Burundi: Land i Øst-Afrika

Landet grenser til Rwanda i nord, Tanzania i øst og sør og Den demokratiske republikken Kongo i vest. Burundis areal er på rett under 28 000 km², og landet har en anslått befolkning på over 10 millioner. Den største byen er Bujumbura, mens hovedstaden er Gitega. Selv om landet er en innlandsstat, ligger mye av den sørvestre grensen langs Tanganyikasjøen.

Folkeslagene twa, tutsi og hutu har bodd i landet siden det ble opprettet for fem hundre år siden. Burundi ble styrt som et kongedømme av tutsiene i over to hundre år. På begynnelsen av det tjuende århundret okkuperte Tyskland og Belgia regionen, og Burundi ble sammen med Rwanda en europeisk koloni under navnet Ruanda-Urundi.

Regionen har opplevd mye politisk uro på grunn av de sosiale forskjellene mellom hutuene og tutsiene, noe som resulterte i borgerkrig på midten av 1900-tallet. I dag er Burundi styrt som en representativ demokratisk republikk under en president.

Burundi er et av de ti fattigste landene i verden. Det har en av de laveste BNI per innbygger av alle land i verden. Landet har et lavt bruttoinnlandsprodukt, i stor grad på grunn av borgerkrig, dårlige utdannelsesmuligheter og virkninger av hiv/aids Burundi er tett befolket og opplever stor utvandring. Kobolt og kobber er blant landets naturressurser, og hovedeksportartiklene er kaffe og sukker.

Burundi er et av de minste og tettest befolkede landene i Afrika, det har ikke kystlinje og har et ekvatorialsk klima. Det er en del av Albertineriften i Riftdalen og ligger på et platå i sentrum av Afrika. Gjennomsnittshøyden på platået er 1707 moh, med lavere høyder på kantene. Den høyeste toppen er Heha på 2685 moh. Den ligger sørøst for den tidligere hovedstaden Bujumbura. En av Nilens kilder ligger i Burundi, og henger sammen med Lake Victoria via elven Ruvyironza Victoriasjøen er også en viktig vannkilde og blir fylt av vann fra elven Kagera. En annen viktig innsjø er Tanganyikasjøen, som dekker store deler av Burundis sørvestre hjørne.

Burundis mark er i hovedsak dyrket mark og beiteland. I dag domineres store deler av landskapet av menneskeskapt savanne. Lite jord fordelt på mange mennesker har ført til overbeite og overdyrking av jorda, og mye av landets opprinnelige vegetasjon har blitt borte. Burundi sliter både med avskoging, jorderosjon og ødelagte habitater for dyr og planter. Avskogingen av hele landet kommer i stor grad på grunn av overbefolkning, og det er kun omtrent 600 kvadratkilometer skog igjen, et tall som årlig går ned med rundt 9%. Landet har to nasjonalparker; Kibira nasjonalpark i nordvest (et lite område regnskog på grensen til Nyungwe nasjonalpark i Rwanda), og Ruvubu nasjonalpark i nordøst (langs Rurubuelven, også kjent som Ruvubu or Ruvuvu). Begge ble grunnlagt i 1982 for å ta vare på dyrebestanden.

I Burundi tilhører 85 prosent av befolkningen den etniske gruppen hutuer, mens 14 prosent er tutsier. Før Burundi ble belgisk koloni, var landet et føydalt kongerike styrt av en konge som alltid var tutsi. Likevel var ikke etnisitet noe som ble vektlagt i noen særlig grad. Det ble det først av tyskerne og belgierne, som koloniserte landet på slutten av 1800-tallet. Både tyskerne og belgierne favoriserte tutsiene, og styrket sin egen posisjon ved å sette ulike folkegrupper opp mot hverandre. Da landet fikk sin frihet i 1962, kontrollerte tutsiene hæren, og det var derfor de som overtok makten. Hutuene organiserte seg i diverse motstandsgrupper, og klarte til slutt å få til valg i 1993, hvor hutuen Melchior Ndadaye ble valgt til president. Han ble imidlertid myrdet kort til etterpå, noe som utløste et skred av voldshandlinger mot sivile tutsier. Tutsiene svarte med å drepe hundretusener av hutuer, og deretter fulgte en borgerkrig som varte fram til 2000.

