Gustav Vigeland: Norsk billedhugger

april 1869 i Halse, død 12. mars 1943 i Oslo) var en norsk billedhugger og treskjærer. Han er mest kjent for Vigelandsanlegget i Frognerparken i Oslo – en monumental skulpturpark og en av Oslos – og Norges – mest besøkte attraksjoner med over en million besøkende hvert år.

Gustav Vigeland Adolf Gustav Thorsen
Vigeland i 1929
Født		Adolf Gustav Thorsen 11. apr. 1869 Halse og Harkmark kommune
Død		12. mars 1943 (73 år) Oslo
Beskjeftigelse		Billedhugger, treskjærer
Søsken		Emanuel Vigeland
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Ridder av St. Olavs Orden
Felt		Skulptur
Kjente verk		Vigelandsanlegget
Gustav Vigeland på Commons

Vigelands døpenavn var Adolf Gustav Thorsen, men fra 20-årsalderen skiftet han slektsnavn til Vigeland, etter at han en tid hadde brukt navnene om hverandre. Gustav Vigeland var eldre bror av billedkunstneren Emanuel Vigeland.

Vigelandmuseet ble oppført i 1920-årene av Oslo kommune som atelier, bolig og fremtidig museum for Gustav Vigeland. Der arbeidet og levde han frem til sin død.

Oppvekst

 

Adolf Gustav Thorsen var sønn av snekkermester Elisæus Thorsen (1835–1886) og Anna Aanensdatter (1835–1907). Han vokste opp som nest eldstemann blant fire brødre; eldstebroren het Theodor, de to yngre het Julius og Emanuel August. I tillegg fikk han en yngre bror da han var to år gammel, Edvard August, men han døde etter bare ett år.

Adolf Gustav vokste opp i leiligheten over farens snekkerverksted i Halse, i huset som i dag har adresse Gustav Vigelands vei 20 i Mandal. Tilgangen til redskap og treverk gjorde at han tidlig fikk pusle med treskjæring. Stadige sykdomsperioder i barndommen gjorde at han ble skrevet ut av skolen og fikk bo hos morfaren på Mjunebrokka på Vigeland, i det som i dag heter Lindesnes kommune, hvor han fikk anledning til å dyrke interessen for treskjæring. Morfaren så at lille Gustav hadde talent, og han fikk den dyktigste treskjæreren i bygda, Tarald Lauen, til å gi ham undervisning i faget.

Sosialt tilhørte familien Thorsen småborgerskapet i Mandal, som drivere av et fremgangsrikt snekkerverksted med flere svenner og læregutter. Faren var aktiv i den pietistiske vekkelsesbevegelsen i byen, og hjemmet var stadig en samlingsplass for religiøse møter. Dette skulle imidlertid forandre seg; Elisæus tapte i begynnelsen av 1880-årene mye penger på noen skipsinvesteringer, og etter hvert begynte han å ty til alkoholen. Moren tok da sønnene med seg og flyttet til Mjunebrokka, dog uten å få innvilget skilsmisse. Gustav er ført inn i skoleprotokollen på Vigeland 19. februar 1883.

I 1884 fikk Elisæus barn med en pike fra Audnedalen, og samme året ble han også dømt for ulovlig omsetting av brennevin.

Læretid i Kristiania

Thorsen fullførte aldri folkeskolen, og i 1884 ordnet faren en lærlingeplass som treskjærer hos Thorsten Christensen Fladmoe i Kristiania. På kveldstid tok han kurs på Tegneskolen. I 1886 ble imidlertid Fladmoe syk, og verkstedet ble stengt. Thorsen flyttet tilbake til Mandal, hvor faren lå for døden med tuberkulose.

Først i 1888 returnerte Thorsen til Kristiania, denne gang med ambisjoner om en kunstnerkarrière. Han fikk seg jobb på et treskjærerverksted, men ble oppsagt julaften samme år. Han levde som en løsgjenger en periode, men i begynnelsen av februar 1889 oppsøkte han billedhuggeren Brynjulf Bergslien med en bunke av sine egne skisser. Bergslien ante at det var et spesielt talent han hadde foran seg, og ved hjelp av professor i kunsthistorie, Lorentz Dietrichson, fikk de samlet en gruppe kunstinteresserte personer til å yte den unge kunstneren støtte en tid. Det var på denne tiden at Adolf Gustav Thorsen begynte å bruke etternavnet Vigeland.

