Wolfgang Willrich: Tysk maler

Han laget heroiske bilder med idealiserte, «ariske» mennesketyper, og foraktet modernistisk, «degenerert kunst» (entartete Kunst) kunst som han ivrig medvirket til å fjerne fra offentlige museer. Gjennom postkort og plakater i store opplag ble Willrich en av de meste kjente kunstnerne i det nasjonalsosialistiske Tyskland før og under andre verdenskrig.

Wolfgang Willrich
Selvportrett som Feldwebel i Wehrmacht, 1941
Født		31. mars 1897 Göttingen
Død		18. okt. 1948 (51 år) Göttingen
Beskjeftigelse		Kunstmaler, kurator, skribent, kunsthistoriker
Utdannet ved		Kunstakademiet i Dresden (1920–1927)
Far		Hugo Willrich
Nasjonalitet		Tyskland
Medlem av		Schutzstaffel
Wolfgang Willrich på Commons

Wolfgang Willrich ble født 31. mars 1897 i Göttingen og døde 18. oktober 1948 samme sted. Willrich slektet fra en gammel bondeslekt i Niedersachsen og Pommern. Faren var professor i filologi ved Universitetet i Göttingen. Wolfgang Willrich gikk på kunstskole i Göttingen i 1915. Han deltok i første verdenskrig som feldwebel. Han var krigsfange i Frankrike. I 1920 tok han opp igjen kunststudier ved Dresdner Akademie der han i fire år var elev av Richard Müller og Georg Lührig. På 1920-tallet var han involvert i nasjonalistiske og völkische kretser (særlig Tannenbergbund under ledelse av Konstantin Hierl og Erich Ludendorff).

I 1945 ble han internert som krigsfange av amerikanske styrker i Normandie. Etter krigsfangeskap forsøkte han å livnære seg som portrettmaler. Han døde av sykdom 18. oktober 1948 i Göttingen.

I 1933 ble Willrich engasjert av Hitlers regjering for å lage idealiserte portretter av «renrasede» tyskere og portretter av soldater og partiledere. Willrich ble i samtiden godt kjent for sine portretter av krigshelter og for sin fremstilling av det «edle nordiske» ved folkelivet på landsbygda. Mange av Willrichs bilder ble solgt i populært postkortformat. Han ble særlig kjent ved at medlemmer av Hitlerjugend samlet på bilder og ofte sendte til sin helter og forbilder for å få autograf. I bildene ble kvinner ofte fremstilt som gravide eller som mødre, og mennene ofte som heltemodige soldater.

Med finansiering fra SS, nazistpartiets ideologiske eliteorganisasjon, reiste han rundt på landet og tegnet tyske bønder som han mente var representative for Blut und Boden og bevis for bevart «nordisk» genmateriale blant befolkningen på landet. I 1935 ga han ut en samling arbeider under tittelen Bauerntum als Heger deutschen Blutes («Bondebefolkningen som voktere av det tyske blod») med en innledning av Walther Darré. SS-sjefen Heinrich Himmler skrev forord til den etterfølgende utgivelsen. Med Darrés og Himmlers støtte ble Willrich en av de mest populære kunstnerne i Tyskland under andre verdenskrig.

Han ga ut boken Des Edlen ewiges Reich («Det edle evige rike», omkring 50 sider) på Verlag Grenze und Ausland (første gang 1939) med blant annet portretter som i idealisert form fremstilte «naturlig nordisk» skjønnhet.

Willrichs bilde av den populære general Erwin Rommel fikk propagandadepartementet trykket i plakatstørrelse. Bernard Law Montgomery, Rommels britisk motpart, hadde Willrichs portrett av Rommel på veggen. Willrich laget portretter av blant andre Heinz Guderian, Hans-Ullrich Rudel, Adolf Galland og Ferdinand Schörner.

Willrich var en ivrig talsperson for nazistenes ideer om Blut und Boden. Han hadde ellers moderat innflytelse i Det tredje riket. Han ble medlem av SS i 1937. Willrichs bilder har senere blitt gjenbruk av nynazister.

Relasjon til Heydrich

 

Han malte blant annet et portrett av Lina Heydrich, «rikssikkerhetssjef» Reinhard Heydrichs kone. Han var bekymret for at de mange timene Lina tilbragte sammen med maleren kunne lede til et intimt forhold noe som truet et allerede haltende ekteskap. Reinhard var lite hjemme, og Lina mistenkte at han var utro. Reinhard mistenkte på sin side Lina for å ha en affære med vennen Walter Schellenberg. Det er uklart om Lina Heydrich (som var ung, under 30 år) og Willrich var intime, og Heydrich selv sørget for en maktdemonstrasjon overfor Willrich. I intervju på sine eldre dager omtalte Lina Heydrich Willrich som en forferdelig liten mann og elendig kunstmaler.

Bildet «Den ariske familie»

Willrichs bilde Familienbildniss («Familiebilde», også kjent som «Den ariske familie», 1937) viser en idealisert familiegruppe under en solsikke. Sentralt sitter en kvinne delvis avkledd på overkroppen og ammer et spedbarn, med mann og tre større barn rundt seg. Alle er blonde. Kvinnen har tydelige likhetstrekk med Lina Heydrich, og Reinhard Heydrich forsøkte i januar 1937 derfor å stanse bred publisering av bildet. Reinhard antok at kvinnen faktisk forestilte Lina og at hun var lett å kjenne igjen.

