Skråkabelbro: Type bru

Kabler spennes over tårn og forankres på begge sider. Kablene utsettes for strekk og holdes tilbake i forankringene.

Det er to hovedtyper av slike skråkabelbroer, definert etter hvordan kablene er festet til tårnet.

Den ene hovedtypen går ut på at avstandene mellom kablene er lik både i tårnet og i festet under selve brodekket, se oppriss nr. 1 og 2 til høyre.

Den andre går ut på at kablene er montert i en viftefasong, hvor kabelfestene er ganske tett i selve tårnet samtidig som kablene er festet mer spredt utover brodekket, se oppriss nr. 3 til høyre.

En skråkabelbro krever færre kabler enn en hengebro og er betydelig lettere i vekt enn en typisk «fritt fram»-bro.

• 
  Brotårn med to kabelforankringer. Til venstre ser du eksempler på H-formede tårn. Til høyre ser du eksempler på A-formede tårn.
• 
  Brotårn med en kabelforankring. Til venstre og i midten ser du eksempler på I-formede tårn. Til høyre ser du et eksempel på et A-formet tårn.

 

Den første skråkabelbroen ble bygd i tømmer i 1784 og var tegnet av en tysk konstruktør ved navn C.T. Loescher.

Mange tidligere hengebroer var bygd som kombinerte hengebroer og skråkabelbroer som gangbroen Dryburgh Abbey fra 1817, og senere Brooklyn bro (1883).

Konstruktørene bak disse broene fant frem teknologier som kunne gjøre broen stivere.

John A. Roebling dro nytte av denne teknologien da han konstruerte hengebroen i Niagara Falls. Denne konstruksjonsmetoden gav mindre deformasjoner ved jernbanelaster.

I det tyvende århundre dukket de aller første skråkabelbroene opp, som A. Gisclards Cassagnes bro 1899. Den horisontale delen av kabelkreftene balanseres av en separat horisontal båndkabel som igjen forhindrer betydelig kompresjon av dekket. ^{[trenger referanse]}

Den første, anerkjente, moderne skråkabelbroen ble utformet på Strömsund av Franz Dischinger 1955. På denne tiden var det en tendens til å benytte færre kabler, som i Theodor-Heuss-broen i Düsseldorf bygd i 1958.

Broer med færre kabler gir større monteringskostnader da det trengs mer midlertidig understøttelse av brodekket under bygging. I dag bruker en ofte flere kabler i stedet

 

 

En flertårns skråkabelbro har visse likhetstrekk med en hengebro, men er faktisk ganske ulik når det gjelder konstruksjonsprinsipper.

I en hengebro er to store kaber ført over to eller flere tårn og festet i begge ender med ankerfeste i grunnen eller til en massiv motvekt. Slike kabelanordinger har kun en primær last-bære funksjon for brodekket. Før dekket kommer på plass spennes kablene kun etter sin egenvekt. Deretter monteres vertikale kabler direkte i hovedkabelen og ned på dekket. Spenningen i hovedkabelen økes betraktelig og det kreves at hovedkabelen er godt festet til grunnen på begge sider. Denne konstruksjonsmetoden stiller strenge krav til grunnforholdene.

I skråkabelbroer er tårnene den primære last-bærestrukturen. Ofte bygges slike skråkabelbroer ut ifra tårnet etter «fritt fram prinsippet». En bygger en seksjon og strammer opp kabelen som er festet til den, flytter fram vognen og støper en seksjon til.

Da kablene her er skrå, i motsetning til i hengebroene hvor sekundærkablene er vertikale, vil dette kreve at brodekket er sterkere grunnet horisontale trykklaster.

• Uddevallabroen i Sverige, totallengde 1 712 m.
• Millau-broen i Frankrike, totallengde 2 460 m.
• Pont de Normandie i Frankrike, totallengde 2 143 m.
• Vasco da Gama-broen i Portugal, totallengde 17 200 m.
• Øresundsbroen i Sverige og Danmark, totallengde 7 845 m.

I Norge

• Grenlandsbroa i Telemark, totallengde 608 m.
• Helgelandsbroa i Nordland, totallengde 1 065 m.
• Nydalsbrua i Trondheim, totallengde 183 m.
• Puttesund bro i Østfold, totallengde 138 m.
• Skarnsundbroa i Trøndelag, totallengde 1 010 m.
• Samelandsbrua i Finnmark, ved grensen til Finland, totallengde 316 m.
• Smålenene bru i Østfold, totallengde 315 m.
• Stavanger bybro i Rogaland, totallengde 1 067 m.
• Tana bru i Tana bru. totallengde 260 m (234 m spenn)