Ursula Gertrud von der Leyen (født 1958) er en tysk lege og politiker (CDU), som satt 14 år sammenhengende i Angela Merkels regjeringer fra 2005 til 2019.
Fra 2013 til 2019 var hun Tysklands forsvarsminister, fra 2009 til 2013 minister for arbeid og sosialvesen og fra 2005 til 2009 familieminister. Von der Leyen ble høsten 2019 valgt som Europakommisjonens president (Von der Leyen-kommisjonen) og tiltrådte 1. desember 2019.
Ursula von der Leyen | |||
---|---|---|---|
Født | Ursula Gertrud Albrecht 8. okt. 1958 (65 år) Ixelles | ||
Beskjeftigelse | Lege, politiker, rytter | ||
Embete |
| ||
Akademisk grad | Dr.med. (1991–) sosialmedisiner (2001–) | ||
Utdannet ved | 6 oppføringer Medizinische Hochschule Hannover Georg-August-Universität Göttingen Gottfried Wilhelm Leibniz Universität Hannover Universitetet i Münster London School of Economics Ecole européenne Bruxelles I | ||
Ektefelle | Heiko von der Leyen (1986–) | ||
Far | Ernst Albrecht | ||
Mor | Adele Albrecht | ||
Søsken | Hans-Holger Albrecht | ||
Barn | 7 oppføringer David von der Leyen Sophie von der Leyen Maria Donata von der Leyen Victoria von der Leyen Johanna von der Leyen Egmont von der Leyen Gracia von der Leyen | ||
Parti | Christlich Demokratische Union (1990–) | ||
Nasjonalitet | Tyskland | ||
Medlem av | 6 oppføringer Europa-Unionen i Tysklands gruppe av forbundsdagsmedlemmer Unionen av europeiske føderalister, Tyskland Angela Merkels første regjering Angela Merkels andre regjering Angela Merkels tredje regjering Angela Merkels fjerde regjering | ||
Utmerkelser | 8 oppføringer Sprachpanscher des Jahres (2014) BigBrotherAwards (2017) BigBrotherAwards (2009) Storkorsridder av Litauens fortjenstorden Sprachpanscher des Jahres (2021) 1. klasse av Jaroslav den vises orden (2022) 100 Women (2022) Time 100 (2022) | ||
Signatur | |||
Ursula Gertrud von der Leyen ble født Albrecht 8. oktober 1958 i Ixelles/Elsene i Brussel i Belgia. Hun var det tredje av sju barn av Ernst og Adele Albrecht. Ernst Albrecht var CDU-politiker og i en periode ministerpresident i Niedersachsen. Moren hadde doktorgrad i germanistikk. Ursula vokste opp med fem brødre og en søster. Søsteren døde av kreft i 1971. Faren kom inn i politikk som en outsider og omgjorde et CDU som i delstaten ble dominert av høyrefløyen til en av dets mest liberale utposter.
Hun er medlem av Evangelische Kirche in Deutschland, en tysk evangelisk-luthersk kirke.
En av von der Leyens oldemødre var amerikansk, Mary Ladson Robertson (1883–1960) fra Charleston, etterkommer av politikeren James Ladson og plantasjeeieren James H. Ladson; hennes familie var både blant de tidligste engelske kolonistene og blant de rikeste i Charleston, og eide hundrevis av slaver frem til opphevelsen av slaveriet i 1865. På 1700-tallet var familien blant de rikeste i Nord-Amerika, gjennom aktiviteten til forfaren Joseph Wragg som var den største britisk-amerikanske slavehandleren i sin tid. Von der Leyen brukte en kortere tid i 1978 psevdonymet Rose Ladson.
Von der Leyen gikk på den europeiske skolen i Brussel fra 1964 til 1971 og tok Abitur (artium) i 1976 ved matematisk-naturvitenskapelig gymnasium i Lehrte. Hun studerte arkeologi i Göttingen i 1976 og samfunnsøkonomi i Göttingen og Münster fra 1977 til 1980. I 1978 studerte hun ved London School of Economics og deretter medisin i Hannover fra 1980 til 1988. Hun avla statseksamen i medisin i 1987 og tok den medisinske doktorgrad i 1991. Hun er Magister Public Health fra 2001. Hun beskriver studietiden i London som frigjørende.
Von der Leyens ektefelle er professor i medisin og ekteparet har syv barn (David, Sophie, Maria Donata, Johanna, Victoria, Egmont og Gracia).
Von der Leyen arbeidet som lege ved kvinneklinikken i Hannover fra 1988 til 1992.
Fra 1992 til 1996 oppholdt hun seg i Stanford i California. Hun hadde i 1993 studieopphold (auditing guest) ved Stanford Universitys Graduate School of Business. I 1995 var hun tilknyttet Stanford Health Services Administration.
Von der Leyen var fra 1998 til 2002 vitenskapelig medarbeider ved avdeling for epidemiologi, ved Medizinische Hochschule Hannover.
Von der Leyen ble medlem av CDU i 1990. Hun var mellom 1996 og 1997 i CDU Niedersachsens utvalg for sosialpolitikk, og senere i foreningen av leger i CDU Niedersachsen.
Ved kommunalvalget i 2001 fikk hun første gang et offentlig verv, da hun ble byråd i Sehnde og formann for CDU-fraksjonen der. Mellom 2001 og mars 2004 var hun dessuten medlem av regionalforsamlingen i regionen Hannover og formann for utvalget for helsevesenet.
Under valgkampen i Niedersachsen i 2003 ble hun medlem av Christian Wulffs skyggekabinett. Etter CDUs valgseier ble hun innvalgt i landdagen (delstatens parlament). Hun var sosialminister i Wulffs konservativ-liberale koalisjonsregjering fra 2003 til 2005. I desember 2004 ble hun innvalgt i presidiet i CDU, og fra februar 2005 ledet hun CDU-kommisjonen Eltern, Kind, Beruf.
