Elsa Laula Renberg: Samepolitisk aktivist

november 1877 i Storsele nær Vilhelmina i Västerbottens län, død 22. juli 1931 i Brønnøy i Nordland) var en svensk-norsk sørsamisk reineier, organisasjonsbygger, aktivist og politiker. For sin rolle under Samemøtet i 1917 regnes hun som en viktig foregangsperson i kampen for samenes rettigheter. Hun var også med på å stifte verdens første sameforening – Lapparnas Centralförbund – i Stockholm i 1904.

Elsa Laula Renberg
Født		29. nov. 1877 Storseleby
Død		22. juli 1931 (53 år) Brønnøy (av tuberkulose)
Beskjeftigelse		Reindriftsutøver, politiker
Ektefelle		Tomas Pedersen Toven
Nasjonalitet		Norge
Gravlagt		Dolstad kirke
Elsa Laula Renberg på Commons

Blant hennes kampsaker var retten til undervisning på samisk i skolen. I hennes tid som samepolitiker i Sverige var et hovedtema at samene burde ha eiendomsrett til sine skatteland og ha rett til å drive fastboende jordbruk, dertil også spørsmålet om stemmerett uavhengig av eiendom og inntekt. I Norge kjempet hun for at den tradisjonelle samiske, nomadiske reindriftskulturen – melkebruksreindrift – fremdeles skulle få levelige vilkår.

Foreldrene Lars Thomasson Laula (1846–1899) og Kristina Josefina Larsdotter (1847–1912) var reindriftssamer og småbrukere i grensetraktene mellom Hattfjelldal i Nordland og Vilhelmina i Sverige. Elsa vokste opp i Såafoe ved Dikanäs, og gikk på Lappemissionens internatskole i Bäsksele ved Vilhelmina, antagelig i tre år, og trolig med Johan Daniel Lindbom som lærer.

Spørsmålet om hennes fødested har vært diskutert. Noen kilder oppgir Susendalen i Hattfjelldal, mens andre sier «i Sverige». Ved folketellinger i 1890 og 1910 har hun oppgitt Vilhelmina som fødested, men hun skal også ha oppgitt Susendalen i private samtaler. I biografien "Elsa Laula Renberg. Historien om samenes store Minerva" diskuterer Johansen kildene, ser på dåpsdato i Vilhelmina kirke 2. desember 1877 og reindriftens trekkruter, og konkluderer med at hun var født nær Storsele i Sverige. Fra en samisk synsvinkel er disse stedene uansett deler av samme nærområde, og innenfor trekkrutene til én sijte.

Familien var reineiere, men hadde en presset økonomi og valgte i 1898 å gå over fra reindrift til jordbruk. Småbruket «Kanaan» ble anlagt på jord som i fire generasjoner hadde vært familiens lappskatteland. Samer hadde imidlertid ikke adgang til å drive jordbruk, og det ble konflikter med omkringliggende nybyggere. Faren Lars og Elsas bror Matteus druknet i juli 1899, dagen før et rettsmøte vedrørende bruken av området. Elsas mor deltok i en delegasjon som i februar 1900 oppsøkte kong Oscar II for å klage på reinbeiteloven av 1898 og dens bestemmelser om samenes erstatningsplikt for beiteskader. Etter besøket fikk hun kongebrev med rett til å bruke og bo på Kanaan.

 

Noen mener at Elsa gikk på realskole i Örebro. I alle fall gikk hun i 1901 på et sommerkurs på Nyhyttans praktiske misjonsskole, en jordbruksskole drevet av adventistsamfunnet. Lite er kjent om hva hun gjorde i ungdomsårene, men hun bodde i Fredrika fra 1896 til ca. 1900, da hun flyttet hjem igjen. Høsten 1903 dro hun til Stockholm og fikk foretrede hos dronning Sofie; her fikk hun løfte om støtte til jordmorutdanning. Hun begynte studiene i Stockholm høsten 1904, og avla eksamen i desember 1905. Hun praktiserte imidlertid aldri fast som jordmor, bare ved enkelte tilfeller.

