Heinrich Himmler: Tysk politiker og krigsforbryter

oktober 1900 i München i Tyskland, død 23. mai 1945 i Lüneburg) var en tysk nazist og en av de aller mektigste personene i det tredje riket (Tyskland 1933–1945). Han var Reichsführer for Schutzstaffel (SS) fra 1929 til 1945. Som Reichsführer kontrollerte han hele SS og også til en viss grad alle tyske politi- og sikkerhetsstyrker, inkludert Gestapo. Han var i kraft av sitt embete den sentrale figuren, sammen med Reinhard Heydrich, i organiseringen av holocaust og Einsatzgruppen (døds-skvadroner). Himmler var også øverste befalshavende i organiseringen av utslettelsen av «undermennesker». Heydrich og Himmler samarbeidet nært fra 1931 og Heydrich var i praksis hans nestkommanderende og stedfortreder fra 1933.

Heinrich Himmler
SS-portrettfoto fra 1938 av Heinrich Himmler Foto: Deutsches Bundesarchiv
Født		Heinrich Luitpold Himmler 7. okt. 1900 München
Død		23. mai 1945 (44 år) Lüneburg Selvmord
Beskjeftigelse		Reichsführer-SS
Embete		Reichsführer-SS (1934–) medlem av riksdagen under Weimarrepublikken medlem av Riksdagen (1933-1945) politimester (1933–) Chief of Army Equipment and Commander of the Replacement Army (1944–) Tysklands innenriksminister (1943–1945) militær stabssjef (Personal Staff Reichsführer-SS) Chef der Sicherheitspolizei und des SD (1942–1943)
Utdannet ved		Technische Universität München (1919–1922) Wilhelmsgymnasium Hans-Carossa-Gymnasium (–1919)
Ektefelle		Margarete Himmler (1928–)
Partner(e)		Margarete Himmler Hedwig Potthast
Far		Joseph Gebhard Himmler
Mor		Anna Heyder
Søsken		Gebhard Ludwig Himmler Ernst Hermann Himmler
Barn		Gudrun Burwitz
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei Nationalsozialistische Freiheitspartei Bayerische Volkspartei (1919–1923)
Nasjonalitet		Nazi-Tyskland (1923–) Weimarrepublikken (1915–1937) Det tyske keiserrike (1900–1918)
Gravlagt		Lüneburger Heide
Medlem av		13 oppføringer Sturmabteilung (1925–1925) Thuleselskapet Schutzstaffel (1925–) Bund Reichskriegsflagge Münchener Burschenschaft Franco-Bavaria (1919–) Frikorps Oberland Artamanene Altreichsflagge (–1926) Dirksen-Stiftung (1933–) Academy for German Law (1933–) Sicherheitsdienst Gestapo Münchener Burschenschaft Franco-Bavaria
Utmerkelser		18 oppføringer Storkorset av Imperiets Orden av de røde piler (1939) Blodordenen NSDAPs partimerke i gull NSDAP tjenestemedalje Anschlussmedaljen Sudetenlandmedaljen Memellandmedaljen Schutzwallmedaljen Ehrenwinkel der Alten Kämpfer Storkorsridder av Italias kroneorden Æreskorset Storkors av Savoias militærorden Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Den jugoslaviske krones orden 1. klasse av Den hellige skatts orden Fyrst Pribinas orden Kong Zvonimirs kroneorden Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1942)
Signatur
Heinrich Himmler på Commons

I 1945 forsøkte han å kapitulere på vegne av Det tredje rike til de allierte under forutsetning av at han unngikk tiltale. Senere samme år begikk han selvmord i britisk fangenskap.

 

 

Himmler ble født nær München i Bayern. Familien tilhørte den velutdannede middelklassen, og faren, Joseph Gebhard Himmler, var ungdomsskolelærer – han hadde vært privatlærer for den bayerske prins Heinrich, som hans andre sønn ble oppkalt etter og som ble dennes gudfar. Faren var rektor for Wittelsbach Gymnasium, et av Bayerns fineste gymnaser. Moren var Anna Maria, født Heyder. De tre barna – Gebhard (født 29. juli 1898), Heinrich og Ernst Hermann (født 23. desember 1905) – vokste opp i et konservativt katolsk hjem, men uten antisemittisk påvirkning. Faren var ikke særlig streng, tvert om noterer han bekymret om sin mellomste sønn at Heinrich i løpet av et skoleår har hatt 160 fraværsdager. Historikeren George Hallgarten husker klassekameraten Heinrich som «det mildeste lam man kan tenke seg». Læreren roste guttens flid, og noen enstøing var han heller ikke. Han var dog ikke bekvem i samvær med jentene.

Himmler gikk på videregående skole i Landshut, hvor Himmlers far da var rektor. Faren rekrutterte sønnen som spion og avstraffer for seg mot de andre elevene. Faren kalte sønnen «en født kriminell».

Han fikk gode karakterer på skolen, men hans svake fysikk gjorde gymnastikktimene til en plage. I studietiden nektet studentforbundet hans flere ganger å gi ham æresoppreisning fordi han ikke svingte begeret flittig nok; men da han fremskaffet legeattest, fikk han innvilget «øldispensasjon».

