Partikkelakseleratoren LHC (engelsk: Large Hadron Collider; tysk: Großer Hadronen-Speicherring; fransk: Grand collisionneur de hadrons) er verdens største partikkelakselerator.
Den er en del av CERN, på den fransk-sveitsiske grensen nær Genève. LHC er en sirkulær akselerator som brukes til å akselerere både protoner (for partikkelfysikk) og blykjerner (for tungionefysikk). Den var designet for proton-proton kollisjoner med en massesenterenergi på 14 TeV. Høyeste energi som er oppnådd er 8 TeV.
Large Hadron Collider | |||
---|---|---|---|
Land | Sveits, Frankrike | ||
Område | Sveits og Frankrike | ||
Sted | Genève | ||
Historiske fakta | |||
Formål | Partikkelakselerator | ||
Eier(e) | CERN | ||
Påbegynt | 1998 | ||
Ferdigstilt | 2008 | ||
Lengde | 27 kilometer | ||
Large Hadron Collider 46°14′06″N 6°02′42″Ø | |||
Nettsted | |||
Nettsted | Offisielt nettsted · Offisielt nettsted | ||
Begrepet hadron refererer til partikler som er bygget opp av kvarker.
Fysikere håper at LHC kommer til å bidra til oppklaring av fundamentale spørsmål innen fysikk, blant annet:
For å akselerere partiklene opp til hastigheter tett oppunder lysets hastighet, sendes partiklene gjennom rør i en 27 kilometer lang tunnel, som opprinnelig ble bygget for et annet eksperiment på 1980-tallet. Man lager to partikkelstrømmer som hver går i egne rør, motsatt vei. Inne i tunnelen blir partiklene ledet rett vei av magneter. De magnetiske kreftene må være nøyaktig avstemt slik at de avbøyer de ladde partiklene akkurat så mye som avbøyningen i røret tilsier. Når partiklene har nådd sin høyeste hastighet, regner man med at de vil gå 11 000 runder i tunnelen pr. sekund, og når dette er oppnådd vil man så bringe partikkelstrålene til å kollidere inne i detektorene, hvor den største av disse detektorene er ATLAS, som vist på bildet.
ATLAS består blant annet av åtte kraftige elektromagneter som skaper et magnetfelt som holder partikkelstrålene på plass inne i det vesle metallrøret hvor selve kollisjonen finner sted. Magnetfeltet i de 8 langsgående ytre ringkjernespolene har en feltstyrke på 4 Tesla (T), mens den indre elektromagneten er på 2 T. Til sammenligning er jordens magnetfelt på ca. 0,00005 Tesla. For å oppnå den høye feltstyrken benyttes superledere, noe som betyr at spolene må kjøles ned til –269 °C ved hjelp av flytende helium[trenger referanse].
Inni magnetene og rundt magnetfeltet er det plater i metall koblet til elektriske kretser som vil detektere partikler som passerer, eller fange dem opp og registrere hvordan de oppfører seg. For eksempel vil noen partikler dele seg opp i mindre biter, og ved å plassere kollisjonene inne i et sterkt magnetfelt, kan man utnytte den magnetiske kraftens påvirkning på visse partikler. Når en ladd partikkel blir plassert i et magnetfelt og gitt en hastighet inne i feltet, vil den magnetiske kraften virke på partikkelen og bøye den av – ved å måle radien i sirkelen partikkelens bane danner, kan man regne seg frem til hvor stor masse partikkelen må ha – og dermed kan man finne ut hvilket stoff eller hvilken partikkel man har med å gjøre. Om massen og radien ikke stemmer med noe man kjenner fra før, har man kanskje oppdaget en helt ny partikkel. Mange[trenger referanse] partikler er funnet i CERNs laboratorier nettopp ut fra denne sammenhengen.
This article uses material from the Wikipedia Norsk (Bokmål) article Large Hadron Collider, which is released under the Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 license ("CC BY-SA 3.0"); additional terms may apply (view authors). Innholdet er tilgjengelig under CC BY-SA 4.0 hvis ikke annet er angitt. Images, videos and audio are available under their respective licenses.
®Wikipedia is a registered trademark of the Wiki Foundation, Inc. Wiki Norsk (Bokmål) (DUHOCTRUNGQUOC.VN) is an independent company and has no affiliation with Wiki Foundation.