Aktiv Dødshjelp

Begrepene dødshjelp, eutanasi og assistert død brukes ofte synonymt med aktiv dødshjelp. Aktiv dødshjelp deles i to former: Eutanasi (legen gir pasienten en dødelig injeksjon) og assistert selvmord (legen utstyrer pasienten med en dødelig dose medisin som pasienten selv kan velge å innta).

Begrepsbruken er regnet som kontroversiell: Aktiv dødshjelp er et omstridt tema i offentlig debatt i flere land. Også selve begrepsbruken er omstridt. Begrepene som benyttes i denne artikkelen, og handlingene som knyttes til begrepene, er i samsvar med hvordan aktiv dødshjelp, hjelp til selvmord og behandlingsbegrensning er regulert etter norsk lov (se straffeloven og pasientrettighetsloven) og etiske regler for norske leger. Videre er begrepsbruken her i tråd med definisjonene i Store norske leksikon. Merk at begrepsbruken i dødshjelpsdebatten kan brukes for å fremme verdisyn og preferanser.

Aktiv dødshjelp innebærer at en person, som oftest en lege, utfører en handling som har som hovedformål og resultat at en annen person (vanligvis en alvorlig syk pasient) dør.

Handlingen må være slik at døden er et forventet og beregnet resultat av handlingen. Derfor regnes det ikke i juridisk forstand som aktiv dødshjelp dersom en helsearbeider gir en dose medisiner i den hensikt å lindre smerter, men hvor pasienten dør som en bivirkning av medisinene. Dette betegnes «dobbelteffekten». Dersom man burde forstått at dosen var større enn det som var nødvendig for å lindre symptomer, og eventuelt også kunne medføre døden, regnes det ikke som aktiv dødshjelp, men som uforsvarlig helsehjelp eller eventuelt uaktsomt drap. Aktiv dødshjelp blir det først når hensikten og doseberegningen var slik at døden var det ønskede og forventede utfall.

Det er en forutsetning for å kalle handlingen aktiv dødshjelp at personen uttrykkelig har bedt om hjelp til å dø, og at personen regnes som å være i stand til å gi samtykke («samtykkekompetent»). Dersom slik forespørsel ikke foreligger, eller dersom personen ikke er samtykke-kompetent (for eksempel på grunn av demens eller alvorlig psykisk lidelse), kalles handlingen ikke aktiv dødshjelp, men forsettlig eller overlagt drap. I noen land der aktiv dødshjelp er tillatt, kan en uttalelse fra pasienten tidligere i livet (et såkalt ”livstestament”) erstatte kravet om at pasienten eksplisitt skal ha bedt om å dø der og da. I slike tilfeller er det legen som avgjør at vilkårene for å avslutte pasientens liv er tilstede.

En form for aktiv dødshjelp er (lege-)assistert selvmord, der legens handling består i å utstyre pasienten med medikamenter, der dosen er beregnet på at pasienten skal dø av den. Det er da pasienten selv som gjennomfører selvmordet. Denne formen for aktiv dødshjelp er tillatt i Sveits og Tyskland, og i de amerikanske delstatene Oregon, Washington, Montana, Vermont, California og Colorado.

Handlinger som ikke fører til at pasienten dør der og da er ikke aktiv dødshjelp. Dette innbefatter blant annet mange former for begrensning av livsforlengende behandling, det vil si at legene (om mulig i samråd med pasienten) avstår fra eller avbryter medisinske tiltak som kunne forlenget livet, eller behandling av mulige komplikasjoner eller akutte forverringer i framtiden.

Intensiv symptombehandling er vanligvis ikke aktiv dødshjelp, med mindre det med stor sannsynlighet fører til at pasienten dør som følge av behandlingen. Et vanlig eksempel er morfinbehandling av pasienter med store smerter. Det er allmenn enighet blant eksperter på lindrende behandling om at smertelindrende behandling til pasienter som fortsatt har store smerter ikke virker livsforkortende, så lenge dosene tilpasses smertenes intensitet. Dette gjelder også de mest aggressive former for symptomlindring, slik som lindrende sedering til døende. Men dersom dosene som gis overstiger det som trengs for å lindre symptomene, og dersom dette skjer fordi pasienten har bedt om å dø, da utgjør det en form for aktiv dødshjelp.