Ekteskap og barn

 

I 1928 giftet han seg med Margarete Boden. Hun var åtte år eldre enn ham og belærte ham om naturmedisin og homøopati. Sin medgift investerte hun i en hønsefarm i München-forstaden Waltrudering som hun drev, mens Himmler stort sett var på farten i politiske ærend. 8. august 1929 ble deres eneste barn født, Gudrun Burwitz, som etter krigen ble kjent som meget aktiv i SS-veteranenes hjelpeorganisasjon Stille Hilfe (= Hjelp i stillhet). Margarete adopterte også en gutt som Himmler viste liten interesse. I 1942 fikk Himmler sønnen Helge med sin sekretær Hedwig Potthast, som han kalte Häschen (= lille hare). I 1944 fikk de datteren Nanette. Himmler ønsket skilsmisse fra Margarete, men hun nektet av hensyn til Gudrun. I stedet innredet Himmler en komfortabel bolig for Häschen og deres barn i nærheten av Hitlers Berghof.

Militær utdanning

Himmler ble innkalt til militærtjeneste i 1917 og opplevde det tyske sammenbruddet i 1918 mens han var kadett i hærens garnison i Regensburg. Etter endt utdanning ble Himmler offiserskadett i 1918 og gikk inn i 11. bayerske regiment for å gjøre tjeneste i første verdenskrigs siste år. Helst ville han tjent marinen, men de godtok ikke søkere med briller. Med sitt lite atletiske utgangspunkt slet han seg igjennom offisersutdannelsen. Kort tid før han fikk en offisersstilling, var imidlertid krigen over, og Himmler ble dimittert uten å ha vært i strid. I etterkant pyntet han på dette, slik at Håndbok for Den stortyske riksdag fra 1943 opplyser at Himmler hadde vært i kamp som syttenåring. I 1919 gikk han inn i et Freikorps for å bekjempe den kortvarige rådsrepublikken i München.

Utdanning og politisk tenkning

Fra 1919 til 1922 studerte han landbruk ved Technische Hochschule i München, og arbeidet et år ved en gjødselfabrikk i Schleissheim. Han tok kurs i russisk og forhørte seg i den sovjetiske ambassaden om mulighetene for å forvalte gods i Ukraina. I løpet av studietiden beveget han seg bort fra sitt katolske ståsted, og ble tiltrukket av paganistiske miljøer og ble etterhvert medlem av et slikt broderskap.^{[trenger referanse]} Gjennom kontakter i Freikorps ble han involvert i de radikale völkisch og antisemittiske foreningene Artamanene og Thuleselskapet. Himmlers tenkning skal ha vært innenfor ariosofi og en overbevisning om den ariske rasens overlegenhet og germanisme, delvis utviklet fra hans egen tolkning av de gamle teutoniske stammenes folklore og mytologi.

I studietiden var han med i flere studentgrupper, blant dem Frikorps Oberland, og han ble også etterhvert med i Frikorpsorganisasjonen Reichkriegsflagge («Keiserrikets krigsflagg»). Han delte bitterheten over det tyske nederlaget i første verdenskrig og behandlingen av landet i Versaillestraktaten. I 1923 søkte han om medlemskap i NSDAP, som på den tiden drev rekruttering til Sturmabteilung (SA) i frikorpsene.^{[trenger referanse]} Himmler medvirket samme høst ved Ølkjellerkuppet.

 

Da han sluttet seg til NSDAP, var han feldwebel (sersjant) i Reichkriegsflagge. Han deltok i ølkjellerkuppet samme år, og bar der det keiserlige krigsflagget.

Etter det mislykkede kuppforsøket falt NSDAP i stor grad sammen da Adolf Hitler og andre ledere ble fengslet, og partiet gikk mer eller mindre i oppløsning. Partiet ble forbudt og sommeren 1924 ble Himmler sekretær for Gregor Strasser som da var partiets nest mektigste og førende for partiets nasjonal-bolsjevik-fløy. Himmler var Strassers propagandaleder og reiste på kryss og tvers i Bayern med motorsykkel. Men i 1925 ble det gjenopprettet, og året etter var Himmler igjen aktiv der. Otto Strasser lo da Himmler forsikret at han «ville skyte sin mor» hvis Hitler bad ham om det, og attpåtil være «stolt over tilliten», men da Strasser forstod at dette var alvor fra Himmlers side, sa han: «Heinrich, du skremmer meg».

Partiet utnevnte ham til visedistriktsleder og assisterende gauleiter for øvre Bayern. Han ble også sekretær for Oberste SA-Führer Franz Pfeffer von Salomon. I 1926 ble han SA-Sturmführer (tilsvarende løytnant), og året etter ble han SS-Gauführer (distriktsfører). SS var på det tidspunkt en liten organisasjon, underlagt SA, som hadde som hovedoppgave å beskytte Hitler under folkemøter. I 1927 ble han nestkommanderende i SS under Reichsführer-SS Erhard Heiden.

