Pendel

Den mekaniske energien i en pendel bevares, og omdannes mellom potensiell energi og bevegelsesenergi.

Den vanligste varianten er gravitasjonspendelen. Perioden til en slik er bare avhengig av to faktorer – tyngdeakselerasjonen og avstanden mellom festepunktet og pendelnes massesentrum. Denne pendelen ble oppfunnet av Galileo Galilei på 1500-tallet og er framfor alt blitt brukt i urverk. En annen variant er torsjonspendelen, der en deformerbar kropp vris frem og tilbake av sin egen bevegelsesenergi.

Ettersom pendelen utfører en harmonisk svingning, er den svært regelmessig, og har derfor gjennom tidene blitt brukt både praktisk og eksperimentelt. Pendelens potensielle energi tar form ved nullnivået og punktene hvor ballen endrer retning. En pendel som består av en punktformet masse som er opphengt i en uelastisk tråd betegnes som en matematisk pendel. Med denne kan svingningstiden T, for små vinkler, ledes til å kun bero på trådens lengde ℓ  og tyngdeakselerasjonen g:

${\displaystyle T=2\pi {\sqrt {\frac {\ell }{g}}}.}$

Ettersom trådens lengde og svingningstiden er målbare, får man et verktøy for eksperimentelt å måle også tyngdeakselerasjonen.

I noen deler av verden, framfor alt i Sør-Europa, har pendelen blitt tillagt overnaturlige egenskaper, og den har blitt brukt på samme måte som en «ønskekvist», for eksempel for å finne vannkilder.