Det å avstå fra eller avbryte medisinsk behandling som virker livsforlengende eller livsopprettholdende (tidligere kalt passiv dødshjelp), anses ikke som aktiv dødshjelp i henhold til norsk lov og etiske regler for leger. Heller ikke i land som har legalisert aktiv dødshjelp regnes dette som aktiv dødshjelp. Ved slik behandlingsbegrensning dør pasienten av sin sykdom, legens beslutning består i å unnlate å gjøre tiltak som kunne forlenget livet. I motsetning til aktiv dødshjelp, der det er legens handling (eventuelt pasientens inntak av medikamentene han fikk av legen) som direkte forårsaker døden.

I noen tilfeller medfører behandlingsbegrensning passivitet fra legens side, for eksempel at man unnlater å ta i bruk en hjertestarter, unnlater å behandle en lungebetennelse med antibiotika. I andre situasjoner innebærer dette enkelte aktive handlinger, for eksempel at man skrur av og kobler fra en respirator, trekker ut en ernæringssonde, fjerner et dialysekateter o.l. På tross av disse aktive handlingene regnes ikke dette som aktiv dødshjelp etter norsk lov og legeetikk, fordi hovedsaken er at man slutter med en aktiv, livsforlengende behandling. Dette er lite kontroversielt blant leger, men er omstridt blant legfolk og også blant noen filosofer og etikere som er opptatt av dødshjelpsspørsmålet.

Norge

I Norge er aktiv dødshjelp forbudt. Dette bygger på Almindelig borgerlig Straffelovs § 275, som fastslår at den som dreper en annen, straffes med fengsel i 8-21 år. I Straffelovens § 276 annet ledd (§ 235 i forrige versjon av Straffeloven) framkommer at straffen kan nedsettes dersom den drepte har samtykket:

§ 276 annet ledd. Dersom noen med eget samtykke er drept eller påført betydelig skade på kropp eller helse, kan straffen for gjerningspersonen settes under minstestraffen eller til en mildere straffart enn den som følger av §§ 275 eller 274 annet ledd.

Medvirkning til selvmord er forbudt etter Straffelovens § 277 (§ 236 i forrige versjon av Straffeloven):

§ 277. Den som medvirker til at noen påfører seg selv betydelig skade på kropp eller helse, straffes med fengsel inntil 15 år, jf. § 274 annet ledd. Den som medvirker til at noen tar sitt eget liv, straffes med fengsel fra 8 inntil 21 år, jf. § 275. Straffen etter første og annet ledd kan, dersom særlige grunner gjør seg gjeldende, likevel settes under minstestraffen eller til en mildere straffart enn det som følger av § 274 annet ledd og § 275. Straff kommer ikke til anvendelse når døden eller betydelig skade på kropp eller helse ikke er inntrådt.

Merk at selvmordsforsøk i seg selv ikke er straffbart i Norge. Derimot inneholder Straffeloven av 1902 en bestemmelse om at den som bistår ved selvmord kan straffes. Denne bestemmelsen ble i tråd med Strafflovkommisjonens flertall opprettholdt av Stortinget da Straffeloven ble gjennomgått i 2009. I den nye versjonen av Straffeloven fra 2015 ble lovforbudet mot aktiv dødshjelp opprettholdt.

Internasjonalt

Aktiv dødshjelp er (per 2016) tillatt i seks europeiske land (Nederland, Belgia, Tyskland, Sveits, Luxembourg og Portugal). Noen av disse landene hadde da nokså like dødshjelpslover, som i stor grad bygget på den nederlandske eutanasiloven fra 2002. Disse lovene tillot per 2016 både eutanasi (død ved injeksjon) og assistert selvmord (pasienten får medikamenter som kan brukes til å begå selvmord), selv om eutanasi er den klart mest brukte formen. Kjernen i Benelux-lovene var i 2016 å beskrive den prosessen som skal gjennomgås før dødshjelp kan utføres på lovlig vis. Legen skal gjennom samtaler med pasienten føle seg overbevist om at pasienten lider uutholdelig, og at tilstanden er uhelbredelig. En annen lege skal også undersøke pasienten og må være enig i vurderingen. Dødshjelpen skal rapporteres etterskuddsvis til en regional komité for gjennomsyn. Loven inneholder ingen medisinske kriterier for hvilke pasienter som kan få dødshjelp. Fra 2014 tillater Belgia dødshjelp også til barn. Det nederlandske parlamentet drøftet i 2016, med regjeringens støtte, hvorvidt adgangen til dødshjelp skulle utvides til personer som er «mette av dage» (på engelsk omtalt som «completed lives»), uten krav til lidelse eller medisinsk diagnose.