Mellom 1927 og 1929 viet han det meste av sin energi til vervet som nestkommanderende i SS som da var en nokså liten organisasjon. Da Heiden søkte avskjed i 1929, ble Himmler den nye lederen. Medlemstallet i organisasjonen hadde i 1929 sunket fra omkring 1 000 i 1927 til 280. Nedgangen skyldtes i stor grad press fra SA-ledelsen, som ønsket å oppløse SS.^{[trenger referanse]} På dette tidspunkt var hans grad egentlig SA-Oberführer (tilsvarende oberst), men han begynte å bruke embetstittelen Reichsführer-SS som rang tilsvarende generalfeltmarskalk. Dette fortsatte han med, og i 1934 ble embetstittelen offisielt også en paramilitær grad.^{[trenger referanse]} Himmler ville gjøre SS til en «arisk» elite og innførte fysiske krav til SS-menn: Han foretrakk høye blåøyde menn som kunne vise en anetavle uten rasemessig «mindreverdig» innslag.

SS begynte som en liten organisasjon underordnet Sturmabteilung (SA). SS hadde 280 medlemmer da Himmler tok over i 1929. Himmler krevde at alle som søkte medlemskap i SS måtte legge ved foto slik at han personlig kunne kontrollere at de holdt god rasemessig standard. SS hadde et elitepreg og det tiltrakk mange arbeidsløse unge akademikere. SS appellerte til tidligere Freikorps-offiserer, hvorav mange var fra lavadelen, blant annet Erich von dem Bach-Zelewski og Udo von Woyrsch. I 1931 hadde SS vokst til 10.000 mann mens SA hadde 100.000 medlemmer. Mens SA stadig utfordret partiledelsen, var SS ubetinget lojale mot Hitler.

Da NSDAP kom til makten i 1933, hadde SS hele 52 000 medlemmer. Kravene for å kunne bli medlem var strenge; man måtte blant annet være «arier», over en viss høyde og ha rent rulleblad (selvsagt med unntak av dommer man måtte ha pådratt seg under utføring av tjeneste i SA eller SS før maktovertagelsen). Himmler hadde nådd graden SA-Gruppenführer (tilsvarer generalløytnant) og kunne dermed også utøve makt i SA utenfor sin egen avdeling. Han brukte dette til å skape et sterkere skille mellom SS og resten av SA, blant annet ved at han høsten 1933 innførte svarte uniformer i stedet for de brune skjortene resten av SA bar. Kort tid etter ble han forfremmet til SS-Obergruppenführer (tilsvarer general) og sto dermed på samme nivå som lederne i SA.

Himmler mente sammen med Hermann Göring at SAs ledelse, og i særdeleshet Ernst Röhm, utgjorde en trussel mot partiledelsen. Röhm hadde en venstreorientert filosofi i forhold til kapitalisme og arbeideres rettigheter, og snakket om en andre revolusjon som skulle fullføre det som var påbegynt med maktovertagelsen. De to var i den nærmeste kretsen omkring Hitler, og overbeviste ham om at noe måtte gjøres med SA. Resultatet ble de lange knivers natt i 1934, da et stort antall ledere i SA ble henrettet. Himmler fikk sammen med Göring i oppdrag å utføre arrestasjoner og henrettelsene i Berlin. Dette gjorde de sammen med blant annet Reinhard Heydrich, Kurt Daluege og Walter Schellenberg. Neste dag godkjente Hitler bruken av Reichsführer-SS som gradsbenevnelse og satte dermed Himmler formelt på nivå med generalfeltmarskalker.

 

I 1936 fikk Himmler ytterligere makt da politiet ble lagt under SS. Det gamle Landespolizei ble omorganisert til Ordnungspolizei og innlemmet i SS' organisasjonsstruktur. Det hemmelige politiet, Sicherheitspolizei, var også underlagt SS. Dette ble i 1939 utvidet til det langt større og mektigere Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Himmler tok med på kjøpet parolen fra Weimar-tiden («Politiet, din venn og hjelper!»), men i praksis hersket en helt annen ånd. I akademiet for tysk rett fastslo han: «Om de andre jamrer om lovbrudd, er meg knekkende likegyldig. I virkeligheten legger vi grunnlaget for en ny rett gjennom vårt arbeid: Det tyske folks rett til å leve.» Han satte opp et nitid reglement for å hindre unødig brutalitet i konsentrasjonsleirene, men gav samtidig overgriperne fritt spillerom til den verste sadisme. I 1938 holdt han tale for nyankomne fanger i Dachau: «Dere vet at dere er her som varetektsfanger. Det betyr at vi skal gjøre alt for å ivareta deres sikkerhet.» Her måtte han ta en pause fordi vokterne brølte av latter.

Samtidig utviklet SS en rent militær gren, opprinnelig kalt SS-Verfügungstruppe og senere kjent som Waffen-SS. Søkerne måtte være minst 1,70 meter høye og oppfylle rasemessige kriterier. Himmler fikk et lysbilde av hver eneste søker til SS lagt på sitt skrivebord. Selv ville han blitt avvist - han var ikke høy nok. Hans massør gjennom mange år, Felix Kersten fra Finland, og Karl Wolff, Himmlers stabssjef, har fortalt hvor vettskremt Himmler på tross av sin maktposisjon var for Hitler. «Ingen som ikke har sett det selv, ville trodd at en mann med Himmlers fullmakter var redd når han skulle av sted og få ordrer fra Hitler.» Når møtet var gått bra, var Himmler hver gang like lettet som om han hadde bestått en eksamen.

