Geithams: Insektart i familien stikkeveps.

I Norge har den vært ytterst sjelden og kanskje midlertidig utdødd, for den ble ikke observert med sikkerhet mellom 1911 og 2007. Siden da har den vært sett en rekke steder på Østlandet, sommeren 2020 også i Aust-Agder. I varmere strøk er den langt vanligere, og enkelte steder er den regnet som plagsom. Den er lite aggressiv, men hvis den først stikker, er stikkene mer smertefulle enn stikk fra mindre veps.

Geithams
Geithams
Nomenklatur
Vespa crabro Linnaeus, 1761
Populærnavn
geithams (europeisk geithams)
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Leddyr
Klasse		Insekter
Orden		Vepser
Familie		Vepsefamilien
Slekt		Vespa
Miljøvern
Norsk rødliste:
LC — Livskraftig Artsdatabanken (2021)
Økologi
Habitat:		på land
Utbredelse:		tempererte områder på den nordlige halvkule

Geithamsen er Europas største stikkeveps, men som andre stikkeveps varierer størrelsen mye, og dronninger hos de mindre artene kan bli større enn små arbeidere av geithams. Dronningen er 25-35 millimeter lang. Arbeiderne måler 18–24 mm og oppgis å veie 0,5–0,6 g, dvs. omtrent som de største humlene. Arten har typiske advarselsfarger i guloransje til rødt, med svarte striper. Bakhodet, noe av brystet og første ledd på bakkroppen er rødlig. Hodet er bredere enn hos våre andre stikkeveps, øynene store og kjevene kraftige. Vingene er brunlig røde.

Geithams hører til i slekten Vespa, med flere arter store stikkvepser. Disse finnes hovedsakelig i varme strøk i Sørøst-Asia. Slekten er også representert i Midtøsten og Nord-Afrika. Geithamsen er innført til Nord-Amerika, og en nærstående art til Mellom-Amerika og Madagaskar. Slekten mangler i Australia.

Geithamsen finnes naturlig i et bredt belte gjennom Europa og Asia til Øst-Sibir og Japan. Nordgrensen går gjennom Yorkshire i England (med noen få funn lenger nord, men ikke i Irland), det sørøstligste Norge, Sør- og Sørøst-Sverige, Sør-Finland og Russland. Ved Jyväskylä i Finland og et sted i Sibir er den funnet ved 63ºN. Nordgrensen ser særlig ut til å bestemmes av sommertemperaturen. I 1911, det siste året geithamsen ble sett i Norge før 2007, var perioden mai–september uvanlig varm og tørr i Oslo. I Finland forsvant geithamsen i 1940-årene etter flere kjølige somrer, men kom tilbake etter 1990. I Danmark, hvor den er vanligst i den østlige delen (unntatt Bornholm), har den spredt seg kraftig siden 2010. Ellers finnes den i hele Europa unntatt på Kypros og lengst sør i Spania og Portugal. Midt på 1800-tallet ble den innført til USA og har spredt seg vestover til Mississippi-elven og nordover til Sør-Canada. I Nord-Amerika har den etablert seg som et skogsinsekt.

Forekomst i Norge

Geithams hadde ikke med sikkerhet vært registrert i Norge siden 1911. Siste registrerte funn ble gjort i Drøbak i 1911, da en hunn ble innsamlet, og man antok at den var utdødd. Men sommeren 2007 ble den igjen observert i Norge med sikre funn, på Eidskog i Hedmark og Trøgstad i Østfold.^{[død lenke]} I 2008 ble et bol med geithams registrert på et loft ved Humlevika i Fredrikstad. Den ble også funnet i 2011 i Iddefjorden i Halden., og i Vestby (Akershus) 2012. I 2017 så den ut til å ha etablert seg i Østfold, Akershus, Vestfold og Buskerud og var forventet å spre seg videre. I 2020 er den også sett i Aust-Agder (Torsbudalen ved Arendal) – og nord for Oslo i bl.a. Eidsvoll og Elverum..

 

Geithams varierer i størrelse, og dronningen er 25-35 millimeter lang. Arbeidere er 18-24 millimeter lange. Fargene er typiske for stikkvepser, gult og svart. Bakhodet, noe av brystet og første ledd på bakkroppen er rødlig. Vingene er brunlig røde.

De store fasettøynene har en kraftig innskjæring i fremkanten, slik at de får en C-form. Bakhodet er stort og godt synlig forfra. Dette skiller geithams fra de andre norske stikkvepsene, som har et mindre bakhode (ikke eller bare såvidt synlig forfra). Ansiktet er omtrent helt gult.