Allerede samme år debuterte Vigeland på Høstutstillingen med statuettgruppen «Hagar og Ismael». I 1890 begynte han å arbeide som assistent for Mathias Skeibrok; her fikk han også anledning til å jobbe med egne verk.

1890-årene

I 1890 fikk han et stipend til en studiereise til København, der han jobbet i atelieret hos Vilhelm Bissen d.y, som var en anerkjent billedhugger, men som i ettertiden har kommet i skyggen av sin far med samme navn. Her jobbet han med helfigurgruppen «Forbannet», et svært dristig prosjekt med tanke på de begrensede midlene han hadde til rådighet. Mottagelsen ble imidlertid god da den ble utstilt på Høstutstillingen året etter. Vigeland hadde med det etablert seg som kunstner, bare 23 år gammel.

I første halvdel av 1893 oppholdt han seg i Paris, hvor han blant annet fikk treffe og studere verkene til Auguste Rodin. Året etter lagde han relieffet «Helvete» som nok har vært inspirert av Rodins verk «Helvetesporten». I 1895 dro han på studietur til Firenze med et tre måneders opphold i Berlin på veien. Her pleide han omgang med blant andre Edvard Munch. I løpet av det 6 måneder lange oppholdet i Firenze fikk han studert renessansens kunst. Michelangelos verker skal ha gjort inntrykk på ham. Tilbake i Norge laget han en portrettbyste av Emanuel, som i formspråket er tydelig inspirert av renessansekunsten.

Edvard Munch var seks år eldre enn Vigeland, og det fantes en viss gjensidig interesse og inspirasjon mellom de to. Vigeland skal ha arbeidet med en skrikende figur ett år før Munch laget Skrik. Munch arbeidet lenge med motivet Menneskeberget som har likhetstrekk med Vigelands monolitt. De to var i Berlin samtidig og bodde flere måneder på samme hotell.

Vigeland holdt i løpet av karrieren to separatutstillinger; i 1894, hvor i alt 51 verk blir stilt ut, og i 1899, med 42 verk.

Arbeid ved Nidarosdomen

 

 

 

 

1898–1902 arbeidet Vigeland med utsmykning av Nidarosdomen i Trondheim. Postkortene viser Vigelands korsfestelsesgruppe i korbuen, engel og Esaias samme sted, og hans sankt Olav på østre oktogonkapel.

Allerede da Vigeland var i slutten av tyveårene hadde han gode inntekter av arbeidet sammenlignet med andre billedhuggere i Norge, men med en såpass stor produksjon hadde han også store utgifter til materialer og modeller. I årene fra 1898 til 1902 arbeidet han med utsmykning av Nidarosdomen, et arbeid han ikke var altfor begeistret for å ta på seg, men som i det minste ga en forutsigbar inntekt.

Delvis begrunnet av hans arbeid ved domkirken, fikk Vigeland et reisestipend for å studere gotisk kunst i Frankrike og England. Reisen varte i et helt år fra høsten 1900. I Paris traff han Bjørnstjerne Bjørnson og fikk modellert en portrettbyste av ham som senere ble hugget i marmor.

Ikke lenge etter at han kom tilbake fra studiereisen, sa han opp sitt engasjement ved Nidarosdomen, da han følte at arbeidet hemmet hans kunstneriske utvikling. I tillegg hadde han så smått begynt å tenke på et større prosjekt, en monumental fontene.

Turbulent familieliv

Under arbeidet med «Helvede» rundt 1894 traff Vigeland Laura Mathilde Andersen, som stilte som modell. De utviklet et forhold, og i juni 1899 fikk de datteren Else sammen. Året etter ble Laura på nytt gravid. Vigeland hadde derimot på det tidspunktet innledet et forhold til den 17 år gamle Inga Syvertsen, men gikk med på å gifte seg med Laura mot at hun søkte skilsmisse straks etter vielsen. I mars 1901 ble barnet født, og Laura ga ham navnet Alf Gustav Vigeland, noe Vigeland selv ble svært lite begeistret for. Skilsmissen var ikke et faktum før i 1906.