Sveits har ingen spesifikk dødshjelpslovgivning, men loven klargjør at det ikke er straffbart med uegennyttig bistand til en som ønsker å begå selvmord. Dette har åpnet for en praksis med assistert selvmord, der det er frivillige organisasjoner som står for det praktiske rundt assistansen. Blant disse betjener Exit-organisasjonene fortrinnsvis sveitsere, mens Dignitas i Zürich også betjener utlendinger og har blitt kjent for ”selvmordsturisme”. Rundt 2015 ble legen Erika Preisig i organisasjonen Lifecircle i Basel kjent for å ha assistert norske pasienter i deres selvmord.

Med få unntak begås selvmordet også i Sveits vha. medikamenter utskrevet av lege, men det er ikke i lovs form etablert medisinske kriterier for hvem som kan/ikke kan kvalifisere for dette.

Tyskland legaliserte i 2015 assistanse til selvmord, under forutsetning av at det skjedde på altruistisk grunnlag, og ikke var «business-like». Det var per 2016 uavklart hvorvidt denne loven tillot eller forbød den form for «selvmordsturisme» som tyske pasienter hadde benyttet seg av i Sveits.

De amerikanske delstatene Oregon, Washington, Montana, Vermont, California, Colorado og Maine tillater legeassistert selvmord etter ”Oregon-modellen”, basert på Oregons lov fra 1997. Disse statene tillater ikke eutanasi (at legen tar livet av pasienten). Oregon-modellen stiller som krav at pasienten skal ha gitt uttrykk for ønske om å få dødshjelp to ganger med minst 15 dagers mellomrom. Pasienten skal ha forventet levetid på mindre enn seks måneder, og skal være samtykke-kompetent.

I Canada avgjorde Høyesterett i den såkalte «Carter-dommen» fra februar 2015 at lovforbudet mot assistanse til selvmord var grunnlovsstridig, og påla Parlamentet å utarbeide en lov som tillater aktiv dødshjelp til personer som lider av alvorlig og uhelbredelig sykdom, og som lider uutholdelig. I juni 2016 vedtok landet å tillate aktiv dødshjelp.

Aktiv dødshjelp ble tillatt i Portugal i 2021.

Aktiv dødshjelp er et omstridt spørsmål i de fleste vestlige land. Et gjennomgående trekk er at et flertall i spørreundersøkelser støtter legalisering, samtidig som de fleste lovgivende forsamlinger så langt har veket tilbake for eller avvist forslag om legalisering. Det skotske parlamentet avviste i 2010 (og på ny i 2015) et privat lovforslag om legalisering av aktiv dødshjelp. Parlamentsbehandling med argumenter for og mot og høringsuttalelser er elektronisk tilgjengelig, og viser hvordan en slik parlamentsbehandling kan arte seg . Debatten om aktiv dødshjelp er komplisert, og det er vanskelig å gi en balansert redegjørelse i leksikon-format. Et hovedtrekk i debatten er at den har dreiet fra å handle om det klassiske barmhjertighetsdrap (hjelpe en døende med intense smerter som ikke lar seg lindre) til å handle mer om individets autonomi og kontroll over egen død.

Motargumentene mot aktiv dødshjelp er hvor en skal sette grensene på hvem som skal få lov og ikke. Det er uenigheter om aldersgrense og hvilken situasjoner det skal være tillatt i. Usikkerheten om at noen kan bli presset av familien sin blir også brukt som et argument i mot legaliseringen av aktiv dødshjelp.

Politiske partier

I Norge er det per 2016 ingen stortingspartier som arbeider for legalisering av aktiv dødshjelp. Fremskrittspartiet vedtok i 2009 i sitt prinsipprogram å åpne for aktiv dødshjelp i noen situasjoner, men vil ikke arbeide for dette i stortingsperioden 2013-2017. Noen ungdomspartier, som Unge Venstre og Fremskrittspartiets Ungdom, og enkelte fylkeslag i Arbeidernes ungdomsfylking og Unge Høyre går inn for legalisering. Det Liberale Folkepartiet oppgir på sine hjemmesider 13. januar 2012 at de er for legalisering av aktiv dødshjelp.

Interesseorganisasjoner

Foreningen Retten til en verdig død har legalisering av aktiv dødshjelp som den ene av sine to hovedsaker. Organisasjonen Menneskeverd arbeider mot legalisering av aktiv dødshjelp og mener at staten bør hjelpe de syke på en bedre måte.