Europeisk erobring

Etter å ha gått tapende ut av første verdenskrig måtte Tyskland overgi kontrollen over Tysk Østafrika til Belgia. 20. oktober 1924 ble dette landet, som bestod av dagens Rwanda og Burundi, et belgisk mandatterritorium under Folkeforbundet, i praksis en del av den belgiske kolonimakten, under navnet Ruanda-Urundi. Belgia lot derimot det gamle kongedynastiet få beholde makten.

Etter andre verdenskrig ble Ruanda-Urundi underlagt FNs autoritet, og i løpet av 1940-tallet førte en serie politiske bestemmelser til at landet ble mer splittet. 4. oktober 1943 ble den lovgivende makten i Burundi delt på flere nivåer. I 1948 gav Belgia befolkningen lov til å danne politiske partier. Disse skulle senere bli en av hovedfaktorene da landet fikk uavhengighet fra Belgia.

Uavhengighet og borgerkrig

20. januar 1959 ba Burundis hersker Mwami Mwambutsa IV den belgiske koloniministeren om at Ruanda-Urundi skulle bli delt opp i Rwanda og Burundi. Seks måneder senere ble det dannet politiske partier som ville få oppmerksomhet på uavhengighetssaken og skille Rwanda fra Burundi. Det første av disse partiene var Union pour le Progrès national (UPRONA).

Burundis forsøk på å få uavhengighet var til en viss grad påvirket av uroligheter og etnisk forfølgelse som fant sted i Rwanda. I november 1959 angrep rwandiske hutuer tutsier og drepte dem i tusentall. Mange tutsier flyttet til Burundi og Uganda for å unngå forfølgelsen. Hutuene tok makten i Rwanda gjennom seier i et belgiskkontrollert valg som ble avholdt i 1960

UPRONA, et multietnisk parti ledet av prins Louis Rwagasore, og det kristendemokratiske partiet PDC ble de viktigste organisasjonene i Burundi-Urundi. Etter at UPRONA vant valget til den lovgivende forsamlingen, ble prins Rwagasore drept i et attentat 13. oktober 1961, angivelig med innflytelse fra de belgiske kolonimaktene.

Landet erklærte seg uavhengig 1. juli 1962, og skiftet formelt navn fra Ruanda-Urundi til Burundi. Mwami Mwambutsa IV ble utnevnt til konge. Den 18. september 1962, bare to måneder etter å ha erklært seg uavhengig fra Belgia, ble landet med i FN.

Ved uavhengigheten etablerte man et konstitusjonelt monarki, og både hutuer og tutsier var representert i parlamentet, men da kong Mwambutsa utnevnte en tutsi til statsminister, følte hutuene, som hadde majoriteten i parlamentet, seg lurt. Et kuppforsøk utført av det hutudominerte politiet ble nådeløst slått ned av hæren under ledelse av en tutsioffiser, kaptein Michel Micombero. Da Pierre Ngendandumwe, en hutu som var statsminister, ble drept i 1965, førte dette til en serie angrep på tutsiene fra hutuer, angrep styresmaktene slo kontant tilbake i frykt for at tutsier skulle bli drept av hutuer som ville gjøre det samme som hadde blitt gjort i Rwanda. Både militæret og politiet ble nå lagt under tutsikontroll.

Mwambutsa ble avsatt av sin sønn, Ntare V av Burundi, i 1966. Samme år avsatte kaptein Michel Micombero Ntare, avskaffet monarkiet og erklærte landet for republikk, selv om det i praksis var et militærregime.