Heydrich skrev et skarpt brev til Willrich angående bruken av bildet på forsiden av tidsskriftet Volk und Rasse: «Jeg må uttrykke min sterkeste misnøye og krever at du straks sender meg alle reproduksjoner og bilder av min familie som er i din besittelse. Saken vil bli rapportert til Reichsführer SS [Heinrich Himmler].» Saken endte hos Karl Wolff, Himmlers stabssjef, som lovet å stanse videre publisering av bildet.

Brevet til Himmler ble videresendt til Richard Hildebrandt, sjefen for Rasse und Siedlungshauptamt som var ansvarlig for tidsskriftet Volk und Rasse, som lovet å stanse videre offentliggjøring av maleriet. Hildebrandt sendte 8. april 1937 et brev til Himmler med påminnelse om at Willrich ikke var en «ekte» SS-Obersturmführer, men fikk lov å bruke uniformen mot å gjøre tjenester for SS. Reinhard Heydrich godtok en mer påkledd fremstilling av Lina og ikke på forsiden av tidsskrift.

I 1936, dels som forberedelse til utstillingen «Gebt mir vier Jähre Zeit» («Gi meg fire år», Hitlers slagord fra 1933), fikk Willrich i oppdrag av propagandaminister Joseph Goebbels å undersøke muligheten for å fjerne entartet kunst fra statlige kunstsamlinger. I april 1937 forsøkte Willrich sammen med Walter Hansen å fjerne modernistisk kunst fra nasjonalgalleriet i Berlin (die Nationalgalerie in Berlin) samt gallerier i Dresden. Eberhard Hanfstaengl, direktør for nasjonalgalleriet, stanset fremstøtet fra Willrich som ikke hadde skikkelig fullmakt for tiltaket. Hanfstaengl fikk i juli 1937 permisjon på ubestemt tid. Tidlig i 1937 sørget Goebbels for propagandautstillingen «Gebt mir vier Jähre Zeit». Utstillingen ble organisert av Willrich og Walter Hansen, og skulle vise frem hva regimet hadde oppnådd. Utstillingen hadde en liten avdeling bildende kunst.

 

I 1937 ga han ut boken Säuberung des Kunsttempels: eine kunstpolitische Kampfschrift zur Gesundung deutscher Kunst im Geiste nordischer Art («Rensing av kunsttempelet; et kunstpolitisk kampskrift for gjenreisningen av tysk kunst i nordisk ånd»). Willrich hevdet i boken at kunstbransjen var korrupt og preget av bolsjevisme, anarki og «rød» forurensing. Boken var illustrert med kollasjer av kunsten Willrich kritiserte. Willrich var nøye med å identifisere kunstnere, tidsskrifter og museer som drev med den moderne kunsten han intenst mislikte. Willrich var særlig kritisk til kunstnere som Emil Nolde, Otto Dix, Ernst Heckel, Ernst Barlach og George Grosz.

Goebbels fikk ideen til utstillingen Entartete Kunst da han leste Säuberung des Kunsttempels (noe som fremgår av Goebbels dagbok). Goebbels tok med denne utstillingen på opportunistisk vis initiativet i kulturpolitikken. Willrichs bok beskrives som aggressiv, hatefull og giftig, og blant andre Alfred Rosenberg syntes den var for ekstrem. Heinrich Himmler gikk lei av Willrichs bitre og harde utfall blant annet mot poeten Gottfried Benn.

Arkivene viser at tyske myndigheter beslagla omtrent 5000 malerier og 12.000 grafiske arbeider fra 101 museer i løpet av 1937. Beslaget ble gjennomført av en kommisjon ledet av Adolf Ziegler og han valgte seg fem medlemmer: Willrich, Hans Schweitzer (under pseudonymet «Mjölnir» laget han propagandaplakater for regimet; senere utnevnt til assisterende rikskommissær for artistisk formgiving), Klaus Graf von Baudissin, Otto Kummer (som representerte Bernhard Rusts departement) og Robert Scholz (Scholz var Alfred Rosenbergs kunstekspert, anti-modernist i kunstsyn og en rotfestet rasist). Kommisjonen ble ivrigere og mer pågående etter utstillingen i München i 1937. Hitler utstedte personlig en fullmakt til Zieglers kommisjon 4. august 1937 etter utstillingen åpnet i München og etter at kommisjonen hadde gjort en god del av arbeidet. Goebbels hadde gitt kommisjonen skriftlig oppdrag 30. juni 1937. Goebbels sørget for at det ble vedtatt og offentliggjort en lov 31. mai 1938 som legaliserte beslagene nesten ett år etter at de faktisk var gjennomført. Tiltakene iverksatt av kommisjonen var mer radikale enn topplederne hadde sett for seg. Himmler selv ga uttrykk for misnøye med det ensporede og fanatiske ved ubetydelige og mislykkede kunstnere som Willrich.

Flere av soldatportrettene her ble publisert i Des Reiches Soldaten fra 1943.

•  
  Josefa Wieser, 1938
•  
  Dr. med. Lydia Müller, 1939
•  
  Soldat, 1940
•  
  Werner Mölders, 1941
•  
  Erwin Rommel, 1941
•  
  Heinz Guderian, postkort 1940
•  
  Waffen-SS-general Georg Keppler
•  
  Günther Freiherr von Maltzahn, 1942
•  
  «Fra Hitlerjugend til offiser i hæren», postkort, 1943
•  
  Hans S. Jacobsen, norsk forfatter og politker i NS (Nasjonal Samling)

• Entartete Kunst, moderne kunst som ifølge nazistene hadde «utartet» og blitt «degenerert»
• Entartete Kunst (utstilling), propagandautstilling i Nazi-Tuskland 1937–1941

• (en) Wolfgang Willrich – kategori av bilder, video eller lyd på Commons