Himmler fikk 7. oktober 1939 (etter den vellykkede invasjonen av Polen) også tittelen Reichskommissar für die Festigung deutschen Volkstums (RKFDV, rikskommissær for styrking av den tyske nasjon).

 

 

 

Under andre verdenskrig ble SS' militære gren, Waffen-SS, kraftig utvidet. Man begynte å opprette enheter bestående av medlemmer fra okkuperte land, i utgangspunktet kun med germanere som medlemmer. Etterhvert ble det et stadig sterkere press for å akseptere også andre, og blant de første som ble tatt inn var flamske nasjonalsosialister. Senere ble kravene endret ytterligere, slik at man også fikk slaviske og muslimske avdelinger. Waffen-SS var i utgangspunktet et elitekorps, bestående av flere svært veltrente avdelinger og med de beste våpen og utstyr. Dette endret seg også over tid, etter hvert som krigslykken snudde.

Etter Himmlers ordre brukte SS skarp ammunisjon under øvelser. Når dette ble kritisert, skrøt Himmler av at de mange som følgelig ble drept under øvelse, var «dypt moralske ofre». Felix Kersten overhørte at Göring ved en anledning gjorde narr av dette. Göring fortalte Himmler at han også ville innføre slik realisme i luftvåpenet, nemlig slik: «Under fallskjermhopp to ganger med fallskjerm - tredje gang uten!» Det fremkom ikke om Himmler forstod spøken. Kersten sa om ham: «Når Himmler sloss for noe, intrigerte han, og når han kjempet for sine såkalte ideer, var det med list og bedrag... Han hadde en middelaldersk, føydal, machiavellisk og ond karakter.»

Himmler var en sann dyrevenn som tok avstand fra jakt og tok til orde for at dyrevernforeninger burde ha politimyndighet – men om forsøk på mennesker skrev han i november 1942 at han personlig tok «ansvaret for å stille kriminelle og antisosiale elementer fra konsentrasjonsleirene til rådighet for eksperimentene. De fortjener bare å dø.» Han sørget for økonomisk støtte til eksperimentene i Dachau, der hans venn, dr Sigmund Rascher, pinte fanger i hjel ved å åpne hjertene deres uten bruk av narkose, sperre dem inne i undertrykkskamre eller kjøle dem ned til minus 30 grader i basseng med isvann. Til slutt måtte Rascher likevel overføre forsøkene til Auschwitz, siden nabolaget i Dachau klaget over all skrikingen.

På dette tidspunkt ønsket den 32-årige Rascher å gifte seg med Karoline Diehl, en 48 år gammel konsertsangerinne. Himmler nektet, fordi hun trolig var for gammel til å få barn. Året etter nedkom Diehl likevel med to sønner, og Himmler gav sin tillatelse til ekteskap. Men da Diehl året etter nedkom med et tredje barn, ble Rascher mistenksom, fordi ingen av barna lignet foreldrene. Diehl ble presset til å innrømme at hun bare hadde latt som hun var gravid, mens hun fikk sin kusine til å hjelpe seg med å finne fortvilte mødre som kunne tenkes å gi fra seg spedbarnet sitt. I desperasjon hadde de også stjålet en baby fra et barnehjem. For ikke å bli avslørt på en klinikk, hadde Diehl simulert hjemmefødsel ved hjelp av rødmaling. Himmler fengslet både Diehl og hennes uoppmerksomme ektemann, og på slutten av krigen var han så lei dette paret at han fikk dem begge henrettet på sin personlige ordre.

I 1944 fikk Himmler ytterligere fullmakter som et resultat av striden mellom SD og Wehrmachts etterretningstjeneste, Abwehr. I forbindelse med 20. juli-attentatet mot Hitler ble mange ledere i Abwehr arrestert og henrettet for sin rolle i komplottet. Blant dem var den siste sjefen for tjenesten, Wilhelm Canaris, som hadde blitt avsatt i februar samme år. Han hadde vært i husarrest og kunne ikke delta i komplottet, men Himmler overbeviste Hitler om at han var delaktig, og fikk ham fengslet. Canaris ble senere henrettet, den 9. april 1945. Himmler fikk med dette Hitler med på å oppløse Abwehr, slik at SD ble den eneste etterretningstjenesten.

Om Claus von Stauffenbergs familie uttalte Himmler at den «skal utslettes til siste ledd.» Han fikk flere hundre medlemmer av de sammensvornes familier satt i konsentrasjonsleir. Stauffenbergs svigermor og en av hans onkler var blant de som mistet livet. Dette begrunnet Himmler - helt feilaktig - med at de gamle germanere praktiserte blodhevn. Opprettelsen av Volkssturm, der man blant andre sendte mindreårige til fronttjeneste, begrunnet han med et lignende påfunn om at han i gamle sagaer hadde lest at «sjø-germanerne» ved truende forlis ropte: «Gutter over bord!» og deretter kastet mindreårige gutter på havet, mens kvinner og våpenføre menn ble skånet.