I 1972 ble det dannet en hutuorganisasjon under navnet Umugambwe w'Abakozi b'Uburundi eller Burundis arbeiderparti (UBU). Denne gjennomførte systematiske angrep på etniske tutsier med det erklærte mål å utrydde hele gruppen. Militærregimet svarte med represalier mot hutuer i stor skala. Det totale dødstallet har aldri blitt bekreftet, men anslag for begge voldsbølgene sammen skal ligge på over 100 000, med et tilsvarende antall asylsøkere i Tanzania og Rwanda. I^[når?] ledet en annen tutsioberst, Jean-Baptiste Bagaza, et blodløst kupp og gjennomførte forskjelluge reformer. En ny grunnlov som holdt Burundi som en ettpartistat, ble fremlagt i 1981. I august 1984 ble Bagaza valgt som statsoverhode. I sitt styre undertrykte han politiske motstandere og kuttet ned på religionsfriheten.

Major Pierre Buyoya, en tutsi, kastet Bagaza i 1987 og opphevet grunnloven, oppløste de politiske partiene og gjenninsatte militærstyret. Anti-hutupropaganda ble spredt av restene av UBU fra 1972 som hadde reorganisert seg under navnet PALIPEHUTU i 1981. Dette førte til drap på tutsibønder i de nordlige områdene Ntega og Marangara i august 1988. Dødstallene ble anslått til 5000 av myndighetene, men noen internasjonale organisasjoner mener dette er et for lavt tall.

Det nye regimet slo ikke tilbake med hard hånd, slik det hadde blitt gjort i 1972, men tilliten det vant, gikk snart tapt da man utstedte et amnesti for dem som hadde tatt initiativ til, utført og tatt ansvar for drap på etnisk grunnlag, noe som tilsvarer folkemord i internasjonal rett. Mange analytikere anser denne perioden som begynnelsen på det som blir omtalt som «straffefrihetskulturen», mens andre anser dette for å ha startet i 1965 eller 1972 da opprøret fra en liten og lett identifiserbar gruppe hutuer utløste store massakrer av tutsier.

Som et etterspill for drapene skrev en gruppe intellektuelle hutuer et åpent brev til Pierre Buyoya hvor de bad om større huturepresentasjon i administrasjonen. De som skrev under på brevet ble fengslet, men noen få uker senere utnevnte Buyoya en ny regjering med like mange hutuer som tutsier og med en hutu, Adrien Sibomana, som statsminister. Buyoya utnevnte også en kommisjon som skulle jobbe med nasjonal enhet.a I 1992 ble det fremmet en ny grunnlov som skulle sikre et flerpartisystem, noe som førte til at det brøt ut borgerkrig.

Anslagsvis 250 000 mennesker ble drept mellom 1962 og 1993. Siden Burundis uavhengighet i 1962 har det vært to hendelser som har blitt kalt for folkemord i landet. Både massedrapene av hutuer av den tutsidominerte hæren i 1972, og massedrapene av tutsier utført av hutubefolkningen i 1993 blir beskrevet som folkemord i sluttrapporten til den internasjonale kommusjonen for Burundi i 2002.

Det første forsøket på demokrati

I juni 1993 vant Melchior Ndadaye, leder av det hutudominerte Frodebu, det første demokratiske valget i landet, og ble med det den første hutuen som ble statsoverhode og dannet en hutuvennlig regjering. I oktober samme år ble Ndadaye drept av tutsisoldater, noe som førte til nye år med vold mellom hutuer og tutsier. Det har blitt anslått at rundt 300 000 mennesker, i hovedsak sivile, ble drept årene etter attentatet.

Tidlig i 1993 valgte parlamentet Cyprien Ntaryamira, også han en hutu, til president. Han ble drept sammen med presidenten i Rwanda da flyet de satt i ble skutt ned. Dette økte flyktningstrømmen til Rwanda. Også den neste presidenten var en hutu; lederen for parlamentet, Sylvestre Ntibantunganya, ble utnevnt til president i oktober 1994. I løpet av få måneder brøt det ut en bølge av etnisk motivert vold som startet med en massakre på hutuflyktninger i hovedstaden, Bujumbura, og at Union pour le Progrès national, et tutsidominert parti, trakk seg fra regjeringen og parlamentet.