Religioner og livssynssamfunn

Den norske kirke går mot legalisering av aktiv dødshjelp. Human-Etisk Forbund har ikke vedtatt standpunkt i dødshjelpsspørsmålet. Aktiv dødshjelp strider mot islam. Forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfunn har uttalt at jødisk tradisjon ikke aksepterer aktiv dødshjelp .

Profesjonsforeninger

Legeforeningen, Norsk Sykepleierforbund og Norges Farmaceutiske Forening er motstandere av at deres medlemmer skal bistå ved aktiv dødshjelp.

Undersøkelser

Ipsos MMI hadde en undersøkelse for å finne ut hvor mange som støttet legaliseringen av aktiv dødshjelp i Norge i 2019. 77 prosent av deltakerne støttet legalisering av aktiv dødshjelp, hvor 25 prosent av dem som støttet det mente at det burde være opp til hver enkelt og 52 prosent mente at det burde bare tillates i spesielle tilfeller; som ved uhelbredelig sykdom. 23 prosent var uenig i å legalisere det.

En medieundersøkelse gjort i 2015 viser at blant de spurte helsepersonalet var 27 prosent av legene og 35 prosent av sykepleierne for legalisering av aktiv dødshjelp. Samme undersøkelse viser også at det er flere leger som er i mot aktiv dødshjelp enn de andre yrkesgruppene som ble spurt. Totalt ble bare 800 mennesker spurt.

En annen undersøkelse utført i 2013 viser også at de som ønsker å jobbe innenfor medisin er mer skeptiske enn den generelle befolkningen til legaliseringen. Blant medisinstudentene i undersøkelsen støttet bare 19 prosent eutanasi for dødssyke pasienter, mens 31 prosent mente at legeassistert selvmord burde tillates.

Sandsdalen-saken er den eneste norske dødshjelpssak som har blitt rettslig behandlet. Legen Christian Sandsdalen ga i 1996 aktiv dødshjelp i form av eutanasi til multippel sklerose-syke Bodil Bjerkman. Sandsdalen meldte selv saken til politiet. Han ble først frifunnet i Oslo byrett i 1997, og ble så domfelt i Borgarting lagmannsrett i 1999. Dommen fra lagmannsretten ble opprettholdt i ankebehandlingen i Høyesterett i 2000. Sandsdalen ble funnet skyldig i å ha utført aktiv dødshjelp (overlagt drap), men fikk såkalt domsutsettelse.

Legen Stein Husebø innrømmet i 1992 å ha gitt aktiv dødshjelp i form av eutanasi til en kreftsyk pasient. Saken kom ikke til rettsapparatet fordi statsadvokaten besluttet påtaleunnlatelse. Husebø fikk en advarsel fra Helsetilsynet. Han har siden vært en markant motstander av legalisering av aktiv dødshjelp .

Sigrid Hannisdahl, tidligere leder av Foreningen Retten til en verdig død, fortalte i flere medier at hun hjalp en sykehjemspasient med å begå selvmord, ved å forsyne henne med medikamenter med dette formål. Hun ble ikke møtt med reaksjoner fra påtalemakten.

I 2015 publiserte NRK Brennpunkt og VG hver sin reportasje med norske pasienter som fikk assistanse til å begå selvmord av legen Erika Preisig ved Lifecircle-klinikken i Basel, Sveits.

• Eutanasi
• Assistert selvmord

• Euthanasia and law in Europe, av John Griffiths, Heleen Weyers og Maurice Adams, Hart Publishing 2008 Arkivert 16. januar 2013 hos Wayback Machine. ISBN 9781841137001
• Whose right to die, essay av Ezekiel J. Emmanuel, The Atlantic mars 1997

• lovdata.no straffeloven
• lovdata.no Pasientrettighetsloven
• legeforeningen.no Etiske regler for leger
• Etiske retningslinjer for sykepleiere: https://www.sykepleierforbundet.no/ikbViewer/Content/785285/NSF-263428-v1-YER-hefte_pdf.pdf^{[død lenke]}
• Ofte stilte spørsmål for Nederlands eutanasilov
• Ofte stilte spørsmål for Oregon-loven
• Foreningen retten til en verdig død organisasjonshjemmeside
• Nasjonal veileder for begrensning av livsforlengende behandling (NB Skal revideres i 2013)
• Retningslinjer for bruk av lindrende sedering til døende