Russisk Ortografi Før 1918: Stavemåte av det Russiske språket før 1918

Они надѣлены разумомъ и совѣстью и должны поступать въ отношеніи другъ друга въ духѣ братства.

Все люди рождаются свободными и равными в своём достоинстве и правах. Они наделены разумом и совестью и должны поступать в отношении друг друга в духе братства.

Artikkel 1 i Menneskerettighetserklæringen først skrevet med den gamle ortografien, så med den moderne.

Det russiske ortografiske systemet før 1918 var i bruk for å skrive russisk før reformen i 1918, helt siden borgerskriptet (russisk: гражданский шрифт) ble introdusert av Peter den Store.

Russisk ortografi før 1918
Det kyrilliske alfabetet
А	Б	В	Г	Ґ	Д	Ђ
Ѓ	Е	Ё	Є	Ж	Ѕ	З
И	І	Ї	Й	Ј	К	Л
Љ	М	Н	Њ	О	П	Р
С	Т	Ћ	Ќ	У	Ў	Ф
Х	Ц	Ч	Џ	Ш	Щ	Ъ
Ы	Ь	Э	Ю	Я
Ikke-slaviske kyrilliske bokstaver
Ӏ	Ә	Ғ	Ҙ	Ҡ	Қ	Ң
Ө	Ү	Ұ	Һ
Arkaiske bokstaver
Ҁ	Ѹ	Ѡ	Ѿ	Ѻ	Ѣ	Ꙗ
Ѥ	Ѧ	Ѫ	Ѩ	Ѭ	Ѯ	Ѱ
Ѳ	Ѵ	Ѷ

Alfabetet før reformen av 1918 besto av 35 bokstaver. Mesteparten av disse forblir uendret. Av disse er fire ikke lenger i bruk i moderne russisk ortografi: Ѣ, Ѳ, І og Ѵ, mens Ъ ser drastisk mindre bruk. Bokstavene й og ё var ansett som varianter av и og е i den gamle ortografien, men de har siden fått plass som fullverdige bokstaver.

Ѣ

Ѣ, ѣ (ять, jat) ble brukt i en rekke ord, og ble erstattet med е i den moderne ortografien, siden uttalen var lik i de fleste russiske dialekter, men det var ikke alltid slik. Ѣ går tilbake på proto-slavisk *ě, en lang vokal som var veldig vanlig, som skal ha blitt uttalt /æ:/, og ble derfor brukt i flere hundre forskjellige ord. Det er likevel noen regler en kan bruke for å finne ut av om en moderne е går tilbake på gammel ѣ, blant annet at ѣ ikke kan være flyktig, altså at den ikke kan forsvinne i bøyde former av et ord; at ѣ ikke kan tilsvare moderne ё; ѣ kan ikke finnes bokstavrekkene -ере-, -еле-, -ре- og -ле-. I tillegg brukes ikke ѣ i lånord. Hvis en ser е brukt før en hard konsonant, så er det veldig sannsynlig at den en gang var en ѣ, for eksempel дѣло, ѣхать, мѣсто, og лѣсъ (moderne russisk: дело, ехать, место, лес). I tillegg er ѣ å finne i mange grammatiske bøyninger, blant annet oblike former av pronomen, мнѣ, тебѣ, себѣ, чѣмъ, кѣмъ, всѣ, всѣми og всѣхъ (moderne russisk: мне, тебе, себе, чем, кем, все, всеми, всех); superlativs- og komperativssuffiksene -ѣе, -ѣй og -ѣйш-, infinitivsendingen -ѣть, mange preposisjoner og adverb, for eksempel вмѣстѣ, кромѣ, послѣ, вездѣ, гдѣ, внѣ (moderne russisk: вместе, кроме, после, везде, где, вне). Prefikset не- går noen gang tilbake på нѣ-, avhengig av betydning. негде i betydningen «det er ingen steder», typ «негде сесть» (norsk: «det er ingen steder å sette seg», skrives med нѣ-, men негде i betydningen «et eller annet sted», synonymt med где-то, skrives også негде i den gamle ortografien. Kunnskap om ukrainsk eller polsk kan også komme til hjelpe, siden polsk ia og ukrainsk і ofte tilsvarer gammel ѣ.

Ѳ

Ѳ, ѳ (ѳита, fita) ble uttalt som /f/ og brukt i greske lånord hvor det ble brukt theta, for eksempel Ѳёдоръ, (moderne russisk: Фёдор; norsk: Teodor) Аѳины (moderne russisk: Афины; norsk: Aten) og риѳма, (moderne russisk: рифма; norsk: rim). Etter reformen ble denne bokstaven byttet ut med ф, som opprinnelig stod for gresk Phi, men ble uttalt likt.