I 1996 tok tutsien Pierre Buyoya makten gjennom et kupp. Han opphevet grunnloven og ble tatt i ed som president i 1998. Som et resultat av angrep fra opprørere ble befolkningen tvunget til å søke tilflukt i flyktningleirer. Under hans styre ble det avholdt lange fredssamtaler under mekling fra Sør-Afrika. Begge partene skrev under på avtaler i Arusha i Tanzania og Pretoria i Sør-Afrika hvor man ble enige om å dele makten i Burundi. Avtalen tok fire år å få ferdig, og 28. august 2000 var en overgangsregjering klar. Overgangsregjeringen fikk en prøveperiode på fem år. Til tross for flere brudd på våpenhvilen har en plan fra 2001 om fred og maktfordeling vært relativt vellykket. I 2003 ble det underskrevet en våpenhvileavtale mellom den tutsidominerte regjeringen og den største opprørsgruppen, CNDD-FDD).

I 2003 ble lederen for Frodebu, hutuen Domitien Ndayizeye, valgt til president I 2005 lagde man etniske kvoter for posisjonene i regjeringen i landet, og i løpet av året ble det gjennomført valg til parlamentet og presidentembetet og Pierre Nkurunziza, en tidligere leder for en opprørsgruppe, ble valgt til president.

Fredsavtaler

På oppfordring fra FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali tok afrikanske ledere initiativ til en serie fredssamtaler mellom de ulike fraksjonene. Samtaler ble startet opp organisert under den tidligere presidenten i Tanzania, Julius Nyerere, i 1995. Da han døde tok den sørafrikanske presidenten Nelson Mandela over og etter som samtalene utviklet seg kom også både en ny sørafrikansk president, Thabo Mbeki, samt USAs president Bill Clinton med i bildet.

Samtalene gikk langs det såkalte «Spor I»-mønsteret. Denne metoden for forhandlinger kan bli definert som en form for diplomati som involverer representanter for regjeringer eller representanter som står mellom regjeringer, som bruker sine positive omdømmer i dialogen, eller man bruker såkalt «gulrot og pisk»-metode for å komme fram til et resultat.

Hovedmålet for samtalene var strukturelle endringer i den burundiske regjeringen og i militæret for å motvirke den etniske kløften som var i samfunnet. Dette ville man nå på to måter. For det første ville man etablere en overgangsregjering med en president som skulle sitte i tre år. Deretter ville man reorganisere militæret og sikre de to gruppene lik makt.

Det viste seg at det var flere hindringer i veien mot disse målene. Først mente den burundiske delegasjonen til samtalene at målene var urealistiske og så på forslagene som tvetydige, motstridende og forvirrende. Dernest, og kanskje viktigst, mente burundierne at avtalen ville være meningsløs uten en medfølgende våpenhvile, noe som ville kreve egne, direkte samtaler med opprørsgruppene. Hovedgorganisasjonenene blant hutuene var skeptisk til å dele makten med tutsiene og viste til at de hadde blitt lurt tidligere.

I 2000 skrev den burundiske presidenten under på avtalen sammen med 13 av 19 stridende hutu- og tutsifraksjoner. Til tross for dette var det uenigheter langs hele linjen av organisasjoner om den nyfødte regjeringen og når våpenhvilen skulle intre. Det som ødela fredssamtalene var de gruppene som nektet å gi kompromisser, både hutuer og tutsier. Som et resultat av disse gruppene fortsatte, og økte, volden. Tre år senere skrev den burundiske presidenten og den største opposisjonsgruppen blant hutuene under på en avtale som skulle avslutte konflikten og de som skrev under fikk ministerposter i regjeringen. Til tross for dette fortsatte små, militante hutugrupperinger som før.