Vigeland betalte barnebidrag til Laura etter skilsmissen, men utover det hadde han ikke noen kontakt med barna sine.

Også i hans øvrige biologiske familie ble det et brudd for Vigeland i denne perioden. Lillebroren Emanuel hadde bodd i Oslo fra midten av 1890-årene, og var i ferd med å arbeide seg opp som billedkunstner. I etterkant av en utstilling i 1902 ble Emanuel kritisert for å hente mange av motivene sine fra brorens kunst, noe Gustav ikke gjorde noe for å tilbakevise. Det førte til et brudd mellom brødrene, og bortsett fra litt brevveksling i forbindelse med morens død i 1907, hadde de aldri mer kontakt.

Portrettering av kjente nordmenn

Fra 1890-årene og utover lagde Vigeland på eget initiativ flere portrettbyster av kjente nordmenn. Hans motivasjon for dette var tosidig; for det første var modellering av slike byster en måte for ham å utvikle seg selv teknisk på, for det andre var det godt håp om å få avsetning av slike byster til offentlige institusjoner eller private samlere. Vigeland fikk snart et navn på seg for å være en portrettør med god innsikt i modellenes psyke, og snart ble det ansett som en ære å bli portrettert av ham.

I alt skal Vigeland ha utført 100 portrettbyster i løpet av karrieren, med en særlig konsentrasjon i årene 1901-1907. Personer som har sittet modell og blitt portrettert av Vigeland i denne perioden omfatter Henrik Ibsen, Arne Garborg, Knut Hamsun, Edvard Grieg, Aasta Hansteen, Jonas Lie og Fridtjof Nansen.

 

1900 - 1910

 

I 1901 ble Vigeland utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden; på 60-årsdagen i 1929 ble han tildelt Storkorset. I 1901 vant han også konkurransen om utformingen av medaljen til Nobels fredspris.

I 1902 overtok Vigeland et falleferdig atelier på Hammersborg, etter at han i mange år hadde arbeidet i leiligheten i Pilestredet 8, som upraktisk nok lå i 4. etasje. Samtidig flyttet han inn i en ny leilighet i området sammen med Inga, som offisielt var der som hans husholderske. Utover de mer huslige sysler satt hun ofte modell for billedhuggeren, i tillegg til at hun samvittighetsfullt loggførte alt Vigeland produserte, et arbeid som i ettertid har vært svært nyttig for å gi en oversikt over Vigelands produksjon.

I dette tiåret fullførte han statuene av Niels Henrik Abel («Abelmonumentet» 1905), Rikard Nordraak (1905) og Camilla Collett (1906) i Oslo og Henrik Wergeland (1907) i Kristiansand.

I oktober 1907 bestemte formannskapet i Kristiania å bevilge penger til Vigelands fonteneprosjekt. Arbeidet med Vigelandsanlegget ble dermed satt i gang for fullt, uten at noen, antagelig heller ikke Vigeland selv, på dette tidspunktet ante hvor omfattende dette prosjektet skulle bli.

Mens Vigelands skulpturer i 1890-årene kunne være naturnære og dramatiske, ble figurene på 1900-tallet roligere og mer harmoniske. Forholdet mellom mann og kvinne ble et gjengangertema. Etter 1910 begynte han å modellere for hugging i stein, noe som betød at formspråket ble mer stilisert med få detaljer og store flater.

1910 og utover

 

Fra formannskapets vedtak i 1907 arbeidet Vigeland mye med utformingen av fontenen og de tilstøtende tregruppene. Vigeland holdt sitt tidsskjema, men det var problemer med å reise nok penger til prosjektet.

I 1914 begynte Vigeland å lage egne tresnitt. Vigelandsmuseet har registrert 430 tresnitt som er utført i perioden 1914-1940. Motivene på disse er ofte dramatiske landskapsbilder som er tydelig inspirert av sørlandsnaturen.

 

I 1920 hadde den da 51 år gamle Vigeland, etter eget utsagn, behov for en kvinnelig modell med vakre hender. Oppdraget falt på den 18 år gamle Ingerid Vilberg. De utviklet etter hvert et forhold, og året etter flyttet Inga ut fra deres leilighet i Maridalsveien. Vigeland giftet seg med Ingerid i 1922.

