Hokkien

Det tales i provinsen Fujian i Kina, på Taiwan og i mange utenlandskinesiske miljøer i Sørøstasia.

Hokkien er beslektet med teochew, men gjensidig språkforståelse er vanskelig.^{[trenger referanse]} En fjernere slektning er hainanesisk, med enda større forståelsesproblemer.^{[trenger referanse]}

Hokkien kommer opprinnelig fra den sørlige del av provinsen Fujian, og har utbredt seg med den kinesiske utvandring i den grad at det står svært sterkt i kinesiske miljøer langs Sørkinahavets kyster.^{[trenger referanse]} Den kinesiske folkegruppen som benytter hokkien kalles gjerne hoklo utenfor Sør-Fujian. Man finner dem i Guangdong, på Taiwan, i Malaysia, Singapore, Indonesia, Burma, Thailand, i Hongkong og på Filippinene.

I Singapore utgjør hokkientalende ca. 70 % av befolkningen.^{[trenger referanse]}

• Branner, David Prager (2000). Problems in Comparative Chinese Dialectology — the Classification of Miin and Hakka. Trends in Linguistics series, no. 123. Berlin: Mouton de Gruyter. ISBN 3-11-015831-0. 
• Chung, Raung-fu (1996). The segmental phonology of Southern Min in Taiwan. Taipei: Crane Pub. Co. ISBN 957-9463-46-8. 
• DeBernardi, Jean (1991). «Linguistic nationalism: the case of Southern Min». Sino-Platonic Papers. Philadelphia: University of Pennsylvania. 25. OCLC 24810816. 
• Ding, Picus Sizhi (2016). Southern Min (Hokkien) as a Migrating Language. Springer. ISBN 978-981-287-593-8. 
  • Francis, Norbert (2014). «Southern Min (Hokkien) as a Migrating Language: A Comparative Study of Language Shift and Maintenance across National Borders by Picus Sizhi Ding (review)». China Review International. 21 (2): 128–133. doi:10.1353/cri.2014.0008. 
• Klöter, Henning (2011). The Language of the Sangleys: A Chinese Vernacular in Missionary Sources of the Seventeenth Century. BRILL. ISBN 978-90-04-18493-0.  An analysis and facsimile of the Arte de la Lengua Chio-chiu (1620), the oldest extant grammar of Hokkien.