Margaret Thatcher: Britisk politiker

Hun var leder for Det konservative partiet (toryene) fra 1975 til 1990 og statsminister i Storbritannia fra 1979 til 1990, i begge vervene som den første kvinnen. Thatcher har blitt kalt «jernkvinnen» for sin kompromissløse politikk og lederstil.

Margaret Thatcher
Født		Margaret Hilda Roberts 13. okt. 1925 Grantham
Død		8. apr. 2013 (87 år) The Ritz Hotel (City of Westminster)
Beskjeftigelse		Kjemiker, advokat, politiker
Utdannet ved		City Law School Kesteven and Grantham Girls' School Somerville College (1943–1947) (studieretning: kjemi, akademisk grad: Bachelor of Science)
Ektefelle		Denis Thatcher (1951–2003)
Far		Alfred Roberts
Mor		Beatrice Ethel Stephenson
Barn		Mark Thatcher Carol Thatcher
Parti		Det konservative parti
Nasjonalitet		Storbritannia Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1925–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
Gravlagt		Royal Hospital Chelsea (2013)
Medlem av		Royal Society (1983–2013) Det kongelige råd (1970–2013) Carlton Club (æresmedlem) Pilgrims Society
Utmerkelser		22 oppføringer Order of Merit (1990) Presidentens frihetsmedalje (1991) Hosebåndsordenen (1995) Fellow of the Royal Society (1983) Den hvite løves orden (1999) Ronald Reagans frihetsmedalje (1998) Kong Petar Krešimir IVs stororden Dostyk-ordenen av første klasse Det gode håps orden Storkorset av Vytautas den stores orden Kong Dmitar Zvonimirs stororden (1998) Fellow of the Royal Institute of Chemistry (1979) Æresborger av Zagreb (1998) Clare Boothe Luce Award (2002) Æresdoktor ved Hofstra Universitet Æresdoktor ved Bar-Ilan University Årets person i Financial Times (1987) Honorary citizen of Gdańsk Order of the Precious Crown, 1st Class (1995) Den britiske Johanniterorden Vytautas den stores orden Frans Is orden
Nettsted		margaretthatcher.org
Storbritannias statsminister
4. mai 1979–28. november 1990
Forgjenger		James Callaghan
Etterfølger		John Major
Det konservative partiets leder
11. februar 1975–28. november 1990
Forgjenger		Edward Heath
Etterfølger		John Major
Storbritannias undervisnings- og forskningsminister
20. juni 1970–4. mars 1974
Regjering		Heaths regjering
Forgjenger		Edward Short
Etterfølger		Reginald Prentice
Parlamentsmedlem
8. oktober 1959–9. april 1992
Valgkrets		Finchley
Forgjenger		John Crowder
Etterfølger		Hartley Booth
Våpenskjold
Margaret Thatcher på Commons

Hun var kjemiker og så advokat, og fra 1959 medlem av underhuset i Det britiske parlamentet. Fra 1970 til 1974 var Thatcher undervisnings- og forskningsminister i Edward Heaths regjering. De konservative gikk tilbake ved parlamentsvalget i 1974, og i 1975 utmanøvrerte hun Heath som partileder og opposisjonsleder i parlamentet. Thatcher ble første kvinnen som ledet et av de store partiene i Storbritannia.

Storbritannia var i 1970-årene preget av lammende streiker, høy arbeidsledighet, økonomisk resesjon og krise i statsfinansene, som nådde et klimaks under «misnøyens vinter» 1978/1979. Thatcher ledet så de konservative til valgseier. Som statsminister la hun vekt på deregulering, særlig av kredittmarkedet, privatisering av statseide virksomheter og begrensning av fagforeningenes makt. Seieren i Falklandskrigen bidro sammen med et økonomisk oppsving til et valgskred for de konservative i 1983. Hun overlevde et terrorangrep fra Den provisoriske IRA i 1984 og vant en politisk seier mot fagforeningen i den britiske gruvearbeiderstreiken 1984–1985. Hun ble gjenvalgt i 1987, men koppskatten var mislikt, og andre regjeringsmedlemmer delte ikke hennes skepsis til EF. Da hun ble utfordret om ledervervet i november 1990, trakk hun seg som partileder og statsminister.

Etter å ha trådt ut av underhuset i 1992, ble hun tildelt tittelen baronesse på livstid og dermed et sete i overhuset. Thatchers helse sviktet, og hun opptrådte sjelden offentlig mot slutten av livet. Hun døde i 2013, 87 år gammel. Thatcher er omstridt i den britiske politiske kulturen, men både i historikeres vurderinger og i folkemeningen regnes hun som regel blant Storbritannias fremste statsministre gjennom tidene.