Vigeland inngikk i 1919 en prinsippavtale med Oslo kommune om å forære kommunen sitt livsverk mot å få et atelier og museum. Den formelle avtalen ble undertegnet i 1921, og i 1924 kunne Vigeland flytte inn i leiligheten på Frogner sammen med Ingerid. Her ble Vigeland boende til sin død i 1943, og bygget huser i dag Vigeland-museet, i tråd med avtalen mellom kunstneren og kommunen.

Fra 1920 arbeidet han hovedsakelig med fonteneprosjektet, som nå hadde utviklet seg til å bli en hel skulpturpark. Dette forhindrer ham likevel ikke fra å jobbe med andre prosjekter; statuene av Christian Michelsen og Snorre Sturlason i Bergen blir til i denne perioden, likeså statuen av Peder Claussøn Friis utenfor Valle kirke på Vigeland.

I 1939 skiltes Vigeland og Ingrid.

Vigeland døde 12. mars 1943. Bisettelsen fant sted 19. mars i Vestre krematorium. Urnen er plassert i tårnrommet i Vigeland-museet.

Vigeland og nasjonalsosialismen

Etter frigjøringen i mai 1945 stilte oslopressen spørsmål om Vigelands nasjonale holdning. Statsråd Kaare Fostervoll beroliget pressen med å ha funnet et brev fra Vigeland, datert 4. juli 1941. Det var et svar på en forespørsel fra departementet om Vigeland ville skrive under på et opprop mot bolsjevismen. Vigeland hadde svart:

 Siden jeg ble voksen har mitt arbeide vært så helt av allmennmenneskelig karakter, at det har utelukket alle politiske elementer. 

Vigelands svar

Enkelte kunstkritikere har beskrevet Vigelands skulpturarbeider, særlig Vigelandsanlegget, som preget av et fascistisk kunstideal. Kunstkritikeren Pola Gauguin skrev om Vigelandsanlegget at «hele Tørtberg-anlegget ånder av nazistisk mentalitet: Bruskulpturen, med den sammenbitte kraftutfoldelse, er som sprunget ut av pannen på Kraft durch Freude-bevegelsen, hvor all livsutfoldelse er blitt hermetisert». Under andre verdenskrig i Norge ble bevilgningene til Vigelands arbeid i Frognerparken økt, og Vigeland skrev selv at han «med glede» åpnet sitt atelier for fremtredende nazister og at han «tør trygt la tyske soldater med sin utpregede disiplin bevege seg mellom mine arbeider».

 

 

 

Fra 1890-årene hadde Brændevinssamlaget i Oslo satt av penger til et fontenefond. Hensikten med dette fondet var å reise penger til en fontene som var tenkt plassert på Eidsvolls plass foran Stortinget. Et monumentalt verk av denne typen hadde Vigeland lenge drømt om, og allerede i 1901 begynte han på eget initiativ å lage skisser til dette prosjektet.

For å komme andre interesserte kunstnere i forkjøpet, fikk han stilt ut en modell av sine planer på Kunstindustrimuseet i 1906. Responsen var hovedsakelig positiv, med noen unntak, f.eks. Christian Krohg, som han hadde hatt en del disputter med tidligere og som forble Vigelands fiende livet ut. Taktikken var likevel vellykket, for i oktober 1907 bestemte formannskapet i Oslo å anbefale bystyret å bevilge Brændevinssamlagets fond til Vigelands prosjekt. Uten at det ble lyst ut noen konkurranse, og til tross for at prisoverslaget var på nesten fire ganger fondets beholdning på 85 000 kroner. En innsamling blant privatpersoner ville derfor bli nødvendig for å få realisert prosjektet.

Vigeland arbeidet videre med fontenen parallelt med andre oppdrag. I 1914 foreslo han imidlertid å flytte fontenen til Abelhaugen i Slottsparken, da han var redd et fremtidig Eidsvollsmonument foran Stortinget ikke ville passe sammen med hans fontene. «Abelmonumentet» så Vigeland for seg flyttet over til Nisseberget. Fontenekomiteen ga sin tilslutning til denne flyttingen, men mange andre alternative forslag dukket opp fra andre i kjølvannet, blant annet Jernbanetorget. Vigeland like svært dårlig at andre kunne blande seg inn i hans prosjekt på denne måten.

