Frank Sinatra: Amerikansk sanger og filmskuespiller

Han er kjent for sanger som «(Theme From) New York, New York», «My Way», «Fly Me to the Moon» og «I’ve Got You Under My Skin».

Frank Sinatra
Født		Francis Albert Sinatra 12. des. 1915 Hoboken (New Jersey)
Død		14. mai 1998 (82 år) Los Angeles (California)
Beskjeftigelse		Fjernsynsskuespiller, filmskuespiller, skuespiller, sanger, stemmeskuespiller, jazzmusiker, filmprodusent, plateartist, filmregissør
Utdannet ved		Hoboken High School
Ektefelle		Nancy Sinatra (1939–1951) Ava Gardner (1951–1957) Mia Farrow (1966–1968) Barbara Sinatra (1976–1998)
Partner(e)		Judith Exner Angie Dickinson
Far		Anthony Martin Sinatra
Mor		Dolly Sinatra
Barn		Nancy Sinatra Frank Sinatra jr. Tina Sinatra
Parti		Det demokratiske parti (1944–1972) Det republikanske parti (1972–)
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Desert Memorial Park
Medlem av		Harry James & his Orchestra Tommy Dorsey & His Orchestra Rat Pack
Utmerkelser		20 oppføringer Emmy-prisen Golden Globe Screen Actors Guild Life Achievement Award Presidentens frihetsmedalje Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst Peabody Award Grammy Lifetime Achievement Award (1965) Grammy Trustees Award (1979) Grammy Legend Award (1994) Jean Hersholt Humanitarian Award (1971) Oscar for beste mannlige birolle (1953) (for: Herfra til evigheten) Cecil B. DeMille Award (1971) Kongressens gullmedalje New Jersey Hall of Fame Gaming Hall of Fame Kennedy Center Honors Johnny Mercer Award (1980) Grammy Award for Album of the Year (1959) (for: Come Dance with Me!) Grammy Award for Best Male Pop Vocal Performance (1959) (for: Come Dance with Me!) Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Musikalsk karriere
Sjanger		Vokaljazz, storband, blues, jazz, standardrepertoar, swing, bossanova
Instrument		Ukulele, triangel, kastanjetter, friksjonstromme, vokal
Stemmetype		Baryton
Aktive år		1935–1995
Plateselskap		Reprise Records, Columbia Records, Capitol Records, Warner Bros. Records, RCA Records, Philips
Innflytelse		Billie Holiday, Bing Crosby
Nettsted		http://www.sinatra.com, http://www.sinatra.com/
IMDb		IMDb
Signatur
Frank Sinatra på Commons

Sinatra var også en anerkjent filmskuespiller. Han vant Oscar for beste mannlige birolle i 1953, for sin rolle i Herfra til evigheten.

Sinatra fikk tidlig kallenavnet The Voice, og har blitt omtalt som en musikalsk legende og et amerikansk ikon. Han var til tider en kontroversiell person i samtiden, blant annet på grunn av sine påståtte bånd til mafiaen og sitt anstrengte forhold til pressen.

Sinatra var en del av The Rat Pack, sammen med Dean Martin, Sammy Davis jr., Peter Lawford og Joey Bishop.

Sinatra avholdt to konserter i Norge, i Ekeberghallen i 1989 og i Oslo Spektrum i 1991. Konserten i Ekeberghallen var sammen med Sammy Davis jr. og Liza Minelli, hvor blant annet kronprins Harald og kronprinsesse Sonja var tilstede.

Barndom og oppvekst

Frank Sinatra ble født den 12. desember 1915 i Hoboken i New Jersey, som eneste barn av to italienske immigranter. Faren, Antonio Martino «Marty» Sinatra, var kroeier, proffbokser og brannmann. Moren, Natalina «Dolly» Garaventa var en dominerende person i lokalpolitikken, samt i sønnens liv og karriere. Han gikk på David E. Rue Jr. High School fra 1928, men fullførte aldri utdannelsen. Sinatra bestemte seg for å bli sanger etter å ha hørt Bing Crosby på radioen.

