Landsby: En avgrenset gruppe hus eller gårder

og hvor man har visse felles eiendommer og bruksting og utvikler en grad av samarbeidesfellesskap ved for eksempel våronn og innhøsting.

Det sentrale i landsbysystemet var teigblandingen. Hver åker var delt i teiger hvor hver bonde hadde hver sin del. Åkrene lå gjerne nærmest bebyggelsen og omga den, deretter slåttemarker. Beitemarker og havnehager lå lenger vekk. Deretter kom skogarealene.

Der hvor landsbyene kom opp i en viss størrelse kunne man finne en kirke og folk med spesialiserte yrker som smed, vever, møller, gjestgiveri osv. Landsbyens funksjon som servicesenter for omlandet er i noen sammenhenger lagt stor vekt på.

Landbyene kunne ha et sosialt rangssystem som bygget på byrd, eiendommens og husholdets størrelse, antall dyr osv. Opprinnelsen til landsbyen er uklar, men den har sammeheng med familie- og klanstrukturen i jordbrukssamfunn, hvor samhold og samarbeid har vært viktig, men også forhold som forsvar. Et eksempel på det siste kan være de ulike løsningene man har funnet i italienske og greske landsbyer.

I Norge var landsbyen ukjent, men vi hadde teigblanding og tundannelser hvor de største tunene kunne minne om små landsbyer, for eksempel Agatunet i Ullensvang kommune i Sørfjorden i Hardanger, eller Flatbygdi/Bygdi i Flatdal, Seljord. De ovennevnte tundannelsene skyldes i stor grad naturforholdene – husene ble lagt der det var trygt for skred eller flom. I Norge ble denne jordbruksformen oppgitt på 1800-tallet. Det hadde å gjøre med at de naturgitte jordbruksforholdene i Norge var uensartede og mange steder kompliserte. Teigblandingen ble derfor etter hvert en tungvint og lite lønnsom driftsform.

I 1859 fikk vi et offentlig jordskifteverk som sto for gjennomføringen av en gjennomgripende jordskiftereform hvor man omfordelte jorden. Gårdens bygninger og jord ble samlet ett sted. Rester av den gamle jordbrukskulturen kan man ennå se enkelte steder, som for eksempel Havretunet på Osterøy i Hordaland.

Landsby som merkevarebygging

Begrepet landsby er, og har heller ikke vært, et begrep i norsk administrasjon eller lovverk, men er i vår tid brukt i lokal merkevarebygging. Tettstedene Fossbergom, Geilo, Jondal, Storslett og Vingelen har formelt status som «nasjonalparklandsbyer» som et ledd i Miljødirektoratets prosjekt «Nasjonalparkkommuner og nasjonalparklandsbyer». Flere tettsteder har brukt begrepet landsby uoffisielt, som et ledd i promotering overfor turister, næringsliv og potensielle tilflyttere. Blant disse er Flatdal, Sæbøvik , Larsnes , Dokka , Ringebu , Flisa , Brandbu og Bjørkelangen . Dokka utviklet i 2009 en helhetlig markedsføringspakke i samarbeid med kommunen og lokalt næringsliv, og har siden avholdt konferanser for å dele erfaringer om tettstedsutvikling. Flere tettsteder har senere brukt landsbybegrepet etter denne modellen. I noen tilfeller har såkalt "landsbystatus" vært knyttet opp mot fylkeskommunale satsningsmidler.Randaberg kommune har siden 2007 har kalt seg «Den grønne landsbyen» i kommuneplansammenheng.

I engelsktalende land skiller man gjerne mellom to typer tettsteder, village og hamlet, som til norsk kan oversettes henholdsvis til landsby og grend. Moderne landsbyer i engelsktalende områder har ofte lite tilknytning til landbruk, da dette ikke er et kriterium som anvendes like strengt i den anglo-amerikanske definisjonen.

Storbritannia

I Storbritannia, og spesielt i England, er det viktigste formelle skillet mellom de to kategoriene at en village er sentrum i et kirkesogn, mens en hamlet utgjør en mindre del av et sogn. I praksis er antallet innbyggere viktig, da dette naturlig nok påvirker muligheten for å få opprettet et eget sogn. Forskjellen mellom landsby og grend kan i mange tilfeller være både uklart og inkonsekvent, men en landsby har gjerne en sognekirke og en grend ikke. Av samme grunn kan en landsby som har blitt innlemmet av utviklingen av en by og således i praksis blitt en bydel eller forstad, forbli definert som landsby ettersom den har en kirke.

Antallet innbyggere er ikke nødvendigvis en indikasjon på om et sted er en by eller en landsby. Det er flere landsbyer som hevder å være den største i Storbritannia, men det synes klart at Kidlington med 17 000 innbyggere, flere enn en rekke britiske byer, er blant de største. Bystatus er i Storbritannia knyttet til kongelige privilegier, og kan ikke som for eksempel i Norge tildeles av lokale myndigheter.

En tradisjonell engelsk landsby består gjerne av en village green («landsbyparken», et grønt fellesområde midt i, med noen bygninger rundt. Sentrum i landsbyen har gjerne oppstått rundt kirken, eller rundt en pub eller et annet lokale som er felles for innbyggerne i området. De som opprinnelig bosatte seg der fremfor på gårdene var gjerne personer med andre yrker som det var behov for, som smeder, leger eller dyrleger. Husene er gjerne små, og omtales ofte som cottages (hytter). Rett utenfor denne husklyngen ligger gårdene. Landsbyen var gjerne knyttet til en herregård, en manor, og det er fortsatt mange steder slik at beboerne ikke eier tomtene, men betaler årlig leie til herregårdens eier.

Den greske landsbyen er gjerne åpen og plassert i for eksempel en (fjell)skråning, noe som gjør det enkelt for innbyggerne å flykte for så å kunne utføre geriljaangrep ovenfra.

Den italienske landsbyen er gjerne plassert på toppen av en høyde for lettere å kunne forsvares mot angrep og for å tåle beleiring. En slik plassering er også luftigere i varme perioder.

• Tettsted
• By
• Bystatus
• Kjøpstad
• Hovedstad
• Bergstad

• Psychoundakis, Georgio: The Cretan Runner: His Story of the German Occupation. Oversatt av P.L. Fermor. ISBN 0-7195-3475-5
• Lorange, Erik: Historiske byer, Universitetsforlaget A/S 1995. ISBN 82-00-22426-0

• De første landsbyene, artikkel hos Norgeshistorie.no