Etter Forbundsdagsvalget i 2005 ble von der Leyen Tysklands familieminister og etter valget i 2009 arbeidsminister. Hun var relativt ukjent politiker på forbundsnivå da Merkel valgte henne til familieminister. Hun provoserte tradisjonalistene da hun som familieminister iverksatte flere velferdsreformer, blant annet utvidelse av fødselspermisjon og barnetrygd.
Etter valget i 2013 ble hun som første kvinne i Tyskland utnevnt til landets forsvarsminister i regjeringen Merkel III, og fortsatte i samme verv i regjeringen Merkel IV. Den 17. juli 2019 gikk hun av som forsvarsminister og ble erstattet av Annegret Kramp-Karrenbauer. På grunn av en del høyreekstrem aktivitet blant soldatene mente hun Bundeswehr hadde et holdningsproblem. Hun utfordret offiserene og det konservative byråkratiet da hun brukte eksterne konsulenter. Parlamentet innledet undersøkelser av tildelingen av gunstige konsulentkontrakter. Hun ble upopulær i Bundeswehr etter at kaserner og kontorer ble gjennomsøkt for eventuelle Wehrmachteffekter. Under von der Leyen økte forsvarsbudsjettet med omkring 30 % fra 32 til 43 milliarder euro. Internt i forsvaret var hun en omstridt forsvarsminister.
Den 2. juli 2019 ble von der Leyen nominert av Det europeiske råd til posten som Europakommisjonens president. Hun ble 16. juli 2018 valgt som kommisjonspresident av parlamentet med 383 stemmer, 8 mer enn nødvendig. Hennes kommisjon ble kjent under navnet Von der Leyen-kommisjonen.
På avstemningsdagen besto Europaparlamentet av 747 medlemmer, det ville da være tilstrekkelig med 374 stemmer for å velge von der Leyen. Av parlamentsmedlemmene stemte 327 mot von der Leyen, 22 avsto fra å stemme og en stemme var blank. Det var særlig sentrum-venstre representanter som stemte mot hennes kandidatur.
Von der Leyen ble ved tiltredelsen 1. desember 2019, den første kvinnelige kommisjonspresidenten, og samtidig den første tyske statsborger i vervet siden Walter Hallstein gikk av i 1967. Von der Leyen varslet dagen før avstemningen at hun uansett utfall ville fratre vervet som forsvarsminister i Tyskland.
Dagen for avstemningen holdt von der Leyen en valgtale i parlamentet på fransk, tysk og engelsk.
Den 27. november godkjente Europaparlamentet von der Leyens kommisjon. Tidligere var hennes tiltredelse, som opprinnelig skulle ha funnet sted 1. november, blitt forsinket én måned. Parlamentet hadde forkastet tre av kandidatene – fra Frankrike, Ungarn og Romania – til verv i kommisjonen. Den nye kommisjonen ble stemt inn med 461 mot 157 stemmer, mens 89 delegater stemte blankt.
Ursula von der Leyen ga som sosial- og familieminister uttrykk for at hennes overordnede mål var at det skulle fødes flere barn i landet. Hun innførte to måneders foreldrepermisjon utelukkende for far («pappapermisjon»). Hun ble kritisert for gjennom sin familiepolitikk å favorisere familier med to inntekter. Der Spiegel karakteriserte henne som den mest tydelige innenrikspolitiker i Tyskland.
Von der Leyen foreslo som sosial- og familieminister også en lov som sperret for besøk av internettsider som dokumenterte overgrep mot barn, og fikk da tilnavnet «Zensursula» («Sensursula»). Loven ble vedtatt i Forbundsdagen og Forbundsrådet, men ble ikke signert av presidenten. Kritikerne som blant annet samlet 130 000 underskrifter, ønsket isteden en lov som slettet internettsidene. Underliggende for kritikken var også en frykt for sensur som virkemiddel.
I motsetning til flertallet i CDU var von der Leyen tilhenger av å tillate likekjønnet ekteskap da dette ble vedtatt i Forbundsdagen i 2017.
Det feministiske nettstedet «fembio» har fremhevet at deler av den seriøse pressen har bemerket hennes «aristokratiske» og alltid smilende fremtreden og at de angivelig er blitt provosert av det. Tageszeitung og Der Spiegel kalte henne for eksempel for «supermorkraftdatter» (tysk: Supermutterpowertochter). Die Welt har beskrevet henne som en «blanding av Pamela Anderson og Magda Goebbels», en assosiasjon også påpekt av Süddeutsche Zeitung.
Financial Times skriver at flere ledende tyske politikere ble overrasket da hun ble nominert til president for EU-kommisjonen. Hun var den i Merkels regjering som visstnok hadde skapt flest negative oppslag i tysk media. Hun hadde angivelig hatt et anstrengt forhold til mange partifeller i CDU og som forsvarsminister ble hun visstnok mislikt av mange ledende offiser.
Von der Leyen ble i 2019 valgt som Europakommisjonens president (Von der Leyen-kommisjonen) med tiltredelse 1. desember 2019.
This article uses material from the Wikipedia Norsk (Bokmål) article Ursula von der Leyen, which is released under the Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 license ("CC BY-SA 3.0"); additional terms may apply (view authors). Innholdet er tilgjengelig under CC BY-SA 4.0 hvis ikke annet er angitt. Images, videos and audio are available under their respective licenses.
®Wikipedia is a registered trademark of the Wiki Foundation, Inc. Wiki Norsk (Bokmål) (DUHOCTRUNGQUOC.VN) is an independent company and has no affiliation with Wiki Foundation.