Ekteskap og barn

Sinatra var gift fire ganger, først med barndomskjæresten Nancy Sinatra fra 1939 til 1951. De fikk tre barn sammen, inkludert artistene Nancy Sinatra og Frank Sinatra jr. Sinatra innledet etter hvert et forhold til skuespillerinnen Ava Gardner, som førte til at han skilte seg fra Nancy Sinatra i 1951. Samme år ble han giftet han seg med Gardner, men ekteskapet var ustabilt og preget av krangling, og endte i skilsmisse i 1957.  

I 1966 giftet den 50 år gamle Sinatra seg med 21 år gamle Mia Farrow, et ekteskap som endte med skilsmisse i 1968.

I 1973 giftet han seg med Barbara Marx Sinatra, et ekteskap som varte til hans død i 1998.

Politiske synspunkter

Selv om Sinatras mor var en aktiv politiker for Demokratene da han vokste opp, var det et møte med Franklin Delano Roosevelt i 1944, som for alvor vekket hans politiske interesse. Etter dette var han aktiv bidragsyter i presidentvalgkampene til flere demokratiske kandidater, som Roosevelts i 1944 og John F. Kennedys i 1960. Kennedy tok avstand fra Sinatra etter at han ble valgt til president, med bakgrunn i Sinatras påståtte forbindelser til mafiaen.

I 1966 støttet han republikaneren Ronald Reagan i hans kampanje for å bli guvernør i California, og gikk over til republikanerne for godt fra begynnelsen av 1970-årene. Han støttet både gjenvalget av Richard Nixon ved presidentvalget i 1972 og Reagans valgkamper ved presidentvalget i 1980 og 1984.

Sinatra var en sterk motstander av rasediskrimineringen i USA. Han bidro sterkt til å avskaffe segregering i Las Vegas, hvor afroamerikanske artister ikke fikk bo på mange av hotellene de opptrådte, men var henvist til områder i utkanten av byen. Han var en støttespiller for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, blant annet som bidragsyter på konserter til inntekt for Martin Luther King jr.

Senere år og død

I februar 1995 gjennomførte Sinatra sin siste konsert, i Tokyo, Japan. Han døde av et hjerteinfarkt 14. mai 1998 i Los Angeles i California, 82 år gammel.

Tidlig karriere

Han begynte å synge i små klubber i New Jersey før han endelig fikk oppmerksomheten til trompetist og orkesterleder Harry James. I juni 1938 skriver Sinatra en toårig kontrakt med James, et samarbeid som fører til Sinatras første kommersielle utgivelse, «From the Bottom of My Heart». Dårlige platesalg og manglende anerkjennelse gjør at Sinatra bryter samarbeidet med Harry James i november 1939, og blir vokalist i Tommy Dorsey Orchestra. Sinatra hadde ingen formell utdannelse eller opplæring i musikk, blant annet lærte han aldri å lese noter. Som vokalist i orkesteret til Tommy Dorsey lærte han seg både frasering og evnen til å trollbinde publikum, noe som bidro til at karrieren han skjøt fart.

Som plateartist på Columbia Records hadde han blant annet den norskættede Axel Stordahl som orkesterleder.

Fra slutten av 1940-årene sank Sinatras popularitet betraktelig. Skandaleoppslagene i forbindelse med affæren med Ava Gardner og det påfølgende skilsmissen fra Nancy Sinatra, kom samtidig med endrede musikkpreferanser i befolkningen. Salgstallene stupte og stadig færre kom på konsertene. Bunn ble nådd i 1952. Sinatra skylte store beløp i restskatt, han ble ikke spilt på radio, og både plateselskapet og managerbyrået sa han opp.