FN-involvering

Mellom 1993 og 2003 gjorde mange runder med fredssamtaler oversett av lederne i Tanzania, Sør-Afrika og Uganda at man gradvis fikk på plass avtaler for å fordele makten mellom de stridende grupperingene. Fredsbevarende styrker fra Den afrikanske union (AU) ble utplassert for å se til at den nyinnsatte overgangsregjeringen fikk jobbe i fred. I 2004 tok FN over ansvaret for de fredsbevarende styrkene som et signal på den økende internasjonale støtten til den pågående fredsprosessen i Burundi.

Mandatet til FNs oppdrag var å overvåke våpenhvilen, utføre avvæpning, demobilisering og reintegrering av de stridende partene, støtte humanitært arbeid og flyktninger, assistere ved valg, beskytte internasjonale arbeidere og burundiske borgere, overvåke Burundis grenser og stoppe ulovlig våpenimport samt assistere i å innføre institusjonelle reformer innen grunnlov, rettsvesen, militæret og politiet. I oppdraget tjenestegjorde 5650 militære, 120 sivile politimenn og -kvinner og rundt 1000 internasjonale og lokale sivilt ansatte. Oppdraget fungerte bra og dro stor nytte av den eksisterende overgangsregjeringen som samtidig jobbet med å gjøre klart for en mer legitim, valgt regjering. . Hovedproblemet for operasjonen var i begynnelsen en fortsatt motstand mot fredsprosessen fra en nasjonalistisk tutsigruppe. Denne organisasjonen fortsatte sin voldelige virksomhet i utkantene av hovedstaden, til tross for FNs tilstedeværelse. I juni 2005 hadde gruppen lagt ned våpnene og ble tatt inn igjen i den politiske prosessen. Alle politiske partier har akseptert formelen for etnisk maktdeling, noe som betyr at ingen partier kan få regjeringsmakt uten at de er etnisk integrert.

Fokuset for FNs operasjon har vært å sikre at maktdelingsavtalen ble vedtatt i en grunnlov vedtatt ved folkeavstemning, slik at man deretter kunne avholde et valg for å få på plass en ny regjering. Avvæpning, demobilisering og reintegrering ble gjort parallelt med valgforbredelser. I februar 2005 ble grunnloven godkjent med over 90% av stemmene. I mai, juni og august samme år ble det så avholdt tre ulike valg på lokalnivå for parlamentet og presidentvervet.

Selv om det fremdeles er noen vanskeligheter med flyktninger som returnerer og å sikre nok mat til den krigstrøtte befolkningen, har oppdraget i hovedsak gjort at man har klart å vinne tilliten til majoriteten av de tidligere stridende lederne i tillegg til befolkningen som helhet. FN har også vært involvert i flere småprosjekter som rehabilitering og nybygging av skoler, barnehjem, helseklinikker og i å gjenoppbygge infrastruktur som vannledninger.

2006 til i dag

Gjenoppbyggingen av Burundi startet i praksis opp etter 2006. FN la ned sine fredsbevarende styrker og fokuserte heller innsatsen på å hjelpe til med gjenoppbyggingen. For å nå målet om økonomisk rekonstruksjon gjenopplivet Rwanda, Den demokratiske republikk Kongo og Burundi den økonomiske organisasjonen The Great Lakes Countries Economic Community. I tillegg ble Burundi, sammen med Rwanda, med i Det østafrikanske fellesskap i 2007.

Noen av betingelsene for våpenhvilen mellom regjeringen og den siste væpnede motstandsgruppen, Front de Libération Nationale eller FROLINA (FLN) ble ikke implementert, og noen av topplederne i FLN forlot derfor gruppen som skulle overvåke våpenhvilen og hevdet at deres sikkerhet var truet. I september 2007 kom det til sammenstøt mellom rivaliserende fraksjoner innen FLN i hovedstaden, noe som resulterte i 20 drepte samt fastboende som ble drevet på flukt. Det ble også rapportert om opprørere i andre deler av landet. Opprørerne var uenige med regjeringen om avvæpningen og om løslatelse av politiske fanger. På slutten av 2007 og begynnelsen av 2008 angrep FLN regjeringsbeskyttede leirer hvor tidligere soldater bodde. Hjem på landet ble også plyndret.