I utkastet til denne planen hadde Vigeland tegnet inn en steinlagt plass, der hellene skulle danne en labyrint, og på slutten av året hadde han også fått en idé om å plassere flere granittgrupper i trappen opp mot fontenen. I 1916 åpnet han atelieret sitt for allmuen for å vise modellen av planen og de ferdige skulpturene. Responsen var blandet, og mange mente at mengden og størrelsen på statuene ikke passet i byens sentrum.

Tidlig i 1919 fikk Vigeland en idé om en høy søyle av oppadstigende figurer, en idé som etter hvert ble en besettelse for ham. Skulle denne bli en del av skulpturparken måtte den imidlertid få en annen plassering, fordi Abelhaugen neppe ville tåle vekten av alle disse skulpturene. I 1921 kom han derfor opp med en alternativ idé om å plassere hele anlegget rett ved hans nye atelier på Frogner. Uten å vite om plasseringen ville bli godkjent av de kommunale myndigheter, bestilte Vigeland steinblokken til «Monolitten» fra bruddet ved Iddefjorden for egen regning og risiko.

Diskusjonene rundt plasseringen roet seg da planene ble flyttet ut av sentrum, men i 1922 kom det opp et forslag om å plassere skulpturen i området vest for Frognerdammen, et område som hadde ligget ubrukt siden jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. I 1924 ble det endelig bestemt at dette skulle være plasseringen for anlegget. Med denne plasseringen kom også utvidelsen av anlegget med en bro, og Vigeland satte da straks i gang å planlegge utsmykning av denne, i tillegg til inngangspartiet mot Kirkeveien.

Steinen til «Monolitten» var på plass på bestemmelsesstedet i februar 1927 etter en svært krevende transport fra steinbruddet ved Halden, og den 15. august 1928 ble den hevet i vertikal stilling. Uthoggingen foregikk fra 1929 til 1943, og mesteparten av tiden var tre stenhuggere engasjert i dette arbeidet.

I 1932 kom han opp med ideen om «Livshjulet», som skulle avslutte hovedaksen mot vest.

Til tross for krigsutbruddet begynte monteringen av de 58 bronseskulpturene på broens rekkverk i mai 1940. Det ble ansett som mindre sannsynlig at de skulle bli ødelagt om de sto der fremfor om alle var lagret innendørs i atelieret. Sommeren 1943, etter Vigelands død, var «Monolitten» ferdig hugd. I to omganger, høsten 1943 og sommeren 1944, hadde publikum anledning til å gå opp i stillasbygget og ta «Monolitten» i nærsyn helt til topps. I 1946 var granittgruppene rundt Monolitt-platået på plass.

I 1947 ble vannet skrudd på i fontenen, 40 år etter at Vigeland fikk bestillingen. Først rundt 1950 var de fleste skulpturene i parken på plass.

Vigeland hadde flere ideer til utsmykking av parken i sine senere leveår, blant annet flere smijernsportaler, men på sykeleiet like før sin død skrev han at han ønsket at arbeidet som var påbegynt skulle avsluttes med den daværende arbeidsledelsen. Allerede i 1934 hadde han gitt klart uttrykk for at han ikke ønsket at noen annen kunstner skulle jobbe videre med parken om han skulle gå bort.

I 1988 ble bronsegruppen «Slekten» stilt opp i enden av tverraksen mot nord. Denne gruppen består av 21 figurer og er Vigelands største nest etter «Monolitten». I 1993 ble «Selvportrett», en helfigurstatue av ham selv, stilt opp rett innenfor parkens hovedinngang; symbolsk sett en signatur som står i stil med resten av parken hva størrelse angår.

Utenfor parkens hovedakser står det flere statuer som er kommet til etter at parkens hovedanlegg sto ferdig, for eksempel «Pike og øgle» (oppstilt 1958) og «Triangel» (oppstilt 1993).