 

Tidlig i 1904, eller kanskje enda tidligere, må hun ha kommet i kontakt med Fredrika Bremer-förbundet i Stockholm, en kvinnesaksforening. Mens hun bodde i Stockholm 1904–1905 deltok hun også i et kurs i foreningsteknikk som ble ledet av Anna Lindhagen, søster av Stockholms borgermester Carl Lindhagen. Kurset "Samernas första folkbildningskurs", ble holdt i januar 1905, samtidig som Lapparnas Centralförbund holdt sin første - og siste - "Samernas första föreningskonferens". Alt våren 1904 holdt Elsa Laula et offentlig foredrag i Stockholm, mandag 4. april 1904 – annen påskedag. To dager senere møtte hun kong Oscar II for å overlevere et klagebrev på vegne av flere samebyer i Åsele, Lycksele og Vilhelmina. Dette oppdraget hadde hun blitt utvalgt til under marsmarkedet i Åsele. Hun ble sannsynligvis valgt som utsending fordi hun snakket både samisk og svensk, og antagelig også fordi hun var dyktig til å formulere seg og framføre et budskap.

Foredraget og brevet til kongen er skrevet i samarbeid med Carl Lindhagen, som var kjent som en forkjemper for samiske rettigheter. Momentene i foredraget er de samme som fire måneder senere gjentas i pamfletten Inför lif eller död. Hun ble også intervjuet i Stockholmsavisen Dagen 31. mars 1904.

5. august 1904 deltok hun i stiftelsen av Lapparnas Centralförbund på Skansen i Stockholm. Dette var verdens første landsdekkende samiske organisasjon. Forbundet var kortlivet, og hadde ikke noen virksomhet etter årsmøtet i 1905. I styret satt tre unge samer; Elsa Laula – som ble den første lederen – Torkel Tomasson og Johan Enok Nilsson. I tillegg omfattet styret reindriftsekteparet Lisa og Lars Stinnerbom, som hadde en sameleir som en del av utstillingene på Skansen denne sommeren, og redaktøren Gustav Z. Hedenström, som ble forbundets sekretær og beskrives som «den egentlige igangsetteren».

I august 1904 ga hun også ut kampskriftet Inför lif eller död: Sanningsord i de lapska förhållandena. I skriftet, som er på 30 sider, tok hun opp viktige samiske spørsmål. Hun drøftet svenskenes oppfatninger om samene, og mytene om alkoholisme og tigging. En hovedsak var at samene burde ha eiendomsrett til sine skatteland og også ha rett til å drive fastboende jordbruk, eller som Per Otnes oppsummerer det, «full samisk eiendomsrett til landet ovenfor 'odlingsgränsan', ei grense mellom samisk og svensk land som den svenske regjeringa fikk trukket opp fra 1867 og utover». Hun mente at samene ble drevet tilbake av den pågående jordkoloniseringsprosessen.

Hun pekte også på det urettferdige i at samer ikke kunne eie jord, samtidig som stemmerett var begrenset til jordeiere, og foreslo at det burde velges en egen samisk representant til Riksdagen. Innenfor skolegang påpekte hun at skolegangen var kort og mangelfull, vanligvis bare 3 år. «'I likhet med dryckenskapslasten, kastas okunnigheten på lapparne som en skuggande, förklarande omständighet till nu rådande förhållanden. Men okunnigheten har sitt upphof i bristen på något att lära i yngre år, icke i lappbarnets motvilja för bildning och utveckling'. Det er som om hun sier: 'Hvorfor skal storsamfunnet trenge inn med sine lover uten samtidig å lære oss alt om dem, slik at vi kan ivareta rettighetene våre.'»

Inför lif eller död ble omtalt i Social Tidskrift i september 1904; signaturen «E. L.-l.» skrev at «det vore godt om hennes ord kunde nå till vida kretsar, ty för visso kommer hon med något nytt, som icke ens fallit inom en lappfogdes erfarenhetssfär.» og at brosjyren «behandlar lappfolkets moraliska ståndpunkt, som förf. ingalunda finner vara låg, lappens bristande juridiska skydd, som måste stärkas, om stammens existensfråga skall kunna lösas.»

Det finnes få spor etter henne som offentlig politisk aktivist før 1904, men hennes virksomhet fra mars til august 1904 må ha vakt oppmerksomhet og gjort henne til en skyteskive. I avisen Umebladet sto det i desember 1904 en serie på seks lange artikler om «Fallet Laula» (Tilfellet Laula). Innsenderen Vilhelm Nordin vekslet mellom personangrep og detaljdiskusjoner, og klandret Elsa Laula dels for å lyve, dels for å opptre splittende og dels for å forespeile samene en bedre framtid enn de har grunn til å regne med – «mer skadade än gagnade lappfolket genom att inbilla det omöjligheter».

