Ostpolitik: Normalisering av forbindelser mellom Vest-Tyskland og Øst-Europa

Politikken innebar blant annet at Vest-Tyskland anerkjente Oder-Neisse-linjen som Polens vestlige grense.

Forbundskansler Willy Brandt og hans diplomatiske rådgiver Egon Bahr regnes som hovedarkitekter til den vesttyske østpolitikken.

Berlinmuren og Hallsteindoktrinen

Kontakten mellom på den ene side Forbundsrepublikken Tyskland i vest og på den annen side Den tyske demokratiske republikk (Øst-Tyskland) og de øvrige kommunistiske landene, fulgte variasjonene i den kalde krigen. Spenningen var på sitt høydepunkt da Berlinmuren ble bygget i 1961.

Regjeringen i Vest-Tyskland anså seg som den eneste demokratisk valgte, dermed også den eneste legitime representant for det tyske folk. Landet fulgte i sin utenrikspolitikk fra 1955 og utover i 1960-årene, derfor den såkalte Hallsteindoktrinen. Doktrinen slo fast at opprettelse av noen form for forbindelser med DDR var en uvennlig handling mot Forbundsrepublikken Tyskland. Sovjetunionen var unntatt fra dette.

«Forvandling gjennom tilnærming»

Bahr vakte stor oppmerksomhet da han i 1963 presenterte formelen forvandlig gjennom tilnærming, som en vei mot et normalt forhold mellom Øst- og Vest-Tyskland.

Da Jugoslavia som var en viktig handelspartner for Vest-Tyskland anerkjente Øst-Tyskland, ble det stilt spørsmål ved Hallsteindoktrinen. Etter at Willy Brandt var blitt tysk utenriksminister i 1966 ble Hallsteindoktrinen diskret satt ut av kraft. I 1967 gjenopptok Vest-Tyskland diplomatiske forbindelser med Romania og Jugoslavia. Den skrittvise tilnærmingen i retning av Øst-Europa ble imidlertid møtt med motstand i den konservative fløy av CDU/CSU. Også politikere på høyt nivå i DDR og Sovjetunionen var skeptiske, i det de fryktet en ideologisk utvanning av egne systemer.

Valget i Tyskland i 1969 resulterte i Willy Brandts første regjering. Det var også første gang siden etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) at CDU/CSU var ute av regjeringen. Den sosialliberale regjeringen søkte en ny retning for utenrikspolitikken og en normalisering av forholdene til de østlige nabolandene. I tillegg til Willy Brandt anses også hans diplomatiske rådgiver Egon Bahr som hovedarkitekt for utformingen av den nye østpolitikken.

Et konkret skritt i denne politikken var da den tyske regjeringen i november 1969 underskrev ikkespredningsavtalen, men som landet riktignok ikke ratifiserte før i 1975.

De viktigste avtalene

Tyskland aksepterte at Oder-Neisse-linjen skulle være Polens grense mot vest. Dette ble slått fast i to avtaler fra 1970, nemlig Moskvaavtalen med Sovjetunionen og Warszawaavtalen med Polen. Tyskere som på det tidspunktet var bosatt i Polen, fikk lov til å utvandre, noe som ellers ikke sto innbyggerne fritt i de kommunistiske landene. Avtalene ble gjort avhengig av firemaktsavtalen om Berlin som trådte i kraft i 1972.

Grunnavtalen med DDR fra 1972, innebar at de to statene vedtok å respektere hverandre og at de opprettet faste diplomatiske forbindelser. Vest-Tyskland inngikk Prahaavtalen med Tsjekkoslovakia i 1973.

Opposisjonen under ledelse av CDUs Rainer Barzel fremmet 24. april 1972 et konstruktivt mistillitsforslag mot Brandts regjering. Saken endte i et kompromiss. Kjernen i østavtalene (Ostverträge) skulle innebære avkall på vold. De endelige grensene for Tyskland skulle senere bli avløst av en fredsavtale.

Motstand i Vest-Tyskland

Franz Josef Strauss kritiserte Brandts Ostpolitik. Formelen «forvandling gjennom tilnærming» symboliserte for Strauss oppgivelse av forhandlingsposisjoner overfor DDR, et regime som brøt menneskerettighetene til tyskerne øst for grensen. Ifølge Brandt gjorde han imidlertid ikke noe vesentlig for å hindre inngåelsen av avtalene med Sovjetunionen, DDR og Tsjekkoslovakia.Etter inngåelsen av Grunnavtalen med DDR, fikk han riktignok den bayerske delstatsregjeringen til å sende klage til forfatningsdomstolen i Vest-Tyskland. Avtalen ble stående, men domstolen forpliktet alle statsorganer til å arbeide for en tysk gjenforening. Noen omkamp om østpolitikken ønsket han ikke. Da avtalene var undertegnet var hans posisjon «pacta sunt servanda», avtalene måtte holdes.

Ukraina 2022

Ved Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble Tysklands Ostpolitik utfordret. I en spesialsesjon i det tyske parlamentet, Forbundsdagen, ble en rekke tiltak lagt frem, som levering av våpen til Ukraina, og en kraftig satsing på det tyske forsvaret. En rekke politiske kommentatorer (i forskjellige media, i ulike land) anser at grunnet Russlands angrep på Ukraina er Ostpolitik i praksis avsluttet.

• Sikre freden og overvinne muren – øst- og tysklandspolitikk 1955–1989 på willy-brandt-biografi.com - Forbundskansler Willy Brandt-stiftelsen i samarbeid med Den norsk-tyske Willy Brandt-sfiftelsen
• (en) Willy Brandt’s Ostpolitik på cvce.eu - Universitetet i Luxembourg