Mot slutten av 1944 ble Himmler kommandant for armégruppen «Oberrhein», som kjempet mot den amerikanske 7. armé og den franske 1. armé i Alsace, på vestbredden av Rhinen. Han hadde denne posisjonen inntil tidlig i 1945, da han flyttet over til en tilsvarende posisjon på Østfronten, som da stadig nærmet seg Tyskland. Han hadde ingen erfaring i felt og ble raskt fjernet fra posisjonen. I stedet ble han kommandant for hjemmehæren i Tyskland. Samtidig ble han utnevnt til innenriksminister (ved Reichsministerium des Innern), og mange regnet ham som kandidat til å etterfølge Hitler. Senere forskning har vist at Hitler ikke tenkte seg det, fordi han mente at den autoritet Himmler hadde hatt som leder for SS hadde gjort ham så hatet at partiet ville avvise ham som fører. Himmlers svik mot Hitler mot slutten av krigen skulle sette et endelig punktum for muligheten til å være hans etterfølger.

I midten av januar 1940 deltok Himmler personlig ved henrettelse av medlemmer av den polske intelligentsia. Han skal ha vært stum i flere dager etter hendelsen. Himmler instruerte sin mannskaper i det nylig okkuperte Polen om være harde, men ikke brutale. I en hemmelig tale til nazitopper i februar 1940 diskuterte han henrettelse av fiendens ledere under kampene i Polen. Himmler erkjente at slike henrettelser ville være en hard belastning for soldatene, men fremholdt at det ikke var noe alternativ. Han var trolig selv tilstede ved flere henrettelser og beskrev hendelsene som skrekkelige og skremmende.

Besøk i Norge

Himmler besøkte Norge i januar 1941 og var 21 dager i landet med Josef Terboven som vertskap. Han sverget blant annet inn Regiment Nordland i SS. Himmler var opptatt av norsk kultur og hadde blant annet forestillinger om raserene germanere i Norge. Han var innom Folkemuseet og Vikingskipmuseet på Bygdøy, Maihaugen på Lillehammer, gården Tofte i Dovre og Nidarosdommen. Han fikk en privat konsert med langeleikspilleren Ola Brenno.

 

Etter de lange knivers natt fikk SS-Totenkopfverbände oppgaven med å organisere og administrere det tredje rikes konsentrasjonsleirer. Etter 1941 omfattet dette også utrydningsleirene i det okkuperte Polen. Samtidig hadde SS' etterretningstjeneste, Sicherheitsdienst (SD), ansvar for å oppspore jøder, sigøynere, homoseksuelle, kommunister og andre som på grunn av rase eller politisk ståsted ble regnet som «undermennesker» eller opposisjonelle. Som ung bortforklarte han at Jesus var jøde med en absurd teori om at Jesus i stedet var sønn av en romersk centurion og dermed arier. I 1941 gav han personlig ordre til at hans egen nevø, Obersturmbannführer Hans Himmler, ble skutt i Dachau-leiren - for homofili.

På grunn av disse oppgavene ble Himmler en av de mest sentrale personer i holocaust, forsøket på å utrydde jødene og andre folkegrupper. Han var fanatisk i sin tro på NSDAPs raseteorier, og brukte disse kombinert med germansk mystisisme for å forsvare folkemordet SS sto bak. Som han presiserte i sine taler: «Jeg har satt meg fore å dyrke frem en ny germansk stamme...Utvelgelsen skal skje brutalt og uten menneskelig sentimentalitet». Ifølge Himmlers Forlovelses- og giftermålsordre av 31. desember 1931 fikk en SS-mann ikke inngå ekteskap med mindre bruden var «sunn, genetisk frisk og rasemessig minst likeverdig». Konen til SS-mannen Werner Best konfronterte ved en anledning Himmler med at hans eget utseende langtfra var nordisk. Himmler svarte uanfektet at han selv om han ikke så nordisk ut, hadde han iallfall en nordisk hjerne.

Han bekymret seg for helsen til SS-morderne. Kurt Werner fra Spesialkommando 4 uttalte med typisk selvmedlidenhet: «Skytterne stod bak jødene og drepte dem med nakkeskudd...Det er umulig å forestille se hvilken psykisk styrke som krevdes for å utføre den skitne jobben...Jeg måtte være der nede i grøften hele formiddagen. Der måtte jeg skyte om og om igjen.» I bekymring over dette beordret Himmler 12. desember 1941 følgende: «Det er en hellig plikt...å tilse personlig at ingen av mennene som må utføre denne vanskelige plikten, blir brutalisert eller lider skade på sinn og karakter» og konkluderer: «Det må være kvelder hvor mennene...sitter til bords og spiser et godt tysk måltid i mest mulig hjemlige former, og hvor tiden fylles med musikk, foredrag og innføring i de skjønne områder av tysk ånds- og sjeleliv.» 17. juli 1942 besøkte han Auschwitz, og overvar personlig gassingen av en transport på 449 jøder fra Nederland, etterfulgt av selskapelig samvær med rødvin. Himmler var ifølge leirkommandanten Rudolf Höss i «utmerket, ja, glimrende humør», drakk et glass av vinen og til og med «røkte (noe han vanligvis ikke pleide å gjøre).» Himmler underrettet ved denne anledning Höss om at «de arbeidsudyktige jødene skal tilintetgjøres hensynsløst.»