1950-årene

Veien tilbake til suksess gikk via Hollywood og rollen som Angelo Maggio i Herfra til evigheten, en tolkning som sikret han en Oscar for beste mannlige birolle i 1953. Samme år ble han også tilbudt platekontrakt med Capitol Records, et samarbeid som ble begynnelsen på Sinatras renessanse som sanger. I 1954 var han tilbake på hitlistene med sangen «Young at Heart», som nådde nummer to på listene.

I 1955 spilte han inn albumet In The Wee Small Hours, et melankolsk album med ensomhet og tapt kjærlighet som gjennomgående tema. Det havarerte forholdet med Ava Gardner la deler av grunnlaget. Albumet ble en umiddelbar klassiker og sikret seg en plass i musikkhistorien som et av verdens første konseptalbum. I årene som fulgte ga Sinatra ut flere album med tapt kjærlighet og ensomhet som gjennomgående tema i sangene, sanger han omtalte som saloon songs. Blant annet albumene Frank Sinatra Sings for Only the Lonely fra 1958 og No One Cares fra 1959.  

En av hans største suksesser i 1950-årene ble albumet Songs For Swingin’ Lovers i 1956, som blant annet inkluderte Sinatra-klassikeren I’ve Got You Under My Skin.Til tross for flere vellykkede album hos Capitol Records senere i 1950-årene, som Come Fly With Me fra 1958, valgte Sinatra å bryte med selskapet. I 1960 grunnla han sitt eget plateselskap, Reprise Records.

1960-årene og The Rat Pack

1960-årene ble et av Sinatras beste tiår. Selv om han hadde etablert sitt eget plateselskap i 1960, var først i 1966 han fikk den første store hit med Reprise. Det ble til gjengjeld den største singelsuksessen han noensinne skulle oppleve, Strangers In The Night. Sangen gikk rett til topps på listene i fire land, blant annet USA og Storbritannia. De to neste åren ga han også ut flere populære singler, blant annet That’s Life og Something Stupid. Sistnevnte med datteren, Nancy Sinatra.

På tampen av tiåret spilte han inn en av sangene han er mest forbundet med i ettertiden, nemlig My Way. Sinatras versjon av sangen var Paul Ankas omskrevne og oversatte versjon av den franske sangen Comme d’Habitude. Sangen ble ingen stor hit i USA, men gjorde det svært bra i Storbritannia.

 

1960-årene var også høydepunktet for The Rat Pack. Medlemmene av gruppen var ofte samlet på The Sands Hotel i Las Vegas, der de ble kjent for sene netter og høyt alkoholforbruk. De opptrådte på hotellene på kveldene og nettene, mens dagene ofte gikk med til å spille inn filmer, blant annet den opprinnelige Ocean´s Eleven (Nor: Elleve om kuppet).

«Ol’ Blue Eyes Is Back»

I 1971 ble det annonsert at Sinatra skal legge opp karrieren, og trekke seg tilbake fra underholdningsbransjen. 13. juni 1971 gjennomfører han avslutningskonserten i Los Angeles og avslutter med sangen Angel Eyes. Det ble ingen lang pensjonisttilværelse for Sinatra, som i april 1973 gjennomfører en konsert i Det hvite hus, for president Richard Nixon og Italias statsminister Giulio Andreotti. Konserten førte til spekulasjoner om et mulig comeback.

Allerede i slutten av samme måned var Sinatra, i all hemmelighet, tilbake i studio med dirigenten Don Costa. Frem til slutten av august spilte han inn 12 sanger, som ble albumet Ol’ Blue Eyes Is Back, som også skulle gi han det mest populære kallenavnet siden The Voice i 1940-årene. Albumtittelen ble også navnet på en TV-spesial som ble sendt i november 1973, som ble godt mottatt av både publikum og kritikere. New York Daily News skrev blant annet at «Vi trodde vi var ferdige med å skrive kjærlighetsbrev til Sinatra. Nå er det på’n igjen!». Den første konserten etter comebacket ble gjennomført i januar 1974, på Ceasars Palace i Las Vegas. Sinatra avholdt konserter i et høyt tempo gjennom 1970- og 1980-årene, også på en rekke scener han tidligere ikke hadde opptrådt. 26. januar 1980 fikk han en plass i Guiness rekordbok for høyeste antall betalende tilskuere på en konsert, etter at 175 000 mennesker hørte ham synge på Maracanã i Rio de Janeiro.