I årene 1905 til 1907 deltok hun i samepolitisk arbeid i Sverige, ofte i samarbeid med andre gode krefter. Et kurs i regi av Centralförbundet för nykterhetsundervisning 2.–8. januar 1905 var en kombinasjon av et kurs i avholdsagitasjon og et kurs i foreningsarbeid for 16 unge samer. Det er dette kurset i foreningsarbeid som ble ledet av blant annet Anna Lindhagen.

 

I biografien om henne står det at hun første gang opptrådte som offentlig taler i Norge ved stiftelsesmøtet for Brurskanken samiske lag i Mosjøen 2. oktober 1907. Hun hadde imidlertid også vært i Norge som taler tidligere, som avholdsagitator i Narvik i juni 1907.

På denne tiden møtte hun Tomas Pedersen Toven, som var hennes femmenning. Paret giftet seg 18. august 1908 i Drevja kirke og fikk sitt første barn, Olav Kristoffer, 10. september samme år. De tok sammen det nye etternavnet Renberg, som sannsynligvis kom fra fjellet Renberget i hennes hjemtrakter. De drev først i Toven reinbeitedistrikt og bodde i Leirvik i Hemnes, og flyttet senere til Brurskanken reinbeitedistrikt i Vefsn.

Familien Renbergs reindrift var basert på naturalhusholdning og intensiv reindrift hvor familien deler av året levde nomadisk sammen med reinen, bosatte i gamme eller telt i nærheten av beiteområdene. Melk ble lagret til eget bruk, eller ystet til ost. Melk og ost ble også solgt i noen grad. Naturalhusholdningen omfattet også fiske, skinnberedning og produksjon av klær og utstyr med utgangspunkt i skinnet og andre naturmaterialer. De hadde sommerbeite i de høye fjellpartiene mot Røssvatnet og Tustervatnet, ved Brurskanken, Geittinden og Kjerringtinden. Vinterbeite var på øyene utenfor Helgelandskysten: Tjøtta, Alsta, Herøy og Dønna.

Samene på Helgeland, hvor Renberg bodde, var blant de siste i Norge som gikk bort fra intensiv reindrift med melking. Overgangen ble opplevd som et kulturskifte, hvor meningsforskjellene var sterke og dypt følte. «Reelle motsetninger stod mellom tradisjonell reindrift med mindre flokker, der melking og mer intensiv utnytting av reinen var en hovedsak, og på den andre sida større flokker med kjøttproduksjon som nær sagt det eneste formålet. Miljøet på Helgeland, med Renberg i spissen, stod for det første alternativet, mens reineiere i Rørostraktene allerede var på god veg inn i stordriftssystemet.» Men samene på Helgeland var også delt i dette spørsmålet; reineiere i Kappfjell la om til kjøttproduksjon, mens reineiere i Toven og Brurskanken fortsatte med tradisjonell melkebruksreindrift. Disse motsetningene kan ha vært noe av grunnen til at det i 1910 ble startet en konkurrerende sameforening på Helgeland i 1910; Helgeland lappeforening.

Thomas og Elsa Laula Renberg fikk seks barn, hvorav fire vokste opp. De to først fødte, Olav (1908–1916) og Marie (1910–1912), levde ikke opp. De fire barna som overlevde foreldrene, var Thomas, Ebba, Gustav og Elsa. Renberg var kritisk til fornorskningsarbeidet ved Sameskolen i Havika, og sendte ikke sine barn til internatskolen der. De gikk på norsk skole i Mosjøen. Familien kjøpte hus i utkanten av Mosjøen da barna kom i skolealder, og Elsa bodde der med barna i vinterhalvåret. I sin egen familie brukte hun samisk språk i liten grad, og mest i arbeid med reinen.

Våren 1921 var Renberg en av flere informanter som bisto den finske språkforskeren Eliel Lagercrantz i hans studium av sørsamisk som førte fram til bøkene Sprachlehre des Südlappischen (1923) og Wörterbuch des südlappischen (1926).

 Den nation som inte försöker att följa med i utvecklingene går under. Och det är nu en gång för alla på det sättet att små nationer som vår, ofta får stå tillbaka för andra stora nationer. Själva hara vi största delen av skulden att vår nation inte har kommit längre än den har. Vi har inte stått tillsammans. Vi har aldrig försökt att handla som ett folk. Idag försöker vi för första gången att binda samman de norska och svenska samerna 

Elsa Laula Renberg ved åpningen av Samemøtet i 1917

 

 

 

I 1910 tok hun initiativet til dannelsen av Brurskanken samiske kvinneforening. Foreningens formål var å «aa arbeide for aa faa i stand en eventuel skole paa Nordland for samiske barn, samt for øvrig sprede oplysning blant det samiske folk.» Dette ble sett som en reaksjon på Sameskolen i Havika, som var opprettet av indremisjonen tidligere samme år og hvor det ikke var tillatt for ungene å snakke samisk.

