Litteraturvitenskap

Betegnelsen avløste i etterkrigstidens Norge, fra rundt 1960, fagkategorien litteraturhistorie. Dette henger sammen med at den historisk-biografiske metoden ble fortrengt av mer analytiske, tekstfokuserte tilnærmingsmåter. Litteraturvitenskap tilhører de humanistiske fagene, også kalt humaniora.

Viktige retninger innenfor moderne litteraturvitenskap har vært formalismen (som oppsto i Russland rundt 1. verdenskrig), strukturalismen (en term som kan assosieres både med teoretikere med basis i mellomkrigstidens Praha og i etterkrigstidens Frankrike), og nykritikken (i engelskspråklige land). Felles for disse retningene er en ensidig vekt på teksten, i ordets snevreste betydning. Et lignende tekstfokus blir ofte tillagt^{[av hvem?]} dekonstruksjonen, takket være Yale-skolen (1970–80-tallet). Marxistisk litteraturteori har forsøkt å se skjønnlitteraturen i en samfunnsmessig sammenheng, og har fokusert på litteraturens idéinnhold og politiske påvirkningskraft.

Litteraturvitenskapen har i mindre grad enn andre «kulturfag» tatt inn over seg^{[trenger referanse]} de senere tiårenes omveltninger innenfor vitenskapsteorien^[klargjør]. Poststrukturalistiske teoretikere leses gjerne inn^{[av hvem?]} i en modernistisk kontekst^[klargjør] (med vekt på et modernistisk, «autonomt» tekstbegrep; jf. Yale-skolens bruk av dekonstruksjon), og postmodernistiske impulser gjør seg knapt gjeldende^[klargjør] utenfor nisjer som bokhistorie (bibliografi), enkelte genrestudier, postkolonialisme og feministiske litteraturstudier.

• Litteratur
• Litterær teori
• Litteraturvitere omtalt på norsk wikipedia

• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av litteraturviter
• Norske doktoravhandlinger innen litteraturvitenskap, i fulltekst
• Digital blakopi av Litteraturvitenskapelig leksikon (1997)
• Historisk-biografisk metode; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)