I begynnelsen av desember 1994 kunngjorde Sinatra at han ville slutte med live-opptredner, og kun konsentrere seg om innspilling av plater. I februar 1995 gjennomførte han sin siste konsert, i Tokyo.

Sinatra ble tildelt Presidentens frihetsmedalje (Engelsk: Presidential Medal of Freedom) av president Reagan i 1985, samt Kongressens gullmedalje i 1997, de to høyeste sivile utmerkelsene i USA. Han har fått tre stjerner på Hollywood Walk of Fame for film, musikk og TV

Som skuespiller

 

• 1990 Listen Up (orig. Listen Up: The Lives of Quincy Jones)
• 1990 The Sinatra Collection
• 1984 Verdens aller sprøeste bilrace (orig. Cannonball Run II)
• 1980 I morderens kjølvann (orig. The First Deadly Sin)
• 1979 Police in Action: Lokkefuglen (orig. Confessions of a Lady Cop)
• 1977 Contract on Cherry Street
• 1974 That's Entertainment
• 1970 Dirty Dingus - vestens skrekk (orig. Dirty Dingus Magee)
• 1968 Kvinnen i cement (orig. The Lady in Cement)
• 1968 The Detective
• 1967 Morder mot sin vilje (orig. The Naked Runner)
• 1967 Tony Rome - Privatdetektiv (orig. Tony Rome)
• 1966 A Man Called Adam
• 1966 Alt for berømmelsen (orig. The Oscar)
• 1966 Fred i krig (orig. Evasive Peace)
• 1966 Overfall på "Queen Mary" (orig. Assault on a Queen), «Mark Brittain»
• 1965 Kast en lang skygge (orig. Cast a Giant Shadow)
• 1965 Skilsmisse på amerikansk (orig. Marriage on the Rocks)
• 1965 Vanviddets seier (orig. None But the Brave), «Chief Pharmacist's Mate Maloney»
• 1965 Von Ryan's Express
• 1964 Når Paris bobler (orig. Paris When It Sizzles)
• 1964 Robins muntre bande (orig. Robin and the Seven Hoods)
• 1963 Mord uten spor (orig. The List of Adrian Messenger)
• 1963 Slå deg løs, bror! (orig. Come Blow Your Horn), «Alan Baker»
• 1963 4 i Texas (orig. Four for Texas), «Zack Thomas»
• 1962 Ruterdame dreper (orig. The Manchurian Candidate)
• 1962 To glade rom-naut (orig. The Road to Hong Kong)
• 1962 Tre mot alle (orig. Sergeants 3)
• 1961 Djevelen kommer kl. 4 (orig. The Devil at Four o'Clock), «Harry»
• 1960 Can-Can
• 1960 Elleve om kuppet (orig. Ocean's Eleven), «Frankie Ocean»
• 1969 Pepe
• 1959 Elsk og vær lykkelig (orig. Some Came Running)
• 1959 Invitasjon til Monaco (orig. Glück und Liebe in Monaco)
• 1959 Johnny Concho
• 1959 Livet er herlig (orig. A Hole in the Head)
• 1959 Brennende jungel (orig. Never So Few), «Capt. Tom Reynolds»
• 1958 I krig og kjærlighet (orig. Kings Go Forth)
• 1957 Nattens glade syndere (orig. The Joker is Wild)
• 1957 Pal Joey
• 1957 Stolthet og lidenskap (orig. The Pride and the Passion)
• 1956 Fint folk flørter (orig. High Society)
• 1956 Jorden rundt på 80 dager (orig. Around the World in 80 Days), «Pianist»
• 1956 Mannen med den gylne arm (orig. The Man with the Golden Arm), «Frankie Machine» [Oscarnominasjon]
• 1955 Ikke som en fremmed (orig. Not as a Stranger)
• 1955 Typer og kjei (orig. Guys and Dolls)
• 1955 Ungkar i fellen (orig. The Tender Trap), «Charlie Rieder»
• 1954 Suddenly, «John Baron»
• 1954 Unge hjerter (orig. Young at Heart)
• 1953 Herfra til evigheten (orig. From Here to Eternity) [Oscar]
• 1951 Dobbelt dynamitt (orig. Double Dynamite)
• 1951 Møt Danny Wilson (orig. Meet Danny Wilson)
• 1949 Gledens New York (orig. On the Town)
• 1949 Hennes 9 menn (orig. Take Me Out to the Ball Game)
• 1948 Mirakelklokkene (orig. The Miracle of the Bells)
• 1948 The Kissing Bandit, «Ricardo»
• 1947 Etter regn kommer solskinn (orig. Till the Clouds Roll By)
• 1947 It Happened in Brooklyn
• 1945 To gaster går i land (orig. Anchors Aweigh)
• 1944 Step Lively
• 1943 Ta det som du vil (orig. Higher and Higher), «Frank»