 

Hun ble født i småbyen Grantham i Lincolnshire. Foreldrene var kjøpmann Alfred Roberts, opprinnelig fra Northamptonshire, og Beatrice Ethel (født Stephenson) fra Lincolnshire. Margaret og storesøsteren Muriel Roberts (1921–2004) vokste opp i en leilighet i etasjen over farens grønnsakshandel.

Faren var predikant i den lokale metodistmenigheten og oppdrog datteren i denne tradisjonen, men hun ble anglikaner og medlem av statskirken senere i livet. Alfred Roberts var medlem av bystyret og et års tid borgermester i Grantham. Farsslekten hadde bånd til Det liberale partiet.

På skolen vitnet karakterer og tilbakemeldinger om hardt arbeid. På fritiden drev hun med piano, landhockey, poesi, svømming og friluftsliv. Hun søkte etterhvert om stipend for å studere kjemi ved Oxford University. Hun fikk først avslag, men fikk plassen etter at en annen kandidat trakk seg. I 1947 tok hun sin fireårige bachelorgrad med laud. Mot slutten av studiene spesialiserte hun seg på røntgenkrystallografi med Dorothy Hodgkin som veileder.

Hun ble valgt til president i den konservative studenterforeningen Oxford University Conservative Association i 1946. I studietiden ble hun påvirket av verker som Friedrich Hayeks Veien til trelldom (1944).

Etter studiene flyttet hun til Colchester i Essex for å arbeide som kjemiker for BX Plastics. Hun meldte seg inn i den lokale konservative velgerforeningen og deltok på partilandsmøtet i 1948. En av hennes venner fra Oxford kjente også formannen i den konservative velgerforeningen i Dartford i Kent, som etterlyste kandidater til parlamentet. Foreningen ble så imponert at de bad henne stille seg til disposisjon.

Hun flyttet til Dartford og begynte som kjemiker i J. Lyons & Co. i Hammersmith. Sammen med kolleger utviklet hun emulgatorer for iskrem og en pumpeteknikk som la grunnlaget for softisen.

Ved parlamentsvalgene i 1950 og 1951 var hun de konservatives kandidat i Dartford, en antatt sikker krets for Det britiske arbeiderpartiet. Hun var den yngste og den eneste kvinnelige kandidaten. Hun tapte begge ganger, men svekket Arbeiderpartiets grep om valgkretsen.

I desember 1951 giftet hun seg med forretningsmannen Denis Thatcher, som hun hadde møtt under en middag i forbindelse med nominasjonen i Dartford. Han hjalp henne også i valgkampene. Han betalte studiene hennes i jus, der hun spesialiserte seg på skatterett. Margaret Thatcher fikk advokatbevilling og opptak i Inns of Court i 1953. Samme år fødte hun tvillingene Carol og Mark Thatcher.

Parlamentsmedlem 1959–1970

Margaret Thatcher stilte ikke ved parlamentsvalget i 1955, fordi det var så kort tid etter tvillingfødselen. Senere samme år tapte hun med knapp margin de konservatives nominasjon foran suppleringsvalget i Orpington. Deretter søkte hun nominasjon i en antatt sikker krets for de konservative, og klarte med knapp margin å ble nominert i Finchley i april 1958. Hun ble valgt inn ved parlamentsvalget i 1959.

Hun tok første gang ordet i parlamentet da hun foreslo at offentlige organer skulle holde sine møter for åpne dører. Forslaget ble vedtatt. I 1961 brøt hun med partilinjen og stemte for å tillate rising som straffemetode igjen, noe som derimot ikke ble vedtatt.

I oktober 1961 fikk Thatcher plass på de konservatives fremste benk i parlamentet, idet hun ble assisterende pensjons- og folketrygdsminister under statsminister Harold Macmillan. Etter at de konservative tapte valget i 1964, ble hun talskvinne i bolig- og eiendomsspørsmål. Hun markerte seg særlig i ønsket om å la beboere i kommunale boliger bli selveiere. I 1966 ble hun partiets finanspolitiske talskvinne og advarte mot pris- og lønnsregulering, som hun mente ville få utilsiktede skadevirkninger på økonomien.

Thatcher var blant de få konservative parlamentarikerne som stemte for å avkriminalisere mannlig homoseksualitet. I 1967 stemte hun for en rett til selvbestemt abort. Hun stemte imot å lempe på skilsmisselovgivningen.

I 1967 ble hun plukket ut av USAs ambassade i London til å delta på et seks ukers utvekslingsprogram i ledelse. Nøkkelpersoner i den amerikanske utenrikstjenesten anså henne som en mulig fremtidig statsminister. Senere det året fikk Thatcher plass i skyggekabinettet, som nå ble ledet av Edward Heath. Thatcher hadde først ansvaret for drivstoff- og energispørsmål, senere for transport og undervisning.