I 2002 ble «Overrasket» satt opp etter at den hadde stått bare i gips på Vigelandmuseets lager inntil siden 1942. Ansiktet på skulpturen forestiller Inga Syvertsen som sto modell da Vigeland påbegynte skulpturen i 1904. Vigeland gjorde ferdig skulpturen i 1942 med Ruth Maier som modell, bare måneder før Maier ble sendt til Auschwitz og drept.

Vigelandsanlegget alene viser en imponerende produksjon til å være fra kun én kunstner, men likevel har Gustav Vigeland også satt spor etter seg utenfor Oslo. Nedenfor er noen eksempler på andre steder man kan beskue Vigelands kunst, men dette må ikke ses på som noen komplett liste.

Mandal

I Mandal er hans fødested og leiligheten hvor han vokste opp gjort til et museum, Vigeland hus. I hagen kan man blant annet se en avstøpning av en portrettbyste han laget av broren Emanuel i 1896. Her står også Gustav Vigelands selvportrett.

«Egil Skallagrimson reiser nidstang» ble i 1971 satt opp i parken til bymuseet etter en modell fra 1932. Like i nærheten er det satt opp en portrettbyste av maleren Amaldus Nielsen, som Vigeland modellerte i 1905 og som ble reist i 1932. I byens malerisamling finnes det også noen av Vigelands portrettbyster, blant annet av Inga Syvertsen (1883-1968), hans samboer gjennom 20 år.

Lindesnes

På Tjøm i det daværende Sør-Audnedal kommune fikk Vigeland i 1928 bygd sommerstedet Breime etter egne tegninger. Hver sommer tilbragte han opptil tre måneder sammen med sin daværende kone Ingerid. Breime er i dag i Ingerid Vilbergs families eie.

Ved Valle kirke ved Vigeland er hans mor, far og bror begravet. Dette gravstedet er fredet. Like ved kirken fikk Vigeland for egen regning satt opp sin statue av Peder Claussøn Friis, en reformprest som virket i området. I Vigeland sentrum står en avstøpning av «Far og datter» fra 1906 (denne er også kalt «Mann og pike», Vigeland selv var aldri så villig til å sette navn på sine verk). Denne ble avduket 11. april 1969, ved 100-årsmarkeringen for hans fødsel.

På Kulturtorvet i Lindesnes er flere av hans tresnitt stilt ut i Galleri Gustav Vigeland. Der finnes også en byste av Trine Louen og et selvportrett som gutt, begge i bronse. Her er det også stilt ut flere byster og skisser i gips, samt en samling fotografier fra kunstnerens liv. En byste av Vigelands første læremester i treskjæring, Tarald Louen fra 1897, ble avduket høsten 2019.

Kristiansand

 

Gustav Vigelands statue av Henrik Wergeland ble avduket til hundreåresjubileet for dikterens fødsel i 1908, og står i Wergelandsparken ved torget i dikterens fødeby, Kristiansand. Den skiller seg ut fra andre Wergelandmonumenter ved sin letthet og sitt rike uttrykksregister, som varierer med hvilken vinkel man ser støtten fra. Oftest blir den fotografert slik at man fornemmer den kosmiske ekstase som dikteren selv har formidlet så vakkert mot slutten av det selvportretterende diktet «Mig selv» fra 1841. Diktet har imidlertid flere aspekter, liksom dikterens liv og verk hadde det. Og Vigeland synes ha grepet mye av dette mangfoldet, noe som vitner om sterk innlevelse i Wergelands livsverk.

Kragerø

I Kragerø kan man se fonteneskulpturen «Binne med unge» modellert i 1913 og reist 1917. Monumentet er fremstilt i rød granitt, og er den eneste av Vigelands grupper med kun dyrefigurer. Uthugningsarbeidet ble for øvrig utført av broren Julius.

Oslo

 

 

Det første monumentet Vigeland fikk utført, var over komponisten Rikard Nordraak, en av de unge døde. Det har fått sin plass like ved Grotten. Etter flere utkast med symboliserte fremstillinger, endte han med en mer tradisjonell figur i stående positur. Han har gitt monumentet en fantasieggende innramming i form av glisende smijernsdrager. Modellen sto ferdig i 1905, men da det tok tid å bestemme seg for en plassering, ble den avduket først i 1911.