І

І, і (И десятеричное, i desjateritsjnoje) sammenlignet med den moderne ortografien, skrives for lyden /i/ forran vokaler og й, med unntak ved samskriving. Ellers brukes и som forventet, siden uttalen er lik mellom dem. For eksempel: линія, другіе, пріѣхалъ, синій (moderne russisk: линия, другие, приехал, синий).

Ѵ

Ѵ, ѵ (ижица, izjitsa) ble brukt i greske lånord og tilsvarer bokstaven ypsilon, blant annet i ordet мѵро (moderne russisk: миро; norsk: krisma). Utenom noen få kirkelige begreper er slike ord veldig sjeldne i russisk. I moderne russisk skrives ord med denne bokstaven med и, akkuratt som skjedde med і, siden uttalen var lik.

Ъ

Ъ, ъ (ер, jer) ble brukt før 1918 på slutten av alle ord som slutter på konsonant utenom й og ikke allerede sluttet på ь, for eksempel столъ, телефонъ, Санктъ-Петербургъ (moderne russisk: стол, телефон, Санкт-Петербург). Dette påvirket ikke uttale, men var heller bare arvet fra gammelslavisk, hvor ъ og ь representerte fullverdige vokaler. Men siden den gang, selv om de fortsatt var i bruk innen kirkeslavisk, hadde disse vokalene enten falt bort, eller blitt identiske med andre vokaler. At en ikke lenger trengte å skrive ъ på slutten av såpass mange ord ga en cirka 4% mer plass i nedskrivne tekster. I moderne russisk brukes bare tegnet for å skille stavelser fra hverandre eller markere mangel på palatalisering.

Prefikser på з-

Prefiksene из-, воз-, раз-, роз-, низ- skrives alltid fullt ut i den gamle ortografien, mens i den nye kan з- falle bort hvis den ender opp ved siden av -с for å bedre reflektere uttale. Med prefiksene без- og через- overstyres det til з istedenfor с.

Genitiv entall hankjønnsending

Ord som slutter på -ый eller -ій i nominativ får henholdsvis endelsene -аго, -яго i genitiv. De ordene som slutter på -ой eller -ъ får samme endelse som i moderne russisk: -ого eller -его. For eksempel каждый, genitiv entall каждаго, moderne russisk каждого, men самый, genitiv entall самаго, moderne russisk самого.

Hunkjønn og intetkjønn nominativ flertall adjektivsendelse

Adjektiv i hunkjønn og intetkjønn nominativ flertall hadde endelsen -ыя og -ія, mens i moderne russisk har de falt sammen med hannkjønnsformene -ые, -ие. For eksempel русскія пѣсни og новыя кресла (moderne russisk: русские песни, новые кресла). Hvis flere substantiver beskrives av samme adjektiv, så fremt et av substantivene er hankjønn, brukes hankjønnsendingen. For eksempel новые журналы, книги и изданія.

Tredje deklinasjon instrumentalis entallsending

Det fantes to varianter av instrumentalis entallsendingen. Den vanligste var -ію, og den andre var -ью, som tilsvarer moderne russisk. For eksempel костію og тростію (moderne russisk: костью, тростью).

Variant i intetkjønn entall lokativ

I intetkjønn entall lokativ fantes det en variant med hvor nominativ -ье kunne ha lokativ -ьи fremfor forventet -ье. For eksempel о платьи, в призваньи.

Det moderne ordet её har tre betydninger på russisk: det er genitiv og akkusativ av она (norsk: hun), og eiendomspronomen av она. Akkustativsformen skrives det på samme måte som i moderne russisk, men genitivsformen av она og eiendomspronomenet er i den gamle ortografien ея (eller нея forran preposisjoner).

Ordene они (de) og одни (en, alene) hadde en alternativ form som sluttet på ѣ, онѣ og однѣ, som kun kunne brukes i omtale av hunkjønn. Denne formen var i bruk i blant annet Jevgenij Onegin. I moderne russisk har denne formen falt ut av bruk til fordel for они og одни i alle kjønn.

І ble brukt for å skille mellom миръ (fred) og міръ (verden, universet).

Ordet что har tre betydninger i russisk: spørreordet og relativpronomenet hva og subjunksjonen at. Det var vanlig å markere relativpronomenet med aksent for å skille mellom betydningene. For eksempel: Ты знаешь, что́ тебѣ полезно (du vet hva som er bra for deg) og Ты знаешь, что тебѣ полезно ученіе (du vet at det er nyttig å lære).

• Oversetter til og fra den eldre ortografien
• Ordbok for den gamle ortografien