Sin mest beryktede tale holdt Himmler til SS i Poznań 4. oktober 1943: «De fleste av dere vet hvordan det er når 100 lik ligger der samlet, når 500 ligger der, eller når 1 000 lik ligger der. Å ha holdt ut dette og fortsatt...ha sin anstendighet i behold, det har gjort oss harde. Dette er et ærerikt kapittel i vår historie som aldri er skrevet og aldri skal skrives.» Nettopp ved å vise at jødeutryddelsene skulle holdes skjult, avslørte Himmler at han hadde full innsikt i at dette var alt annet enn ærerikt for den tyske nasjon.

 Vi hadde den moralske rett, vi hadde en plikt overfor det tyske folk å ødelegge disse folkene som ønsket å ødelegge oss. Men vi har ingen rett til å berike oss selv med så mye som en flik av pels, en klokke, en mark, en sigarett eller noe annet. Fordi vi har utryddet en basill, ønsker vi ikke å bli infisert av basillen og dø av det. Jeg vil ikke tolerere det minste sepsis skal få etablere seg her. (...) Helhetlig sett kan vi likevel si at vi har utført denne svært vanskelige oppgaven av kjærlighet til vårt folk. Og vår ånd, vår sjel, vår karakter har ikke tatt skade av det. 

Himmler (Poznan, 4. oktober 1943)

Martin Bormann den yngre, sønn av Martin Bormann, som siden ble katolsk prest, forteller at han som barn besøkte Himmler med sin mor og søster. Hedwig Potthast fortalte høytidelig gjestene at de nå skulle få se noe meget interessant. Hun tok dem med opp til et rom i loftsetasjen, der det stod bord og stoler av menneskeknokler. En stol hadde sete av bekkenknokler, på en annen var stolbena menneskebein og menneskeføtter. Deretter viste hun frem en utgave av «Mein Kampf», innbundet i hud fra ryggen på et menneske.

Under krigen var Himmler en sentral pådriver for å få jødene utryddet. Da den militære katastrofen ved Stalingrad la beslag på det meste som fantes av tog, skrev han 20. januar 1943 til Theodor Ganzenmüller, som satt i ledelsen for transporttjenester: «En nødvendig betingelse for pasifiseringen av Generalguvernementet, Białystok og de russiske territorier er at man får fjernet alle som hjelper partisanene, og folk som mistenkes for motstandsarbeid. Spesielt jøder hører hit. Det samme gjelder deportasjonen av jøder fra de vestlige deler, siden vi ellers må regne med flere bakholdsangrep også i disse områder. – Til dette trenger jeg Deres hjelp og støtte. Skal jeg greie å få dette raskt fra hånden, må jeg få flere tog til disposisjon. Jeg vet meget godt hvor belastende situasjonen er for jernbanene, og hvilke krav som stadig stilles til Dem. Like fullt må jeg be Dem om dette: Hjelp meg å få flere tog.»

Himmler ble bønnhørt, for i februar 1943 stod tog parate til å frakte jøder fra Białystoks ghetto til Treblinka, og fra Berlin til Auschwitz.

Det er stadig uklart og omstridt hvem som sommeren 1941 ga den opprinnelige ordren om å trappe opp massedrapene til også å omfatte kvinner og barn, eksakt når ordren ble gitt og hvordan ordren kom frem til drapskommandoene. Himmler og hans nærmeste medarbeidere bestrebet seg på hemmelighold og unngikk skriftlige ordrer, historikerne har derfor forsøkt å rekonstruere ordrer og tidslinje gjennom indirekte kilder som vitnemål fra de politimennene som faktisk utførte henrettelsene. Medlemmene av Einsatzkommandoene fikk vite om oppdraget først da var ute i felten og kort tid før henrettelsene.

Himmler organiserte utryddelsen av jødene sammen med sin assistent Adolf Eichmann. Alan Bullock mener Hitler selv unnfanget ideen og at Himmler umulig kunne gjort dette på egen hånd uten Hitlers godkjenning. Dette var trolig et av temaene under de hemmelige samtalene under fire øyne mellom Hitler og Himmler. Det forekom at Martin Bormann, men ellers fikk ingen andre være tilstede og det finnes ingen notater fra samtalene. Den tyske staten under nazistene var preget av konkurranse mellom ulike bastioner innenfor statsapparatet og var til en viss grad preget av «autoritært anarki» snarere enn den monolittisk «førerstaten» som nazistenes propaganda ga inntrykk av. Forskningen på området har beskrevet Hitler som en svak diktator hvis beslutninger i stor grad reflekterte kompromisser mellom maktsentra.

 

I 1945 hadde Waffen-SS 800 000 medlemmer, mens Allgemeine-SS hadde nesten to millioner (på papiret, det reelle tallet kan være noe lavere). Himmler var dermed en helt sentral person i forsvaret av riket. Våren i 1945 hadde han mistet troen på en tysk seier, antagelig mye på grunn av sine diskusjoner med Felix Kersten og med Walter Schellenberg. Han bestemte seg for å redde hva som reddes kunne, og kom til at den eneste måten regimet kunne overleve på, var ved å søke fred med de vestlige allierte. Han hadde allerede kontakt med Folke Bernadotte grunnet operasjonen med de hvite bussene og kontaktet ham i Lübeck, og begynte forhandlinger om kapitulasjon i vest. Dermed ville store styrker kunne frigis til å kjempe mot russerne i øst, og han håpet også at Storbritannia og USA ville slutte seg til Tyskland i kampen mot Sovjetunionen. Ifølge Kersten angret han på at han hadde forfulgt kirken, siden den i etterkant hadde «vist seg som sterkere», og han løslot derfor 27 geistlige fra konsentrasjonsleirene med beskjed om at de skulle be for ham.

