Bantuspråk

Det er bortimot 250 bantuspråk i henhold til kriteriet innbyrdes forståelige språk, skjønt skillet mellom språk og dialekt er ofte uklart, og Ethnologue (en katalog over språk) har regnet seg fram til hele 535 språk. Bantuspråkene blir snakket hovedsakelig øst og sør for dagens nasjon Kamerun, det vil si regionene som er kjent som sentrale Afrika, østlige Afrika og sørlige Afrika. Deler av dette området omfatter også andre språkfamilier (se kart).

Bantuspråk blir snakket i sør Kamerun, Nigeria, Gabon, Republikken Kongo, Den demokratiske republikken Kongo, Rwanda, Burundi, Uganda, Kenya, Tanzania, Angola, Zambia, Malawi, Mosambik, Zimbabwe, Namibia, Botswana, og Sør-Afrika. Denne utbredelsen gjør bantuspråkene til den språkgruppen som er mest utbredt i Afrika, med omtrent 310 millioner brukere.

I henhold til Ethnologue er flere bantuspråk blant de språk som har mest tallrike antallet utøvere i Afrika, inkludert shonaspråk og zuluspråk. Bantuspråkene med det største antallet utøvere er swahili. Det har over 80 millioner talere som strekker seg over åtte land og dette antallet er voksende. Shona alene har beregnet 10,8 millioner som taler det i Zimbabwe. Zulu kommer deretter med 10,3 millioner talere. Ethnologue lister manyika og ndau som adskilte språk, skjønt de som snakker shona regner disse som to av de fem dialektene av shona. Om 3,4 millioner talere av manyika og ndau er blant shonaspråket, da utgjør shona totalt 14,2 millioner som har dette som førstespråk.

Bantuspråkene er antatt å ha hatt sin opprinnelse hovedsakelig i området som i dag utgjør Nigeria og Kamerun i Vest-Afrika. For mellom 2500 og 3000 år siden begynte de som snakket en form for urbantu en tusen år lang rekke med utvandring øst- og sørover. Den jordbrukskulturen er antatt å ha spilt en betydelig rolle i å befolke Afrika sør for Sahara, et område hvor bantufolkene nå utgjør en dominerende andel av befolkningen.

Bantu som teknisk begrep, som betyr ganske enkelt «folk», ble først benyttet av den tyske lingvisten Wilhelm Bleek (1827–1875), da dette er reflektert i mange av språkene i denne gruppen. En felles karakterstikk i bantuspråkene er bruken av ord som muntu eller mutu for «person», og flertallsendelsen for substantivet menneske som begynner med mu- (klass I) i de fleste språkene, og ba- (klasse II), således gir bantu for «folk». Bleek, og senere Carl Meinhof, gjorde studier som sammenlignet de grammatikalske strukturene i bantuspråkene.

Språkgruppen er en del av den nigerkongo-familien. Typisk for bantuspråkene er at de er agglutinerende, altså at ord bøyes ved å legge til affiks. I listen under står derfor navnet uten prefiks først, som er det navnet språket ofte er kjent under, men som like gjerne kan være en referanse til folket som snakker språket. Navnet på språket med prefiks står i parentes, og er det språket egentlig heter, og av og til er kjent som:

• I Sentral- og Øst-Afrika
  • Chewa (Chichewa)
  • Ganda (Luganda)
  • Gikuyu
  • Bemba
  • Ekegusii
  • Haya (Kihaya)
  • Chaga (Kichaga)
  • Rwanda (Kinyarwanda)
  • Kongo (Kikongo)
  • Kamba
  • Lingala
  • Luhyia
  • Soga (Lusoga)
  • Mongo (Mongo-Nkundu, Lomongo)
  • Ndowe
  • Kiga (Rukiga)
  • Rundi (Kirundi)
  • Nyankole (Runyankole)
  • Nyoro (Runyoro)
  • Tooro (Rutooro)
  • Swahili (Kiswahili)
  • Tetela (Kongo)
  • Luba (Tshiluba)
  • Tumbuka (chiTumbuka)
  • Yao (Chiyao)
  • Gishu (Lugisu)

• I det sørlige Afrika
  • Oshiwambo (Oshiwambo)
  • Ndebele (Sindebele)
  • Nordsotho (Sepedi)
  • Phuthi (Siphuthi)
  • Sjona (chiShona)
  • Svati (siSwati)
  • Sørsotho (Sesotho)
  • Tsonga (Xitsonga)
  • Tswana (Setswana)
  • Venda (Tshivenda)
  • Xhosa (isiXhosa)
  • Zulu (isiZulu)

• I Vest-Afrika
  • Basaa (i Kamerun)
  • Duala (i Kamerun)
  • Kako (i Kamerun, Den sentralafrikanske republikk og Kongo)
  • Ngumba (i Kamerun)
  • Beti (i Kamerun, Den sentralafrikanske republikk, Kongo, Ekvatorial-Guinea, Gabon, São Tomé og Príncipe)

• Biddulph, Joseph (2001): Bantu Byways Pontypridd. ISBN 978-1-897999-30-1.
• Guthrie, Malcolm (1948): The classification of the Bantu languages. London: Oxford University Press for the International African Institute.
• Guthrie, Malcolm (1971): Comparative Bantu, Vol 2. Farnborough: Gregg International.
• Heine, Bernd (1973):« Zur genetische Gliederung der Bantu-Sprachen» i: Afrika und Übersee, 56: 164–185.
• Maho, Jouni F. (2001): «The Bantu area: (towards clearing up) a mess». Africa & Asia, 1:40–49 (PDF)
• Maho, Jouni F. (2002): Bantu lineup: comparative overview of three Bantu classifications (PDF). Göteborg University: Department of Oriental and African Languages.
• Piron, Pascale (1995): «Identification lexicostatistique des groupes Bantoïdes stables» i Journal of West African Languages, 25(2): 3–39.