan, musene og kentaurer. Ordet daímōn har også gitt navn til det jødisk-kristne demon-begrepet.

Det greske ordet δαίμων eller daímōn betyr «gud» eller «ånd» og ble skrevet daemon/dæmon på latin.

Opprinnelig brukte grekerne deriblant dikteren Homer og skaldene, ordet daímōn om enhver guddom. Da de etter hvert ble kjent med østlige folkeslag og deres gudelære, ble imidlertid daímōn først og fremst en betegnelse på en mellomform mellom mennesket og de egentlige gudene, altså et lavere gudevesen. Seinere, det vil si etter Platon, ble daímōn både i litteraturen og i folketroen et uttrykk for et dobbeltvesen, eller en beskyttende ånd som alle mennesker hadde. Daímōnene kunne også betraktes som en vandrende ånd, som tok bolig i mennesket og utgjorde dets sjel. Enkelte rasjonaliserende senstoikere omdefinerte daímōn fra å være en selvstendig åndeskikkelse, til å bli det guddommelige og fornuftige i mennesket. Sokrates' daimónion åpenbarte seg som en stemme som advarte ham mot det han ikke burde gjøre.

I klassisk litteratur kan demon betegne både en «god demon» og en «ulykkesdemon».^{[trenger referanse]} I kristendommen ble begrepet derimot bare brukt om hedenske guder og andre onde åndsmakter, og ordet kom dermed til å få et utelukkende negativt innhold. Demon betyr derfor på norsk i dag først og fremst «ond ånd».^{[trenger referanse]}

Lavere guddommer og ånder, som likner på grekernes demoner, har for øvrig forekommet med skiftende betydning i all folketro.^{[trenger referanse]}