Baybayin

Skrivemåten fantes vel etablert på 1200-tallet og ble benyttet for flere språk, som ilokano, pangasinan og tagalog. Det ble kjent for europeerne og beskrevet fra det 16. århundre og var dermed i bruk til den spanske koloniseringen. Den ble etterhvert erstattet med latinsk skrift, men forsvant ikke helt. Det var men tildels i bruk på slutten av 1800-tallet. For det meste var det imidlertid borte før år 1700, selv om det er fjellfolk på Mindoro benytter det fremdeles (2010). Filippinske fjellfolk benytter lignende skriftsystemer: hanunó'o, buhid og tagbanwa. I nyere tid er det blitt tatt opp igjen i noen sammenhenger, motivert av filippinske nasjonalistiske strømninger.

Skriftspråket er avledet av den indiske brahmiskriften. Det er velkjent fordi katolske geistlige sørget for en grundig dokumentasjon av det i kolonitiden.

Baybayin ble omtalt av den spanske prest Pedro Chirino i 1604 og av embedsmannen Antonio de Morga i 1609, og sagt å være kjent av filippinere flest, og benyttet for personlige skrifter, poesi og annet slikt. Men senere har historikeren William Henry Scott ment at det var noen datus fra 1590-årene som ikke visste å undertegne bekreftelser eller eder, og vitner som ikke visste å skrive under på landtraktater, i 1620-årene.

Skriften er et av et titalls brahmiskrifter som ble benyttet blant de sørøstasiatiske øyer – deriblant Sumatra, Java og Sulawesi. Men ingen av de øvrige skriftsystemene nyter samme rikdom av skriftlige vitnemål, utspredt over fire århundrer, som finnes for baybayin.

Baybayin er en abugida, det vil se et system som innebærer at hver bokstav representerer en konsonant med en medfølgende vokal a. For å uttrykke andre vokaler benyttes et diakritisk tegn kalt kudlit som skrives over (for e og i) eller under bokstaven (for o og u). For frittstående vokaler benyttes separate bokstaver.

Samme bokstav benyttes for både d og r ettersom disse var allofoner i de fleste av språkene på Filippinene. D forekommer initialt, finalt samt før og etter konsonant, mens r brukes mellom vokaler.

I sin opprinnelige form tillot skriften ikke frittstående konsonanter (som ikke følges av en vokal). Disse ble derfor utelatt og lesere måtte selv forestille seg de manglende konsonantene ut fra konteksten. Denne metode var imidlertid særlig vanskelig for de spanske prester som oversatte bøker til det lokale språk. Derfor introduserte fader Francisco Lopez sin egen kudlit i år 1620 som droppet den medfølgende vokallyd. Denne kudlit var i form av et « + », samtidig en henvisning til kristendommen. Funksjonen er den samme som for virama som forekommer i flere indiske skriftsystem, deriblant devanagari.

ba

be

bo

b

Bokstavene skrives i rett følge uten mellomrom mellom ord. Det eneste skilletegn som finnes består av en eller to vertikale linjer. Linjene fungerer som kommategn, punktum og i blant – men ikke alltid – for å separere ord.

Bokstaver

a	i/e	u/o	ka	ga	nga	ta	da	na
pa	ba	ma	ya	la	wa	sa	ha

Diakritiske tegn

ba	be/bi	bo/bu	b