I 1902 utlyste Universitetet i Oslo en konkurranse om en portrettstatue av matematikeren Niels Henrik Abel. Vigeland laget en modell av en naken Abel stående på to figurer, et verk som synes å uttrykke noe vesentlig om menneskeåndens kamp og seier. Komitéen mente at Vigelands utkast hadde den største kunstneriske verdien, men utformingen var utenfor forutsetningene for konkurransen, og Ingebrigt Viks utkast ble innstilt som vinner. Vigeland fikk noen av sine venner, blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Gunnar Heiberg, til å tale hans sak, og i 1907 ble det bestemt å sette opp Vigelands statue. Den ble avduket 17. oktober 1908 på det som nå kalles Abelhaugen i Slottsparken. Snaut ti år etter ønsket Vigeland selv å flytte statuen over til Nisseberget for å gi plass til sitt planlagte fonteneanlegg.

Også Henrik Wergelands søster, Camilla Collett er udødeliggjort av Vigeland med en støtte som er plassert bak slottet i Oslo, ikke langt fra stedet hun levde på den tiden hun var gift med Peter Jonas Collett. Denne ble modellert i 1909 og reist i 1911. Camilla Collett står i vind, og holder sjalet samlet rundt seg. «Det blåser en kald vind mot enker i dette land», har hun uttalt, og det fikk hun til fulle oppleve i sitt lange liv. I Norges litteraturhistorie (red. Edvard Beyer) er støtten genialt fotografert med rimkrystaller på. «Enno er ikkje istida slutt», slik avslutter lyrikeren Åse Marie Nesse sitt dikt om Camilla Collett, kvinnesakens store pioner i vårt land. (Nesse: Til ord skal du bli.)

Riddervolds gate 2 har en liten kuriositet som kan nevnes i denne sammenheng; over vinduene i andre etasje har Vigeland hugd ut en fasadeskulptur av to engler som omkranser et skjold. Denne ble utført av Vigeland på oppdrag fra husets arkitekt i 1890, da han arbeidet som assistent ved Mathias Skeibroks verksted.

Vigeland bidro også flere ganger med gravmonumenter til venner, ikke bare i Oslo. På Vestre gravlund står gravurnen til Ruth Syvertsen, hans daværende samboer Ingas lillesøster, som i 1909 døde av difteri elleve år gammel. Urnen fremstiller tre småpiker som holder rundt kuppelen og liksom lytter etter om det fortsatt er liv der inne. Urnen er plassert på en slank sokkel i sentrum av en skjermet rondell. Utenfor Vestre Aker kirke står «Den gode hyrde», et monument Vigeland lagde i 1938 på oppdrag fra O.S. Skouge. Denne ble reist i 1944.

Hamar

«Gutten på triangelen» var en bestilling fra Hamar Bryggeri i anledning Hamar kjøpstads 50-årsjubileum i 1899. Utkastet Vigeland kom med, ble ikke umiddelbart bifalt av oppdragsgiveren; første innvending var at gutten var naken, dernest mente man at gutten var altfor tynn. De henstilte Vigeland om å gjøre gutten litt tykkere, noe han nektet.

Denne jobben fikk et rettslig etterspill, bryggeriet nektet først å betale honoraret før statuen var ferdig støpt, mot vanlig praksis å betale når gipsstatuen er ferdig. Vigeland sendte en regning pluss et inkassosalær til bryggeriet. Bryggeriet nektet å betale inkassosalæret, og Vigeland gikk videre med saken til retten. Denne saken tapte han, og han måtte dermed betale bryggeriets saksomkostninger.

Bergen

Vigelands to siste personmonumenter står begge i Bergen; monumentet av Christian Michelsen ble modellert i 1936 og reist i 1938, mens Snorre Sturlason-monumentet ble modellert i 1938 og reist i 1948. En annen avstøpning av Snorre Sturlason-monumentet ble for øvrig reist på Sturlasons hjemsted Reykholt på Island. I ettertid er disse blitt kritisert for å være upersonlige og statiske, i motsetning til tidligere verk. Dette kan forklares med at begge var bestillingsverk, og at han på denne tiden var svært opptatt med å realisere Frognerparken-prosjektet. I Bergen ble det også voldsomme reaksjoner på at Michelsen-statuen ble plassert på en nærmere 14 meter høy søyle.

