Forsamlingsfrihet

Retten til å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre fastslås blant annet FNs verdenserklæring om menneskerettigheter artikkel 20 og 23, og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 11 Det fastslås samtidig at disse rettigheter skal ikke bli undergitt andre innskrenkninger enn de som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet , så forsamligsfriheten er begrenset av andre lover og hensyn.

Det er flere land som ikke har en slik frihet, og i noen land er friheten under press selv om den er lovfestet.

Forsamlingsfrihet og organisasjonsfrihet er ofte forbundet. Det samme er forsamlingsfrihet og ytringsfrihet.

 

Konventikkelplakaten av 1741 forbød legpredikanter å avholde gudelige forsamlinger – konventikler – uten sogneprestens godkjennelse, og stoppet effektivt for forsamligsfriheten i Norge og Danmark. Pietismen, som spredte seg i Skandinavia, ble sett på som en trussel. Forbudet hadde som mål å stoppe de som under skin af Gudsfrygt have forladt deres Næring og ordentlige Haandtering og gaaet omkring fra Sted til andet, for at opbygge og opvække Sjæle.

Da konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 ble grunnlaget lagt for forsamlingsfrihet i Norge, og en norsk organisasjonskultur vokste frem på 1840-tallet.

I Norge ble forsamlingsfriheten uttrykkelig grunnlovsfestet med grunnlovsrevisjonen 13. mai 2014, da det ble vedtatt et nytt annet avsnitt i § 101 om at alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.