Da Hitler fikk vite om forhandlingene, som ble offentliggjort over Radio London 28. april, raste han i timevis over «verdenshistoriens skammeligste forræderi», tok fra «trofaste Heinrich» alle titler og grader, og beordret ham skutt. På dette tidspunkt var Himmler Reichsführer SS, sjef for politiet, rikskommissær for den tyske nasjon, innenriksminister, øverstkommanderende for Volkssturm og øverstkommanderende for hjemmehæren. Hans svik ble et meget hardt slag for Hitler, som på dette tidspunkt befant seg i Førerbunkeren i Berlin, i et stadig akselererende forfall fysisk og psykisk.

Forhandlingene mellom Himmler og Bernadotte mislyktes. Da han ikke kunne vende tilbake til Berlin, slo han seg sammen med storadmiral Karl Dönitz, som var kommandant for styrkene i vest, i Polen. Hitlers ordre om å skyte Himmler nådde aldri Dönitz, og han overlevde derfor noe lenger. Da Hitlers selvmord ble kjent, ble Dönitz statssjef, og Himmler sluttet seg til hans regjering. Men den 6. mai 1945 ble han avsatt av Dönitz, som ønsket å vinne godvilje hos de allierte og derfor skjøv en av regimets mest belastede personer fra seg.

Himmler hoppet så av og kontaktet Eisenhowers hovedkvarter. Han sa at han ville kapitulere på hele Tysklands vegne dersom han ble immun mot rettsforfølgelse. På dette tidspunkt var han desperat, og hans handlinger viser at han var svært virkelighetsfjern. Han sendte blant annet en søknad til Eisenhower om å bli «politiminister» i etterkrigsregjeringen i Tyskland. Eisenhower nektet å ha noe med ham å gjøre, og det ble gjort klart at han ville bli tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Arrestasjon og død

Etter å ha innsett at hans tidligere kolleger ikke ville ha med ham å gjøre, og at amerikanerne jaktet på ham, vandret han i flere dager rundt i Flensburg nær grensen til Danmark. Han forkledde seg som et medlem av gendarmeriet, fjernet barten og utstyrte seg med en øyelapp. Under navnet «Heinrich Hitzinger» forsøkte han å reise hjem til Bayern. Himmlers assistent og hans privatlege ble arrestert av britiske soldater da de 21. mai ville krysse en bro over Oste mellom Bremen og Hamburg; de hadde uniformer fra det tyske hemmelige feltpolitiet og falske dokumenter. Himmler og resten av følget skjulte seg på en gård i nærheten og ble arrestert kort etter. Himmler ble gjenkjent (av en annen nazist) etter 2 dager da han tok av seg øyelappen. I møte med kommandanten for fangeleiren Barnstedt ved Lüneburg identifiserte han seg med «Heinrich Himmler». Han ble ført til Lüneburg, til en arrest for viktige fanger. Han måtte nå kle av seg og ble kroppsvisitert. Da militærlegen C. J. Wells ville inspisere Himmlers munn, bet han over en cyankaliumkapsel. Legen forsøkte å hindre at gifte skulle virke, men Himmler døde etter få minutter. Hans kone hevdet han hadde hatt på seg giftkapselen siden krigen brøt ut^{[trenger referanse]} Britene grov ham ned på ukjent sted på heiene rundt Lüneburg.

Röhm hadde spottende kalt Himmler der Anhimmler («avgudsdyrkeren») fordi han var så overtroisk. I 1935 grunnla han foreningen Ahnenerbe («anearv» eller «forfedrearv»), som etterhvert bestod av over 40 avdelinger, der folk fikk i oppdrag å lete etter Den hellige gral og skjelettet etter Henrik I Fuglefangeren; ifølge Kersten mente Himmler at han var en reinkarnasjon av Henrik I, som gav ham råd i drømme. 2. juli 1936 feiret Himmler tusenårsdagen for Henrik Is fødsel i krypten i Quedlinburgs domkirke. Året etter ble seremonien gjentatt; da ble kongens skjelett gravlagt. Knoklene stammet ikke fra kongen, men arkeologene følte seg presset til å komme med noen, slik Himmler hadde forlangt. Ahnenerbe ble delvis finansiert ved hjelp av et patent for kattøye (= refleks på sykkelpedaler). En av Hitlers tidligere sjåfører, Anton Loibl, hadde tenkt ut hvordan man kunne feste små glassbiter til pedalene. Uheldigvis hadde en annen tysk oppfinner inne en søknad om patentbeskyttelse for en tilsvarende oppfinnelse. SS sørget imidlertid for at sistnevnte søknad forsvant, mens Loibl fikk sin innvilget, og i 1938 fikk Himmler vedtatt en ny veitrafikklov som slo fast at alle nye tyske sykler skulle være utstyrt med kattøye-pedaler. Bare i 1938 mottok Ahnenerbe 77 740 riksmark i lisensavgift fra tyske sykkelfabrikanter.