Som regissør

• 1965 Vanviddets seier (orig. None But the Brave)

Som produsent

• 1965 Vanviddets seier (orig. None But the Brave)
• 1962 Tre mot alle (orig. Sergeants 3)
• 1959 Johnny Concho
• 1959 Livet er herlig (orig. A Hole in the Head)

Studioalbum (utvalg)

• 1946 The Voice of Frank Sinatra
• 1947 Songs by Sinatra
• 1948 Christmas Songs by Sinatra
• 1949 Frankly Sentimental
• 1954 Songs for Young Lovers
• 1954 Swing Easy!
• 1955 In The Wee Small Hours
• 1956 Songs for Swingin' Lovers!
• 1957 A Swingin' Affair!
• 1957 Where are you?
• 1958 Come Fly With Me
• 1958 Only The Lonely
• 1962 Sinatra and Swingin' Brass
• 1963 Sinatra - Basie
• 1966 Strangers in the Night
• 1966 That's Life
• 1967 Francis Albert Sinatra & Antonio Carlos Jobim
• 1968 Francis A. and Edward K (med Duke Ellington)
• 1969 My Way
• 1971 Sinatra & Company
• 1973 Ol' Blue Eyes Is Back
• 1980 Trilogy: Past Present Future
• 1984 L.A is My Lady
• 1993 Duets
• 1994 Duets II

 

Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:

Frank Sinatra

• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Offisielt nettsted  
• (en) Frank Sinatra – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Frank Sinatra – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Frank Sinatra på Internet Movie Database  
• (sv) Frank Sinatra i Svensk Filmdatabas  
• (da) Frank Sinatra på Filmdatabasen  
• (da) Frank Sinatra på danskefilm.dk  
• (da) Frank Sinatra på Scope  
• (fr) Frank Sinatra på Allociné  
• (en) Frank Sinatra på AllMovie  
• (en) Frank Sinatra hos Turner Classic Movies  
• (en) Frank Sinatra hos Rotten Tomatoes  
• (en) Frank Sinatra hos The Movie Database  
• (en) Frank Sinatra på Apple Music  
• (en) Frank Sinatra på Discogs  
• (en) Frank Sinatra på MusicBrainz  
• (en) Frank Sinatra på Spotify  
• (en) Frank Sinatra på Songkick  
• (en) Frank Sinatra på Last.fm  
• (en) Frank Sinatra på Genius — sangtekster  
• (en) Frank Sinatra på AllMusic  
• Frank Sinatra på Twitter  
• Frank Sinatra på Twitter  
• Frank Sinatra på Facebook  
• Frank Sinatra på YouTube  
• Frank Sinatra på YouTube  
• (en) Frank Sinatra hos AllMusic