 

 

Lydbildet er annerledes enn hos de mindre stikkevepsene våre. Summingen er mer som en brumming: den er svært kraftig (gjerne hørbar på flere meters avstand) og vesentlig dypere enn brummingen til selv store humler, og har mer til felles med tyngre insekter som tordivler.

Geithamsen trives best i gammel edelløvskog og bygger helst bol i hule trær. Også uthus, loft og hulrom i vegger kan benyttes. Unntaksvis brukes underjordiske hulrom. Den kan bygge bol i fuglekasser – og iallfall i Tyskland, hvor geithamsen er fredet, setter enkelte opp geithamskasser. Blir det for trangt om plassen i løpet av sommeren, kan den forlate bolet og bygge et nytt.

Geithamsens levevis er typisk for stikkeveps. Den er rovdyr og lever av andre mindre dyr, ofte larver til insekt som lever i vegetasjonen. Størrelsen og de kraftige kjevene setter den også i stand til å angripe bier og mindre stikkeveps. Dersom byttet har bein eller vinger, fjernes disse med kjevene. Geithamsens larver blir matet med en blanding av byttedyr, nektar og spytt.

Geithams hører til blant de sosiale insektene og danner svermer. De bygger runde bol, som kan bli på størrelse med et menneskehode. Bolet bygges vanligvis i trær, men også i fuglekasser og noen ganger i hus. Bolet er på sitt største utpå sensommeren. Inntil da har larvene blitt utviklet til sterile arbeidere, men nå dannes hanner og kjønnsmodne hunner. Disse parer seg. Hver høst (vinter) dør svermen ut, og bare de befruktede hunnene, kalt dronningene, overlever vinteren. Om våren danner hver dronning en ny sverm.

Arbeiderne er sterile hunner som har eggleggingsrøret omdannet til en stikkebrodd. Brodden har noen små mothaker, men disse er for små til at brodden sitter igjen, derfor kan samme veps stikke flere ganger. Brodden står i forbindelse med giftkjertler. Normalt er giften ufarlig for mennesker, men enkelte kan få allergiske reaksjoner.

Sesongen kan sies å vare fra dronningen våkner av vinterdvalen om våren til den siste arbeideren dør om høsten – i Sør-Tyskland ca. 25. april og 5. november. Den første nye dronningen ble klekket 31. august, og den gamle døde 5. oktober.. Disse datoene varierer noe fra år til år og fra sted til sted, og ved nordgrensen av utbredelsesområdet, f.eks. i Norge, er sesongen kortere. Men geithamsdronningene er altså blant de få insekter som kan leve minst ett år som imago.

Geithamsene er ikke alene i bolet, selv om faunaen av gjester er mer sparsom enn hos mange maur. Noen av gjestene spiser sopp og råtnende plantedeler. Andre dreper eller parasiterer larvene. I Øst-Asia blir bolene en sjelden gang invadert av dronningene til den nærstående V. dybowskii, som forsøker å drepe dronningen og overta som bolets førstedame.

I motsetning til de mer alminnelige stikkevepsene er geithamsen også nattaktiv, og den tiltrekkes ofte av lys.

Flyvning

Som andre stikkveps er geithamsen et energisk insekt som er på vingene en god del av tiden. Den kan holde en marsjfart på 20–24 km/t, men toppfarten er høyere f.eks. når de tar et byttedyr. En tysk forsker fant at geithamsene i et bol ved Ammersee i gjennomsnitt fløy ut 38 ganger daglig, og at de var ute av bolet 9½ av 16 timer (kl. 5-21). En flyvende arbeider utvikler gjennomsnittlig 72 mW ved 20 °C. Optimal temperatur er antagelig 30-31 °C, som tilsvarer temperaturen i bolet. Geithamsene tåler neppe mer enn ca. 46 °C. På varme dager kan de bære med seg en vanndråpe for å utnytte nedkjølingen ved fordampningen.

Geithamsene kommer sjelden tilbake til bolet uten bytte. En tysk undersøkelse i juni-juli viste at de returnerte med følgende: Kullhydratrike væsker (sevje, nektar, fruktsaft osv.) 57 %, byggemateriale 17 %, vann 7 %, uten synlig last 5 %, og byttedyr 13 %. Det siste tyder på at en arbeider av geithams gjennomsnittlig tar med minst 4-5 byttedyr hver dag, og at flere tusen byttedyr daglig blir fraktet hjem til larvene i et bol med 700 arbeidere. Men disse andelene varierer med årstid og vær, for eksempel trengs mye vann for å holde temperaturen i bolet nede på de varmeste dagene.

