Maginotlinjen

Linjen ble oppkalt etter den franske krigsministeren André Maginot (1877–1932).

Forsvarsverkene ble først foreslått av marskalk Joseph Joffre. Han ble motarbeidet av blant annet Paul Reynaud og Charles de Gaulle, som begge foretrakk investeringer i stridsvogner og fly. Joffre hadde derimot støtte av Henri Philippe Pétain, og et antall utvalg og rapporter ga sine bifall til planen. Maginot var den som til slutt overbeviste myndighetene om å bevilge penger til prosjektet.

Konstruksjonen foregikk i flere stadier fra 1930, og ble foretatt av STG (Section Technique du Génie) under oppsyn av CORF (Commission d'Organisation des Régions Fortifiées). Hovedarbeidene var stort sett ferdige i 1935, til en total kostnad av 5 milliarder franske franc.

Linjen besto av et nettverk av sammenknyttede bunkere med plass til tusenvis av menn. Det var 108 hovedfort (grands ouvrages) med 15 km intervall. Mellom disse var det mindre fort (petits ouvrages) og kasematter, samt over 100 kilometer tunneler.

Linjen ble aldri seriøst angrepet den tiden den var i drift. Under andre verdenskrig holdt tyske styrker skinnmanøver foran den mens hovedstyrken gikk rundt – gjennom Belgia. Da de allierte rykket inn i Tyskland i 1944, gikk de for det meste også utenom linjen, med unntak av noen kamper rundt Metz og nord i Alsace.

Etter krigen var deler av linjen bemannet noen år, men i løpet av 1960-årene ble den tatt ut av aktiv tjeneste. Deler av den ble solgt til sivile, og deler ble stående og forfalle. Flere av fortene er i senere år istandsatt som museer og åpnet for publikum.

• Forczyk, Robert: Case Red: The collapse of France, 2019, Osprey, ISBN 978-1-4728-2446-2

• (en) Maginot Line – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Maginot Line – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• «Ligne Magninot: Fort de Shcoenenbourg»