Slaget Ved Hattin

Det inntraff i perioden mellom andre og tredje korstog, og den muslimske seieren la veien åpen for Saladins erobring av kongedømmet Jerusalem, som i sin tur førte til det tredje korstog.

Slaget ved Hattin
Konflikt: Korstogene
Dato 4. juli 1187 Sted Hattins horn 8,5 km vest for Tiberias 32°47'53,9"N 35°27'34,4"Ø Resultat Seier til Ayyubidene
Stridende parter
Jerusalem Tempelridderne	Ayyubidene
Kommandanter og ledere
Guy av Lusignan Raymond av Tripoli	Saladin
Styrker
ca. 22 000	30–35 000
Tap
ca. 17 000	ukjent

Slaget sto rundt 8,5 km vest for byen Tiberias i dagens Israel, i et pass ved en utdødd vulkan kjent som Hattins horn. Stedet ligger mellom Tiberias og veien mellom Acre og de vestlige deler av Det hellige land.

Saladin hadde med bare en mindre del av sine styrker tatt Tiberias 2. juli 1187. Raymond III av Tripoli og Guy av Lusignan, som gjennom sitt ekteskap med Sibylla var konge av Jerusalem, befant seg i Acre med størsteparten av korsfarerhæren, omkring 1200 riddere og opp mot 20 000 fotsoldater. I tillegg hadde de et stort antall leiesoldater betalt av Henrik II av England. Raymond mente at Saladin ønsket at korsfarerne gikk fra Acre til Tiberias, og mente at Sephoria ville være et godt sted å møte en tallmessig overlegen styrke. Men Guy beordret umiddelbar avmarsj mot Saladin, som ganske riktig hadde håpet å møte ridderne i felt fremfor å måtte beleire deres borger.

Avmarsjen fra Sephoria startet 3. juli, og hæren ble etter kort tid angrepet av små muslimske kavaleriavdelinger. Saladin sluttet seg til sine styrker ved Cafarsett (Kfar Sabt) samme dag, og sendte sin hær for å møte de utslitte korsfarerne. Korsfarerhæren var delt i tre, og den bakerste avdelingen måtte stoppe ettersom den var under konstant angrep. Dette sinket hele hæren, og soldatene ble gående uten vann en hel dag. De måtte så slå leir midt på en slette, omgitt av den muslimske hæren. I løpet av natten tente Saladins styrker bål på alle kanter, noe som må ha svekket moralen i den kristne hæren ytterligere.

På morgenen 4. juli brøt korsfarerne opp og gikk mot kildene ved Hattin. Saladin blokkerte veien, og angrep slik at de kristne styrkene ikke kunne trekke seg tilbake. Raymond sendte to angrepsbølger for å bryte gjennom, og ble avskåret i det andre angrepet og tvunget til retrett. Størsteparten av korsfarernes fotsoldater deserterte ved å søke tilflukt ved Hattins horn. Ridderne ble omringet, og gjennomførte tre desperate angrep for å slå seg ut. De ble slått ned, og muslimene tok Guy, Raynald av Châtillon, Gerard de Ridefort og en rekke andre som fanger.

Saladin henrettet personlig Raynald, noe han hadde lovet tidligere da Raynald angrep muslimske karavaner og pilegrimsfølger. Muslimene tok også Det sanne kors, som hadde blitt båret med i slaget. Dette er siste gang Korset opptrer i historien, og man vet ikke hva som skjedde med det etterpå. Omkring 3000 korsfarere unnslapp; resten ble tatt til fange eller drept. Riddere ble enten frigitt mot løsepenger eller henrettet, mens andre ble frigitt mot løsepenger dersom de hadde noen som kunne betale for seg, eller de ble solgt som slaver.

Innen midten av september hadde Saladin tatt Acre, Nablus, Jaffa, Toron, Sidon, Beirut og Ashkelon. Han tok så Jerusalem 2. oktober.

Nyhetene om slaget, som for den kristne verden var en katastrofe, førte til at man satte igang forberedelser for et tredje korstog.

Slaget utgjør en sentral del i Ridley Scotts film Kingdom of Heaven (2005).

• Peter Herde: «Die Kämpfe bei den Hörnern von Hittin und der Untergang des Kreuzritterheeres (3. und 4. Juli 1187). Eine historisch-topographische Untersuchung.» I: Römische Quartalschrift. Band 66, 1966, s. 1–51.
• Martin Hoch: «Hattin, Battle of (1187)». I: Alan V. Murray (utg.): The Crusades. An Encyclopedia. 4 bind (gjennomløpende paginert). ABC-CLIO, Santa Barbara 2006, s. 559–561.
• Benjamin Z. Kedar (utg.): The Horns of Hattin. Jerusalem, London 1992.
• Christopher Tyerman: God´s war. A new history of the crusades. Penguin, London o. a. 2007, s. 366ff.
• Hans Eberhard Mayer: Geschichte der Kreuzzüge. 10. Auflage, Stuttgart 2005, s. 165-168.