Banankrigene

Disse militære aksjonene ble utført av det amerikanske marinekorpset, men ved noe tilfeller ble også hæren og flåten brukt.

Kilde til uttrykket «banankrigene» er de påståtte forbindelsene mellom aksjonene og vern av ulike amerikanske handelsinteresser i regionen. Særlig interessant var det at det amerikanske firmaet United Fruit Company hadde store økonomiske interesser i produksjonen av bananer, tobakk, rørsukker og andre landbruksprodukt i Karibia, Mellom-Amerika og nord i Sør-Amerika.

Amerikanerer som var forkjemper for imperialisme i tiden før den første verdenskrig, argumenterte ofte for at de militære aksjonene hjalp landene i regionen til å få stabilitet. Noen imperialister mente også at aksjonene ikke var omfattende nok.

Motstandere av imperialismen mente at aksjonene var første steg i retning av USA-amerikansk kolonialisme i regionen.

Noen moderne observatører mener at dersom ikke den første verdenskrigen hadde kvalt den amerikanske entusiasmen for internasjonal innblanding, ville aksjonene ha holdt fram og ledet til et utvidet USA-amerikansk koloniimperium med mellomamerikanske stater, enten som en del av USA, slik som Hawaii, eller som amerikanske territorium som Filippinene (den gangen), Puerto Rico og Guam. Dette synspunktet er likevel sterkt omstridt, spesielt fordi USA utførte liknende aksjoner på 1920-tallet og hevdet at det ikke handlet om koloniambisjoner.

Banankrigene endte i 1934 med president Franklin D. Roosevelt sin politikk om godt naboskap, Good Neighbor Policy, uten at det var grunnlagt amerikanske kolonier i regionen.

•   Cuba
•   Den dominikanske republikk
•   Haiti
•   Mexico
•   Nicaragua
•   Panama

• Langley, Lester D. (1983). The Banana Wars: United States Intervention in the Caribbean, 1898–1934. University Press of Kentucky. p. 3. ISBN 0-8131-1496-9.