Absurdteater

I forma kjennetegnes det absurde dramaet av at dramaet er borte. Det skjer ikke noen dramatisk utvikling; konfliktene blir ikke løst. Stykket kan like gjerne slutte der det tok til. Innholdsmessig kretser absurdteater ofte om mangel på mening i menneskenes liv eller hvordan mennesker finner måter å takle denne mangelen på mening. Det absurde teateret ser menneskene som forvirra, hjelpeløse og fremmede. Dermed blir handlingene og orda deres irrasjonelle, umotiverte og meningsløse – absurde.

Betegnelsen «absurdteater» ble først brukt av kritikeren Martin Esslin og er henta fra essayet Myten om Sisyfos av Albert Camus.

Det absurde teatret oppsto innafor den moderne tradisjonen og har røtter i surrealismen og dadaismen. Kjente absurde dramatikere er Samuel Beckett, Arthur Adamov, Eugène Ionesco og Jean Genet. Alfred Jarry, forfatteren av Kong Ubu, er et grensetilfelle mot surrealismen. I nyere tid har den absurde skrivemåten blitt alminneliggjort. En finner sterke trekk av absurdisme hos Harold Pinter og Jon Fosse, men som en egen, utskilt stilart har absurdismen hatt sin storhetstid.

Absurdteater er ikke en teaterform, men en litterær sjanger. Sjøl om mange forbinder det absurde teateret med en litt sørgmodig mørk spillestil, så finnes det ingen grenser for hvordan absurd teater kan spilles: fra det grotesk komiske i Ionescus Neshornet, til en stillferdig innoverskuing i Becketts Krapps siste spole.

Absurdteater blir gjerne regna som lite naturalistisk eller regelrett anti-naturalistisk. Det stemmer hvis en vurderer de absurde stykkene ut fra naturalismens sjangerkrav. Her er få detaljer, ingen meningsfull sosial ramme, sparsomt med historiske eller geografiske fakta. Dialogen viser ikke til noen kjent røyndom. Samtidig kan en godt se på den absurde dialogen som over-realistisk, eller hyper-realistisk. Tomprat og sosiale ritualer som ville blitt utelatt i et naturalistisk stykke spiller ofte hovedrollen i det absurde dramaet. Det absurde teateret forholder seg til virkeligheta, men til andre sider ved den, enn det naturalistiske.

Absurdteater blir ofte tolka symbolsk eller allegorisk.

I mange absurdestykker opptrer rollefigurene i tett sammenknytta par. Becketforskerne kaller dette for «pseudoparet». Vladimir og Estragon i «Mens vi venter på Godot» er ett eksempel. Mens Vladimir og Estragon holder ut med hverandre, ja til og med kan kalles kompiser, har andre, som Pozzo og Lucky i samme stykke, noe som mer likner et herre-slave-forhold. Figurene plager og torturerer hverandre.

Det går an å se på disse parene som skildringer av en sosial meningsløshet. Mennesker lever innafor sosiale strukturer: ekteskap, jobber, vennskap, som har mista all hensikt, men de kommer seg ikke ut.

Det går også an å tolke dem som symbolske uttrykk for ulike sider ved et menneske: Kropp og sjel eller rasjonalitet og følelser som ikke fungerer i harmoni.