Undervisningsminister 1970–1974

 

Under ledelse av Edward Heath vant Det konservative partiet parlamentsvalget i 1970, hvorpå Thatcher ble utnevnt til undervisnings- og forskningsminister. Hennes periode som minister ble preget av at flere lokale skolestyrer la ned sine teoretisk orienterte skoler og erstattet dem med enhetsskoler, som tilbød både studieforberedende og praktisk orienterte løp. Selv om hun egentlig ønsket å bevare systemet med tre skoleslag, avslo hun bare 326 av 3 612 søknader om lokal omlegging til enhetsskole. I løpet av Thatchers periode som minister steg andelen elever i enhetsskoler fra 32 % til 62 %.

I løpet av sine første måneder som minister fikk hun medieoppmerksomhet som følge av regjeringens forsøk på å redusere offentlige utgifter. Hun ønsket å prioritere behovene knyttet til selve undervisningen i skolen. For å redusere statens utgifter til skolevesenet, avskaffet hun ordningen med utdeling av melk til skoleelever mellom syv og elleve år. Hun mente at få elever ville lide ved krav om egenbetaling, men opprettholdt den gamle ordningen for de yngste elevene av ernæringshensyn. Dokumenter fra regjeringen avslørte senere at Thatcher hadde motsatt seg endringen, men at den hadde blitt tvunget igjennom av finansministeren. Avgjørelsen høstet stor kritikk fra Arbeiderpartiet og pressen, og gav henne tilnavnet Margaret Thatcher, Milk Snatcher, «melketyv». Hun skal ha vurdert å trekke seg fra politikken etterpå, og skrev senere i sin selvbiografi: «Jeg fikk en verdifull erfaring. Jeg hadde oppnådd en maksimal politisk fordømmelse for et minimalt politisk utbytte.»

 

Margaret Thatcher ble valgt til leder av det britiske konservative partiet den 11. februar 1975. Under hennes ledelse vant partiet flertall i Underhuset i tre etterfølgende parlamentsvalg:

• 3. mai 1979 (339 av 650 seter, 43,9 % av stemmene)
• 9. juni 1983 (397 av 650 seter, 42,4 % av stemmene)
• 11. juni 1987 (376 av 650 seter, 42,2 % av stemmene)

Thatcher reformerte partiets politiske ideologi fra tradisjonell konservatisme til en radikal økonomisk liberalisme, basert på monetarisme og tilbud og etterspørsel i et fritt marked. Inspirert av blant annet økonomene Friedrich Hayek og Milton Friedman gjennomførte hun omfattende privatiseringer av statseide bedrifter, omfattende skattelettelser og en omfattende omforming av hele det britiske trygde- og velferdssystemet.

Dette skapte til dels sterke reaksjoner blant hennes egne partifeller. Blant annet ble tidligere statsminister Edward Heath motstander av Thatcher resten av sitt liv.

Som monetarist innledet hun sin økonomiske politikk med å øke styringsrenten for å hindre inflasjon. Dette førte til en umiddelbar dobling av arbeidsledigheten fra 1 million til 2 millioner. På partiets landsmøte i oktober 1980 ble det spekulert i om regjeringen måtte se seg tvunget til å endre sin radikale politikk, og foreta en såkalt «U-sving». Svaret til Thatcher var entydig og kompromissløst:

 Til dem som holder pusten mens de venter på medienes favorittfrase – U-svingen – har jeg bare en ting å si: Dere kan snu hvis dere ønsker. Denne damen snur ikke. (To those waiting with bated breath for that favourite media catchphrase, the "U" turn, I have only one thing to say: "You turn if you want to. The lady's not for turning.) 

Dette kom til uttrykk i budsjettet for 1981, da merverdiavgiften ble økt midt i en nedgangs-konjunktur, på tross av advarsler i et åpent brev fra 364 ledende økonomer. I januar 1982 var inflasjonen under kontroll, og styringsrenten ble senket igjen, mens arbeidsledigheten fortsatte å øke til den nådde 3,6 millioner i 1983.

Fra 1986 til 1990 raste arbeidsledigheten nedover, og i 1999 var den lavere enn da Margaret Thatcher overtok som statsminister (Pissarides, s. 33). Labour Party anklaget regjeringen for å ha skapt massiv arbeidsledighet i perioden 1979–1983. Thatcher svarte at hun ikke hadde «skapt», men synliggjort skjult arbeidsledighet ved å oppheve ulønnsomme tiltaksjobber som hadde vokst frem under tidligere regjeringer.

Flere av tiltakene hennes skapte sosial uro. Thatcher valgte en hard linje i gruvearbeiderstreiken 1984-1985. Denne streiken ble utløst av regjeringens forslag om nedleggelse av et stort antall gruver, og privatisering av de resterende 15 gruvene. Det sistnevnte ble da også gjort i 1994, under den etterfølgende regjeringen til John Major.

