Utenlandske Direkteinvesteringer

Både oppkjøp av utenlandsk virksomhet og ekspansjon av egen virksomhet til utlandet kan regnes som slike investeringer.

OECD og IMF avgrenser utenlandske direkteinvesteringer til oppkjøp der den utenlandske investoren eier 10 % eller mer av de aksjene som gir rettigheter i virksomheten. Hvis investoren eier mindre enn 10 % av aksjene, men likevel innehar en utøvende rolle i eierstyringen, kan det likevel regnes som en utenlandsk direkteinvestering. Investoren trenger ikke å ha absolutt kontroll, men må kunne påvirke virksomhetsledelsen. Dette er investeringer som gjøres for å oppnå varig innpass i en virksomhet som operer utenfor økonomien til investoren. Investeringsmidler som kan klassifiseres som utenlandske direkteinvesteringer inkluderer derfor innskudd av egenkapital, reinvesteringer av utbytte fra virksomheten, samt tildeling av kortsiktige og langsiktige lån mellom morselskap og datterselskap.

Generelt har den største veksten i mottatte direkteinvesteringer kommet i utviklingsøkonomier, hvilket har en klar sammenheng med befolkningsveksten og stigende bruttonasjonalprodukt i disse delene av verden. Ettersom utenlandske direkteinvesteringer kan sees på som en indikator på integrasjon i verdensøkonomien, blir statistikk ofte brukt til å studere grader av økonomisk globalisering. Her er det naturlig å studere slikt som utgående og inngående direkteinvesteringer som andel av bruttonasjonalprodukt, i tillegg til reinvesteringer av egenkapital og overskudd, for å nevne noen faktorer.

Vertslandet kan dra fordeler av skatteinntekter, teknologiske nyvinninger, risikovillig kapital og partnerskap i forskning og utvikling (FoU).

• IMF (2009). Balance of Payments and International Investment Position Manual (PDF) (6 utg.). Washington, D.C.: Det internasjonale pengefondet. 
• OECD (2008). Detailed Benchmark Definition of Foreign Direct Investment (PDF) (4 utg.). Paris: Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.