Februar: årets andre måned

Den var årets siste i den romerske kalenderen. I norrøn tradisjon het måneden «gjø» eller «goe» etter Torres datter. I Rogaland ble måneden kalt «kjerringmåneden».

På dansk het den tidligere «blidemåned», og dette navnet ble også brukt i norske almanakker fra 1644 til 1827.

 

Februar er oppkalt etter Februus, etruskernes gud for underverdenen og for renselse. Oldtidens romere regnet 23. februar som årets siste dag, selv om måneden ikke var over, og feiret den dagen til ære for Terminus, guden for grensesteiner.

Romerne knyttet også månedens navn til renselse, og den romerske gudinnen Juno brukte tilnavnet Februa, Februata eller Februtis i sitt rensende aspekt.

Hos romerne kan Februus ha blitt til Febris, gudinnen som beskyttet mot feber og malaria. I antikkens Roma var det tre templer for Febris, det ene mellom Palatinhøyden og sumpen Velabrum ned mot Tiberen, der faren for malaria-smitte var overhengende.

Hvert år 15. februar feiret man lupercalia-festen på Palatinhøyden, og ofret en hund og to geitebukker. Av geiteskinnet laget man lendekleder til unge menn, som deretter som festens høydepunkt sprang rundt høyden og pisket forbipasserende kvinner med februa, dvs strimler af geiteskinnet, et ritual som skulle gjøre dem fruktbare.

Februar var opprinnelig (i den eldre romerske kalender) den siste, og fikk av den grunn den ekstra dagen i skuddår.

Det er ikke kjent hvorfor februar er kortere end de andre månedene. En utbredt forklaring stammer fra munken Johannes de Sacrobosco, som i De Anni Ratione fra 1235 kritiserte den julianske kalenderen, og presenterte en fortelling om at februar opprinnelig hadde hatt 29 dager, men at Senatet overførte en dag fra februar til august, slik at måneden som var oppkalt etter Augustus, ikke ble kortere enn juli, som var oppkalt etter Julius Cæsar.

Forklaringen er feil, noe som fremgår av veggmalerier som viser at månedene hadde ulikt antall dager også før Cæsar endret dem.

En mer troverdig forklaring involverer den romerske sagnkongen Numa Pompilius (715 - 673 f.Kr), som etter tradisjonen innførte månedene januar og februar etter at vinteren tidligere hadde vært en periode uten måneder. Den første romerske kalenderen ble tilskrevet Romulus, og var på 304 dager fordelt på ti måneder, som raskt ble helt feil.

Numas kalenderår hadde derimot 13 måneder, de fleste med ulikt antall dager, fordi det den gangen ble regnet som lykkebringende: Martius (31 dager) - Aprilis (29 dager) - Maius (31 dager) - Iunius (29 dager) - Quintilis (31 dager) - Sextilis (29 dager) - Septembris (29 dager) - Octobris (31 dager) - Novembris (29 dager) - Decembris (29 dager) - Ianuarius (29 dager) - Februarius (28, 23 eller 24 dager) - Intercalaris (27 dager), også kalt Mercedonius. Denne måneden ble fjernet da Cæsar reformerte kalenderen i 46 f.Kr og nøyde seg med 12 måneder.

• Mange nyhedninger feirer imbolc 1. februar.
• Den kristne høytida askeonsdag inntreffer et sted mellom 4. februar og 10. mars. Karneval og Mardi Gras feires derfor gjerne i februar.
• Morsdagen har i Norge blitt feiret den andre søndagen i februar siden 1919.
• St. Valentinsdagen (Alle hjerters dag) feires 14. februar.
• Rørosmartnan begynner den nest siste tirsdagen i februar.
• Den dominikanske republikk feirer sin selvstendighetsdag 27. februar.
• Kinesisk nyttår feires den første dagen med nymåne mellom 21. januar og 20. februar.
• De olympiske vinterleker pleier å arrangeres i februar hvert fjerde år.
• Innen skisporten pleier verdensmesterskap å holdes i februar.

Februar begynner samme ukedag som mars og november i vanlige år, og som august i skuddår.