I årene fra 1906 til 1913 var sørsamene svært politisk aktive, med møter, foreningsdannelser, henvendelser til kongen og regjeringen, etablering av avisen Waren Sardne på Røros og detagelse i debatt. Jernsletten mener at det ble holdt minst 28 samepolitiske møter i disse årene, flest i 1910–1911. Daniel Mortenson fra Elgå/Røros startet avisen og var involvert i etableringen av lappeforeninger både i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag. John Eliassen Boere fra Foldereid var med på å starte Nordre Trondhjems Amts Lappeforening i 1908. Ekteparet Renberg og Thomas' onkel Gunnar Njarka (eller Gunnar Johnsen Vesterfjeld) var sentrale i Brurskanken samiske lag. Isak Andersen Granefjell var den første leder i Helgeland lappeforening.

Foreningsdannelsene var dels en reaksjon på myndighetenes politikk, og dels et forsøk på å etablere et felles ståsted i en overgangsfase for den samiske kulturen, hvor det ble stilt spørsmål ved den tradisjonelle nomadiske reindriften. Reindriftsinspektør Nissen sa på et møte i Namsos i mars 1913 at samene måtte finne seg i at de før eller siden måtte bli jordbrukere, ikke nomader. I et foredrag i Trondheim 2. april 1914 ga Renberg et svar: «Grundloven siger at ingen næringsvei skal fortrænges eller fortrykkes. Iaar feirer vi jubileumsaar. Giv da lapperne som intet heller ønsker end at være nyttige borgere frihet til at drive sine ren og til sammen med andre borgere at arbeide til landets fremgang.»

Sammen med styret i Brurskanken samiske kvinneforening og medhjelperne Ellen Lie og Anna Löfwander-Järwson arrangerte Renberg Samemøtet i 1917, det første samiske landsmøtet, som ble holdt fra 6. til 9. februar 1917 i Trondheim. Møtet samlet ca. 150 deltakere, og hun holdt selv åpningstalen. Det er dette møtet og dets åpningsdag som danner grunnlaget for feiringen av samenes nasjonaldag 6. februar. Datoen ble foreslått som samenes nasjonaldag i 1922. Møtet samlet rundt 150 deltakere, de fleste norske sørsamer, men også Finnmarks-samer og svenske samer deltok. Hovedsaken på landsmøtet var forholdene for reindrift i sørsamenes områder, samt skole- og organisasjonsspørsmål. Landsmøtet var med på å forme idéen om samene som ett folk, på tvers av landegrenser og store geografiske avstander.

Hun deltok på flere samepolitiske møter i årene etter 1917; i Tana i 1920 og i Tromsø i 1921. Etter 1921 var det liten samepolitisk aktivitet. Ved Stortingsvalget 1924 stilte hun på 2.-plass på «samelista» i Nordland: Nordland fylkes uavhengige, nasjonale folkets valgliste (Alt for fedrelandet), bak Henrik Kvandahl fra nordre Nordland. Lista fikk bare 0,3 % av stemmene i fylket; og Kvandahl stilte ved neste valg på Arbeiderpartiets liste, hvor han ble vararepresentant. Etter flere forsøk på mobilisering som ikke førte frem, gikk den samiske organisasjonen i dvale i slutten av 1920-årene.

Vinteren 1930 merket hun at hun var smittet med tuberkulose, og våren 1931 ble hun innlagt på Brønnøysund tuberkulosehjem. Her døde hun 22. juli. Hun ble gravlagt 28. juli 1931 på Dolstad kirkegård i Mosjøen. Ektemannen Thomas var en av mange sørsamer som deltok i Norske Reindriftsamers Landsforbunds stiftelsesmøte i Tromsø i 1948. På vei hjem omkom han i Dunderlandsdal-ulykken 5. juli 1948. Han er også gravlagt på Dolstad.

Renbergs ettermæle har skiftet gjennom årene. I sitt eget nærmiljø var hun omstridt og utsatt for rykter. Fram til omkring 1980 var hun lite omtalt, og Laila Stiens artikkel i Ottar 1976 var den første detaljerte biografien. Biografen Siri Broch Johansen mener at det er tydelig at etterhvert som «kvinner i vår samtid har besteget maktens tinde, har også evnen til å huske å kreditere Elsa for den jobben hun gjorde, økt». Johansen mener imidlertid at «det kan gå for langt den andre veien, og. Jeg har vært på 6. februar-tilstelninger hvor Elsa har blitt omtalt nærmest som et overmenneske, en som klarte å være husmor, mor, reindrifter, politiker og jordmor – alt på en gang, tilsynelatende uslitelig for saken.»

