Gentlemen’s Club

I dag er slike klubber ofte åpnet for begge kjønn og for en videre sosial gruppe.

De første gentlemannsklubbene ble etablert på Londons West End, og særlig strøket St. James's ble tidligere omtalt som «Clubland». Klubbene hadde sin storhetstid i siste halvdel av 1800-tallet. De ble dannet av grupper av mennesker med en eller annen felles interesse. Kortspill, gjerne hasardspill, sto sentralt i mange klubbers aktiviteter. Andre kunne ha medlemmenes felles interesse for politikk, litteratur eller sport som utgangspunkt, eller medlemmenes universitetsbakgrunn. De første klubbene var svært aristokratiske, og mange klubber hadde ventelister, noe så lenge som seksten år. Det er ingen fast definisjon på hva som er betraktet som en herreklubb, og hver klubb adskilte seg noe fra de andre. Etter som flere og flere klubber ble opprettet, ble kriteriene for opptak mindre strenge. Mot slutten av 1900-tallet ble mange klubber også åpnet for kvinner.

For mange klubbmedlemmer fungerte klubben som et annet hjem, der de kunne slappe av sammen med venner, spille og spise. Klubblivet gjorde det mulig også for folk utenom den absolutte overklassen å tilbringe deler av døgnet i luksuriøse omgivelser; mange klubber var bygd etter mønster av overklassens og aristokratiets private palasser. Klubben var også en kjærkommen mulighet for noen til å trekke seg vekk fra det trivielle familielivet. Mange tilbrakte en stor del av livet på klubben; noen av klubbene tilbød til og med overnatting.

En regner med at det i dag er ca. 25 klubber av noen betydning i London. De mest kjente er Athenaeum, Brooks's, Boodles, Reformklubben (Reform Club), Carlton, Garrick, og White's. En del av de gamle, tradisjonsrike klubbene har mistet den tiltrekningskraft og den politiske innflytelsen de en gang hadde, mens andre har opplevd et tilsig av nye medlemmer langt utover de kretsene de sprang ut av.

Tradisjonelt har det ikke vært god tone å snakke forretninger i Londons gentlemansklubber. Likevel ser en i dag at flere og flere mennesker innenfor politikk og næringsliv både i Storbritannia og i andre land bruker klubben som forum for debatter og konferanser om aktuelle temaer. Commonwealth Club i London har f.eks. hatt både statsminister Tony Blair, Nigerias president Olusegun Obasanjo og Australias statsminister John Howard som innbudte talere.

Klubber med en liknende karakter finnes i en del land utafor Storbritannia, særlig i Commonwealth-land, men også i USA.

Noen steder på kloden, blant annet i Japan og i USA, kan en oppleve at strippeklubber omtaler seg som «gentlemen's clubs».

• Lejeune, Anthony (1979): The Gentlemen's Clubs of London. London: Wh Smith Pub, ISBN 0-8317-3800-6.
• Milne-Smith, Amy (2011): London Clubland: A Cultural History of Gender and Class in Late-Victorian Britain, Palgrave Macmillan, ISBN 978-1-137-00208-2