I utenrikspolitikken ble den langvarige politiske krisen i Rhodesia løst i 1981, og endte med svart flertallsstyre under navnet Zimbabwe. I 1982 gjenerobret Storbritannia Falklandsøyene etter en argentinsk okkupasjon. Falklandskrigen ble en militær seier som bidrog til gjenvalget i 1983. I 1984 prøvde IRA å drepe henne under Bombeattentatet i Brighton 1984 rettet mot partikongressen.

I en tale til FNs generalforsamling 8. november 1989 tok Thatcher opp utfordringen med menneskeskapte klimaendringer og foreslo internasjonal innsats for å avverge global oppvarming.

Høsten 2008 ble det kjent at Thatcher led av aldersdemens.

Hun døde av hjerneslag på The Ritz Hotel i London i 2013, 87 år gammel.

Hun ble bisatt i en statsbegravelse fra St. Pauls katedral den 17. april 2013.

 

Da hun ble undervisnings- og forskningsminister i 1970, ble Thatcher oppnevnt til medlem av Det kongelige råd. To uker etter at hun gikk av som minister, ble hun tildelt Order of Merit. Ektemannen Denis Thatcher ble gitt den arvelige tittelen baronett, som sønnen Mark arvet i 2003. I 1992 ble hun selv adlet på livstid og gitt tittelen som baronesse av Kesteven i Lincolnshire, og således tildelt en plass i Overhuset. I 1995 ble hun medlem av den svært prestisjefylte Hosebåndsordenen.

I 1975 ble hun som første kvinne opptatt som æresmedlem i herreklubben Carlton Club i London. Hun ble innvalgt i vitenskapssamfunnet Royal Society i 1983, hvilket skapte debatt blant samfunnets andre medlemmer.

I 1991 ble hun tildelt Presidentens frihetsmedalje av president George H.W. Bush. Hun fungerte også som The Heritage Foundations øverste beskytter, og tankesmien etablerte i 2005 Margaret Thatcher Center for Freedom.

På Falklandsøyene har Margaret Thatcher-dagen blitt markert den 10. januar hvert år siden 1992, til minne om hennes besøk i 1983. Thatcher Drive i hovedstaden Stanley er oppkalt etter henne, såvel som Thatcherhalvøya på Sør-Georgia, hvor de første britiske marinestyrkene ble ilandsatt under Falklandskrigen.

• Beckett, Clare (2006). Margaret Thatcher. Haus Publishing. ISBN 978-1-904950-71-4. 
• Blundell, John (2008). Margaret Thatcher: a portrait of the Iron Lady. Algora. ISBN 978-0-87586-630-7. 
• Campbell, John (2000). Margaret Thatcher. Pimlico. ISBN 0-7126-7418-7.  [2 bind]
• Evans, Eric (2004). Thatcher and Thatcherism. The Making of the Contemporary World (2 utg.). Routledge. ISBN 978-0-415-27013-7. 
• Jenkins, Peter (1987). Mrs. Thatcher's Revolution: Ending of the Socialist Era. Jonathan Cape. ISBN 978-0-674-58833-2. 
• Letwin, Shirley Robin (1992). The Anatomy of Thatcherism. Flamingo. ISBN 978-0-00-686243-7. 
• Reitan, Earl Aaron (2003). The Thatcher Revolution: Margaret Thatcher, John Major, Tony Blair, and the Transformation of Modern Britain, 1979–2001. Rowman & Littlefield. ISBN 0-7425-2203-2. 
• Thatcher, Margaret (1993). The Downing Street Years. HarperCollins. ISBN 978-0-00-255354-6 Sjekk |isbn=-verdien: checksum (hjelp). 
• Thatcher, Margaret (1995). The Path to Power. HarperCollins. ISBN 978-0-00-638753-4. 
• Thatcher, Margaret (1997). Harris, Robin, red. The Collected Speeches of Margaret Thatcher. HarperCollins. ISBN 978-0-06-018734-7. 
• Thatcher, Margaret (2002). Statecraft: Strategies for a Changing World. HarperCollins. ISBN 978-0-06-019973-9. 
• Young, Hugo (1989). The Iron Lady: A Biography of Margaret Thatcher. Farrar, Strauss & Giroux. ISBN 0-374-22651-2. 
• Wapshott, Nicholas (2007). Ronald Reagan and Margaret Thatcher: A Political Marriage. Sentinel. ISBN 1-59523-047-5. 

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Margaret Thatcher – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Margaret Thatcher – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Margaret Thatcher på Internet Movie Database  
• (en) Margaret Thatcher hos The Movie Database  
• (en) Margaret Thatcher på Discogs  
• (en) Margaret Thatcher på MusicBrainz  
• (en) Margaret Thatcher hos Hansards parlamentsdebatter  
• (en) Margaret Thatcher hos The Peerage  
• (en) «Margaret Thatcher Foundation».