Utenfor Den Nationale Scene står statuen av Bjørnstjerne Bjørnson, denne ble modellert i 1915 og avduket 17. mai 1917. Bjørnsons enke Karoline var ikke begeistret for hans fremoverlente og rastløse positur, som hun mente ikke lignet ham i det hele tatt. Hun hadde muligens sett for seg en mer majestetisk positur lik Stephan Sindings Bjørnson-fremstilling foran Nationaltheatret. Vigeland forsvarte seg med at bevegelsen var mer ment symbolsk, at han ønsket å fremstille Bjørnson i en inspirert og målbevisst bevegelse.

Nidarosdomen

Vigelands første oppdrag da han begynte å arbeide ved Nidarosdomens restaureringsarbeider i 1898, var tolv vannspyere og fire hjørnefigurer til nordre tverrskips to tårn. De mest iøynefallende figurene han har skapt, er i korbuen, blant annet et krusifiks og figurer av jomfru Maria og Johannes. Vigeland fikk lagd figurene i gips, senere ble de skåret ut i eik og farvelagt. Vigeland har også utformet døpefonten i kirken.

Stockholm

Thielska Galleriets samlinger i Stockholm omfatter bronseavstøpninger av åtte av Vigelands verk; det er portrettbystene av broren Emanuel (1896) og Gunnar Heiberg (1905), en statuett av Petter Dass (1906), fire helfigurstatuer fra årene 1905–1907, samt en portrettbyste av museets grunnlegger, Ernest Thiel. Bankmannen Thiel var en ivrig kunstsamler på begynnelsen av 1900-tallet, og en av Vigelands viktigste støttespillere tidlig i karrieren. I 1926 ble boligen hans i Stockholm gjort om til kunstmuseum.

Frimerker

 

Vigelands arbeider er ved åtte anledninger gjengitt på norske frimerker; blant annet ved 100-årsjubileet i 1969 og 150-årsjubileet i 2019, til kvinneåret i 1975 og ungdomsåret i 1985, som turistmål, og til Oslo bys 1000-årsjubileum.

Gatenavn

Gustav Vigeland er hedret med gatenavn i Oslo, Stavanger og i Mandal. Gustav Vigelands vei på Vigeland ble endret til Vigelandsveien i forbindelse med kommunereformen 2019.

• Gjengset, Gunnar (2000): Forsteinet liv. En biografisk fortelling om Gustav Vigeland. ISBN 82-91690-23-5
• Hennum, Gerd (1985): Gustav Vigeland i svart og hvitt. ISBN 82-90-58101-7. Biografi med spesiell vekt på årene med sommerferie på Breime i Sør-Audnedal og tresnittene han lagde der.
• Furnes, Tone Klev (2005): Én by – fem kunstnere. ISBN 82-419-0405-3. Om de fem store kunstnerne som ble født i Mandal på 1800-tallet; Adolph Tidemand, Amaldus Nielsen, Olaf Isaachsen, Gustav Vigeland og Emanuel Vigeland.
• Skuggen, Guri (2012) : Gustav Vigeland og fotografiet.
• Wikborg, Tone (2001): Gustav Vigeland. En biografi. ISBN 82-05-27590-4. Et referanseverk om kunstneren.
• Wikborg, Tone (1985): Gustav Vigeland – His Art and Sculpture Park. ISBN 82-03-16150-2.
• Wikborg, Tone (1983): Gustav Vigeland – mennesket og kunsten. ISBN 82-03-11042-8
• Wikborg, Tone (1992): Gustav Vigeland i Nidarosdomen. Trondheim. ISBN 82-91088-00-4
• Mørstad, Erik (20. februar 2017). «Gustav Vigeland». Norsk kunstnerleksikon. Besøkt 13. september 2020. 
• Overn, O. M. (1928). Boken om Frogner - Frogner kirke og strøket. Stranberg. 
• Stang, Ragna (1966). Gustav Vigeland. Tanum. 

• Vigelandsmuseet
• Verk av Gustav Vigeland på nasjonalmuseet.no
• Vest-Agder-museet
• Galleri Gustav Vigeland / Kulturtorvet i Lindesnes Arkivert 15. november 2009 hos Wayback Machine.