Jakt

Geithamsens størrelse, bevegelighet og forsvarsvåpen gjør at den er lite utsatt for predatorer. Som andre stikkeveps får den gjerne være i fred for de fleste insektspisende fugler. Brodden er lengre enn hos mindre stikkeveps, slik at den kan trenge gjennom tykkere hud. Giftmengden er også større. Selv vepsevåken, som har spesialisert seg på å plyndre vepsebol, ser ut til å foretrekke mindre stikkveps eller bier fremfor geithamsen og dens store slektninger. Ved å studere mageinnhold fant en iallfall bare noen få geithamser. Geithamsen er såpass tung og kraftig at den sjelden blir sittende fast i edderkoppnett. Geithamsens forsvarsvåpen er til mindre hjelp overfor en fugl som bieteren, som klemmer ut brodden og giften før byttet blir satt til livs. Piggsvin kan plyndre vepsebol og er immun mot giften, men kommer sjelden til der geithamsene har bolet sitt.

Nord i utbredelsesområdet er geithamsen sjelden utsatt for fiender på seks eller åtte ben. En del insekter tar veps og bier, men også her er mindre arter mer utsatt enn geithamsen. Der de finnes, kan geithamser bli tatt av større slektninger, knelere, og edderkopper med tilstrekkelig sterke nett til å holde på den kraftig geithamsen. Bolene blir av og til plyndret av større slektninger og av enkelte maur.

Geithamsens forsvarsvåpen kan ikke forhindre at dødeligheten er høy, og at de aller fleste hunner dør før de klarer å få frem fruktbart avkom. En tysk undersøkelse viste at et modent geithamsbol gjennomsnittlig produserte 330 hunner og 357 hanner.

Generelt er geithamsen ikke spesielt aggressiv, heller det motsatte. Et dansk nettsted skriver at bekjempelse av geithams bør overlates til profesjonelle skadedyrbekjempere som er vant til den slags arbeid. Og kommer en bolet for nær – nærmere enn 2–3 m – kan den angripe. Giftmengden gjør også hvert stikk mer smertefullt enn stikk fra mindre veps, og følgene – særlig hvis en får flere stikk – er ofte mer alvorlige.

Som regel er stikk av geithams likevel lite farlig, og de er neppe farligere enn f.eks. bistikk. Geithamsen inneholder riktignok mer gift, ca. 0,5 mg hos en arbeider (dvs. ca. 0,1 % av kroppsvekten) mot 0,15-0,3 mg hos en bie. Men mens bien tømmer ut all giften med ett stikk, bruker geithamsen gjerne 10-50 %. Forsøk med mus tyder dessuten på at giftvirkningen av biegift er 3,8–15 ganger så sterk. Ved et forsøk fikk en ung hannrotte 60 stikk av geithams, uten varige skader. For vepsen kan utviklingen av en slik giftvirkning være en evolusjonær fordel: Ved at angriperne påføres smerter uten å dø, kan de lære at veps er noe en bør la i fred. Forsøk med mus og rotter kan riktignok bare med forbehold overføres til mennesker. Giften kan virke annerledes på oss, blant annet med mulige allergireaksjoner, som er den vanligste årsaken til alvorlige følger av bi- og vepsestikk.

Geithamsens status som truet eller livskraftig er ikke vurdert av IUCN. Mange steder i Tyskland og ellers i Mellom-Europa er den blitt sjelden pga. tap av habitat (mangel på hule trær) og at mennesker ødelegger bolene. Siden 1987 har geithamsen vært fredet i Tyskland. I Sverige stod den på rødlisten en periode frem til 2000. For øvrig varierer bestandsstørrelsen mye fra år til år, og særlig lengst nord i utbredelsesområdet trenger den tørre og varme somrer for å trives.

Geithamsen tilhører en slekt med minst 25 store arter stikkeveps – deriblant den største av alle, japansk kjempeveps, hvor dronningene kan bli 5,5 cm. Slekten har kjerneområdet i Sørøst-Asia og forekommer i Eurasia og Nord-Afrika – også på øyene i Japan, Indonesia, Filippinene samt Ny-Guinea. Den mangler i Australia – og i Amerika inntil vår geithams ble innslept til Nord-Amerika. Den orientalske geithamsen, Vespa orientalis, er innført til Madagaskar. I de varmere delene av utbredelsesområdet forekommer flere arter høyt til fjells.