Himmler var også tilhenger av teorien om «verdensisen» som den østerrikske ingeniøren Hanns Hörbiger hadde fremsatt. Etter Hörbigers mening er det store mengder is i verdensrommet, som danner ringer med en glødende sol. Et bevis på dette er hagl, som ifølge Hörbiger kommer direkte fra verdensrommet. Himmler var overbevist om teoriens riktighet, og avskjediget en saksbehandler ved sitt kontor fordi han hadde tillatt seg å innhente kritiske kommentarer fra tidens vitenskapsmenn. Hörbiger skrøt av at han aldri hadde utført noen beregninger, ettersom han anså matematikk for å være «bedrageri». Han hadde også sin forklaring på hvorfor det ikke fantes spor etter en høytstående sivilisasjon i Nord-Europa. Ifølge Hörbiger sirklet det opprinnelig seks måner rundt Jorden. En etter en styrtet de ned, slik at bare høytliggende samfunn i Andes og Himalaya overlevde. Ahnenerbe planla derfor ekspedisjoner dit i håp om å finne spor etter de gamle germanere.

I 1933 dukket Karl Maria Wiligut opp i Himmlers liv, uten å opplyse at han hadde vært på lukket avdeling etter å ha truet sin kone Malwina på livet. Wiligut var en 67 år gammel eks-offiser som hevdet at han nedstammet fra guden Tor, og at han hadde en «ane-hukommelse» som avslørte at germanernes historie gikk tilbake til 228 000 f.Kr., den gang det fantes «tre soler» på himmelen, og at Bibelen egentlig ble skrevet i Tyskland. På tross av Wiliguts omfattende problemer med alkohol, ansatte Himmler ham straks som avdelingsleder ved Hovedkontor for rase og bosetning i München. Wiligut drev med studier av runer og bygget opp en religion rundt verdenstreet Irminsul. Han fikk omsider avskjed da det ble avslørt at han hadde forsøkt å overbevise en ung sekretær, Gabriele Dechend, om at Himmler hadde gjort henne den ære å peke ut henne som den som skulle få barn med Wiligut. Hun sa fra til Himmler om at dette ikke ble aktuelt, og Himmler, som var ganske prippen, var bestyrtet over å få skyld for å ha sagt noe sånt. Høsten 1939 ble Wiligut offisielt utmeldt av SS.

Den amerikanske forfatteren Joseph Bellinger hevder i boken Himmler's Death at han døde på annet vis. Bellinger skriver at Himmler ble henrettet av sine britiske forhørsledere i mai 1945, sammen med andre SS-ledere. Langt de fleste historikere avviser dette som en konspirasjonsteori, og dokumentene som angivelig beviser Bellingers teori, er ikke gjort tilgjengelige slik at deres ekthet kan granskes.

Hans kone og hans datter Gudrun (født 1929) overlevde ham. Datteren Gudrun var frem til sin død i 2018 sentral i støttearbeidet for tidligere stornazister i etterkrigstiden.

En samling brev skrevet av Himmler ble funnet av løytnant Richard Wills i Himmlers feriehus sør i Tyskland. Wills beholdt brevene som suvenir, brevene ble i 2011 lagt ut for salg.

Gerwarths biografi om Heydrich

Ifølge historikeren Robert Gerwarth (født 1976), som har skrevet en betydelig biografi om Heydrich, var Heydrich lojal mot Himmler og ikke en rival som forsøkte å skyve Himmler til side slik tidligere fremstillinger la til grunn. Relasjonen mellom de to var preget av nært samarbeid, tillit og gjensidig respekt. Felix Kersten, Himmlers massør, var hovedkilde til bildet av rivalisering mellom de to topplederne i SS: Mens Himmler fremsto puslete, ubesluttsom og usikker, fremsto Heydrich som en «arier» av herdet stål. Ifølge Gerwarth er det en myte at Heydrich forsøkte å tilrane seg makten ved å skyve Himmler til side. Heydrich forble fullstendig lojal mot Himmler resten av livet. Himmler hadde offisielt ingen nestkommanderende og stedfortreder, men Heydrich hadde i realiteten denne rollen fra 1933. Gerwarth fremholder at Himmler på ingen måte var en svak leder og hadde store ferdighet i å opptre strategisk, mens Heydrich var den som i stor grad gjennomførte politikken. Himmler var målrettet og ideologisk overbevist og manøvrerte i de politiske intrigene i naziregimet.

• Institute of Documentation Haifa Israel Tuviah Friedman Collection Himmler
• Bullock, Alan (1957). Hitler. Oslo: Aschehoug. 
• Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]
• Gerwarth, Robert (2011). Hitler's Hangman: The Life of Heydrich'. Yale University Press. ISBN 978-0-300-11575-8. 

• (en) Heinrich Himmler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Heinrich Himmler – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (de) «Heinrich Himmler 1900-1945», fra Deutsches Historisches Museum
• (en) Heinrich Himmler på Internet Movie Database  
• (sv) Heinrich Himmler i Svensk Filmdatabas  
• (en) Heinrich Himmler på AllMovie  
• (en) Heinrich Himmler hos The Movie Database  
• (en) Heinrich Himmler på Discogs  
• (en) Heinrich Himmler på MusicBrainz