Åarjelhsaemien Teatere laget den første forestillingen om henne i 1996, til 80-årsjubileet for samemøtet i 1917. I 2012 hadde teatret premiere på en ny versjon av teaterstykket, Elsa Laula – dihte Staalehke Nyjsene (Elsa Laula – en uredd kvinne) i samarbeid med Nord-Trøndelag Teater. Stykket spilles fremdeles regelmessig.

Hennes pamflett Inför lif eller död? fra 1904 ble gjenutgitt i faksimile av Gaaltije i 2003, med etterord av Ingvar Åhren.

I 2011 ble det for første gang lagt ned en krans på grava hennes som ledd i den samiske nasjonaldagen. Styringsgruppen «Kvinneskulpturer i Vefsn» har tatt initiativ til en statue av Renberg i Mosjøen, og fikk våren 2016 støtte til det fra Sparebankstiftelsen Helgeland, Nordland fylkeskommune og Sametinget. Statuen avdukes 6. februar 2019. Utstillingen «Nettverksbyggeren Elsa Laula Renberg» sto på Helgeland Museum, avdeling Vefsn fra februar 2017 til april 2018.

Samerådet vedtok i 2017 at Renbergs fødselsdag 29. november skal være en offisiell samisk flaggdag.

I forbindelse med Tråante 2017 – 100-årsjubileet for samemøtet i 1917 utgir Posten Norge et frimerke med hennes portrett.

• Berg, Bård A. (2000). Mot en korporativ reindrift: samisk reindrift i Norge i det 20. århundre : eksemplifisert gjennom studier av reindriften på Helgeland. Guovdageaidnu: Sámi instituhtta. 
• Berg, Bård A. «(no) Elsa Laula Renberg». Norsk biografisk leksikon.
• Borgen, Peder (1997). Samenes første landsmøte: 6.-9. februar 1917. Trondheim: Tapir. ISBN 82-519-1249-0. 
• Braseth, Leif (2014). Samer sør for midnattssola, sørsamenes historie, kultur og levemåte. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1718-2. . Om samemøtet i kapitlet «Landsmøter i en mørk periode», side 368–386
• Jernsletten, Regnor (1991). «Trondheimslandsmøtet 1917 og samebevegelsen». Åarjel-saemieh nr 4. Snåsa: Saemien sijte: 75–81. Arkivert fra originalen 15. mai 2007. 
• Jernsletten, Regnor (1998). Samebevegelsen i Norge: idé og strategi 1900-1940. Tromsø: Senter for samiske studier, Universitetet i Tromsø. 
• Johansen, Siri Broch (2015). Elsa Laula Renberg. Historien om samefolkets store Minerva. Karasjok: ČálliidLágádus. ISBN 978-82-8263-171-6. 
• Otnes, Per (1970). Den samiske nasjon: interesseorganisasjoner i samenes politiske historie. Oslo: Pax. 
• Pareli, Leif (1988). «Det første samiske landsmøtet – Trondheim 1917». Åarjel-saemieh nr 3. Snåsa: Saemien sijte: 103–116. 
• Stien, Laila (1976). «Elsa Laula Renberg – en samisk foregangskvinne». Gløtt fra Tromsø museum. 32 : Om samiske pionérer = Ottar, nr 88. Tromsø museum. s. 18–25. 

• (en) Elsa Laula Renberg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• «Samenes Jeanne d'Arc»; nrk.no, 6.2.2017
• Fulltekst Inför lif eller död, Kungliga biblioteket
• Elsa Laula Renberg; stemmerett.no
• Frihetskämpe och feminist; samer.se
• Elsa Laula Renberg Arkivert 16. januar 2017 hos Wayback Machine.; Fylkesleksikon for Nordland
• Samernas frigörelseprocess; Samernas Riksförbund, sapmi.se
• Elsa Laula Renberg - et kvinneliv^{[død lenke]}; av Pål Hivand, hos giella.no
• «Samenes første landsmøte 1917»; digitaltfortalt.no. skrevet av Susanne Lyngman og Lisa Dunfjeld-Aagård, Saemien Sijte
• Hundreårsjubileum for samenes nasjonaldag Arkivert 11. februar 2017 hos Wayback Machine., artikkel hos Norgeshistorie.no