I tillegg til vår geithams er to Vespa-arter funnet i Europa: Den asiatiske geithams, V. velutina (må ikke forveksles med japansk kjempeveps), ble ved et uhell innført til Sørvest-Frankrike. Den ble første gang funnet i 2004 og har spredt seg hurtig, også til Spania. Noen frykter at denne geithamsens fremmarsj vil skade bibestanden. V. orientalis finnes på Kypros, på Balkan og på Sicilia og lengst sør i Italia.

Vespa-artene har med få unntak et levevis omtrent som vår geithams, men utviklingen er naturligvis tilpasset klimaet på stedet. Vepsesamfunnet består av én dronning og et antall arbeidere som vokser i løpet av sesongen, men antallet overstiger sjelden 700 før dronningen i stedet begynner å produsere forplantningsdyktige hanner og hunner. Hunner av V. dybowskii kan trenge inn i bol hos nærstående arter, drepe den opprinnelige dronningen og overta denne rollen. Hvis det allerede finnes arbeidere i bolet, vil disse tjene den nye dronningen og passe hennes avkom. De siste utvikler seg til arbeidere eller kjønnsindivider, avhengig av tid i sesongen. I en periode forekommer altså fredelig sameksistens mellom arbeidere av begge arter – inntil de opprinnelige arbeiderne dør. Fra nå av fremstår bolet som et rent V. dybowskii-samfunn (Wilson 1974). Arten skiller seg fra de egentlige gjøkveps ved at den har egne arbeidere, og ved at dronningen kan grunnlegge et samfunn på vanlig vepsevis.

Som vår geithams er andre Vespa-arter rovdyr og tar særlig insekter, noen ganger også rovinsekter betydelig større enn vepsene selv, foruten så forsvarsdyktige insekter som bier, humler og mindre veps. Enkelte arter kan plyndre bikuber og bolene til mindre veps. Her har geithamsene den fordelen at de er langt større og kraftigere, og at de kan knuse biene og de mindre vepsene mellom de sterke kjevene (som andre veps og bier bruker geithamsene brodden først og fremst som forsvarsvåpen) – i tillegg til at en bie dør når den stikker. Ved å utnytte sin tallmessige overlegenhet har honningbiene flere steder lært seg å drepe inntrengerne, eller helst skremme dem bort.

Mange steder i Asia er det tradisjon for å spise insekter; særlig larvene regnes som en delikatesse.

Ordet geithams skal stamme fra eldre dansk gedehvams, sammensatt av henholdsvis geding (stikkeveps, av norrønt geitungr, jf. svensk geting) og hvams (veps, stikkeveps). På dansk brukes gedehams om alle slags stikkeveps. Geit- skyldes at de knebøyde antennene minner om bukkehorn. På islandsk heter det geitungar. Svenske bålgeting og finlandssvensk båling er avledet av dialektisk bål, stor, kraftig; og geting, stikkeveps. Engelsk og tysk hornet og Hornisse er tidligere gitt en lignende forklaring, men er også (som drone, humle m.fl.) forklart med insektets kraftige brumming.

• Løken, Astrid 1964. Social wasps in Norway (Hymenoptera, Vespidae). Norsk entomologisk tidsskrift, Norsk Entomologisk forening, Bind 12, side 195-218
• Løken, Astrid 1987. Stikkeveps. Norsk Entomologisk forening, Norske Insekttabeller Nr.11
• Douwes, P.; Abenius, J.; Cederberg, B. & Wahlstedt, U. 2012. Steklar: Myror och getingar. Hymenoptera: Formicidae–Vespidae Nationalnyckeln till Sveriges flora och fauna 133 sider. ISBN 978-91-88506-78-8
• E.O.Wilson, 1974: The Insect Societies. ISBN 0674454952; ISBN 978-0674454958
• Rognes, Knut. 1980. Preparering og bestemmelse av stikkveps. Norsk Entomologisk forening, Insekt-Nytt 2/5, side 7-13

• (en) Geithams i Encyclopedia of Life  
• (en) Geithams i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) Geithams hos Artsdatabanken  
• (sv) Geithams hos Dyntaxa  
• (en) Geithams hos Fauna Europaea  
• (en) Geithams hos ITIS  
• (en) Geithams hos NCBI  
• (en) Kategori:Vespa crabro – bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• (en) Vespa crabro – galleri av bilder, video eller lyd på Wiki Commons  
• Vespa crabro – detaljert informasjon på Wikispecies