Religionshistorie: Historisk utvikling av religion

Disiplinen religionshistorie henter sitt teorigrunnlag primært fra allmenn historieforskning og sekundært fra antropologi, filosofi og andre disipliner innen samfunnsvitenskap og humaniora.

Akademisk historieskriving handler om å samle og å ordne et historisk kildemateriale i kategoriene tid, rom og kausalitet (årsak-virkning-sammenhenger.) Disiplinen religionshistorie samler kilder som er relevante for spørsmål angående utvikling av religiøse tradisjoner, og fremstiller dem på måter som også kan aksepteres utover forfatterens eget miljø og tradisjon.

En religions historie kan på den ene side være en emisk fremstilling, det vil si religionens egen beretning om sin tilblivelse og utvikling i et innenfra-perspektiv. Denne type fremstilling krever ikke tilslutning fra personer som ikke selv tilhører tradisjonen. En emisk fremstilling av en religions historie kan fremstille analogiløse hendelser og udokumenterbare skildringer av en overnaturlig sfære som fakta. Historiefremstillinger har ofte en definerende og legitimerende funksjon på samfunnet, og en religions egne fremstillinger handler da gjerne om de særrettigheter representantene for den aktuelle religionen har. Emiske historiefremstillinger regnes derfor ikke innen den akademiske fagdisiplinen religionshistorie.

Fagdisiplinen religionshistorie presenterer religionenes historie etter et utenfra-perspektiv, dvs. religionen fremstilles på en måte som også respekterer synspunkter som går på tvers av tradisjonens egen fremstilling. Dette perspektivet forutsetter en kritisk rasjonell vurdering av kilder. Kildene må presenteres med henvisninger til sine opphav, og hendelser som ikke kan sannsynliggjøres etter empiriske analogier og rasjonelle prinsipper kan ikke fremstilles som fakta. Disse kildene vurderes da som vitnesbyrd om trosforestillinger hos opphavspersonen eller vitnesbyrd om mentalitet i bestemte historiske miljøer.