Absurdisme

Forsøk på å finne mening leder bare mennesket til konflikt med verden. Denne konflikten kan manifesteres som en konflikt mellom det rasjonelle menneske og det irrasjonelle universet, mellom intensjon og resultat eller mellom subjektiv vurdering og objektiv verdi. En presis definisjon av begrepet er imidlertid omdiskutert. Absurdisme hevder at verden som helhet er absurd, i motsetning til andre teser som ser spesielle situasjoner, personer eller livssituasjoner som absurde. Absurdisme er nært beslektet med eksistensialisme og nihilisme.

Begrepet absurdisme er først og fremst knyttet til Albert Camus’ filosofi. Viktige forløpere og diskusjoner om det absurde kan også finnes i verkene til Søren Kierkegaard. Absurdismen er nært beslektet med andre konsepter og teorier. Grunnsynet er inspirert av eksistensialistisk filosofi. Eksistensialismen ser imidlertid mer optimistisk på muligheten for å finne eller skape mening i ens eget liv. Absurdisme og nihilisme deler oppfatningen at livet er meningsløst, men absurdister behandler ikke dette som et isolert faktum. I stedet interesserer de seg for konflikten mellom menneskets begjær etter mening og verdens mangel på det. Å bli konfrontert med denne konflikten kan utløse en eksistensiell krise. Erkjennelsen av mangelen på objektiv mening er imidlertid ikke en hindring for at tenkende mennesker kan finne subjektiv mening innenfor avgrensede områder av livet.

Historisk sett bygget absurdismen seg opp og frem etter den annen verdenskrig med utgangspunkt i det tilsynelatende meningsløse og håpløse i menneskenes eksistens. Retningen er særlig viktig innenfor dramatikken. Kjente representanter på dette området er blant annet Samuel Beckett, Eugène Ionesco, Fernando Arrabal og, som tidligere nevnt, Albert Camus.

• Eksistensialisme
• Nihilisme
• Absurd teater

• Absurd litteratur; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)