Amnesty Internationals rapport fra 2007 forteller om mange områder der forbedring er påkrevd. Sivile er offer for gjentatte angrep fra FLN som også rekrutterer barnesoldater. Vold mot kvinner er vanlig og de som begår dette blir som regel ikke straffeforfulgt eller straffet. Det er også et presserende behov for reform av det juridiske systemet. Folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten forblir ustraffede. Etableringen av en «sannhetskommisjon» og et spesialtribunal for etterforskning og straffeforfølging har ikke blitt gjennomført. Ytringsfriheten er begrenset og journalister blir regelmessig arrestert for å gjøre jobben sin. Totalt ble 38087 burundiske flyktninger repatriert mellom januar og november 2007.

I mars 2008 ba FLN parlamentet om en immunitet mot å bli arrestert. Denne immuniteten skulle gjelde vanlige forbrytelser, men ikke grove brudd på internasjonal lov som krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten. Selv om regjeringen hadde gitt slike amnesti tidligere, ble det ikke gjort nå.

17. april 2008 bombarderte FLN Bujumbura. Den burundiske hæren kjempet tilbake og FLN led store tap. En ny våpenhvileavtale ble signert 26. mai. I august møtte president Nkurunziza FLNs leder Agathon Rwasa, under mekling av Charles Nqakula, Sør-Afrikas minister for sikkerhet. Dette var det første direkte møtet mellom dem siden juni 2007. Begge gikk med på å møtes to ganger i uken for å sette ned en kommisjon som skulle jobbe for å løse alle problemer som kunne oppstå i fredsprosessen

Flyktningleirer ble nå stengt, og 450 000 flyktninger vendte tilbake.^{[trenger referanse]} Landets økonomi er rystet og landet har den minste inntekten per innbygger i verden.^{[trenger referanse]}

I 2005 fikk Burundi ny grunnlov, og loven fra 1962, som favoriserte tutsiene, ble byttet ut. Den nye loven slo fast at presidenten og de to visepresidentene skulle ha ulik etnisk opprinnelse. I ministerrådet og parlamentet skulle man ha 60 prosent hutuer og 40 prosent tutsier. Tre seter i parlamentet skulle også forbeholdes representanter fra landets twa-befolkning, som utgjør en prosent av Burundis befolkning. Ifølge den nye loven skulle heller ingen etnisk gruppe utgjøre mer enn 50 prosent i hæren.

Menneskerettigheter

Burundi har fengselsstraff inntil to år for homofili.

Burundi er et av verdens fattigste land, noe som skyldes borgerkrigen på 90-tallet og at landet generelt har hatt mye politisk og sosial uro. I tillegg er om lag åtte prosent av befolkningen mellom 15 og 49 år rammet av hiv/aids, og stadig flere smittes. Landet er svært avhengig av økonomisk bistand fra utlandet. Jordbruket står for om lag halvparten av landets BNP, men mye av jorda er utarmet. Kaffe utgjør 3/4 av all eksport til utlandet, og landets økonomi er derfor svært avhengig av kaffeprisene på verdensmarkedet. Burundi sliter også med at landskapet er vanskelig framkommelig, at infrastrukturen er dårlig utbygd og at varene må fraktes over lange avstander. Det er langt fra jordbruksområdene til havner langs Tanganyikasjøen.

• Liste over byer i Burundi
• Burundis provinser

• Afrika. Oslo: Schibsted. 1979. s. 52. ISBN 8251607450. 
• Lundstøl, Sigrun Riedel (1995). Land i Afrika. Oslo: Faktum. s. 57. ISBN 8254002312. 

• (fr) Offisielt nettsted  
• (en) Burundi – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Burundi – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) Bakgrunnsinformasjon om konflikten i regionen hos FN-sambandets nettsted Globalis.no

• (no) Statistikk og andre data om Burundi i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• Utenriksdepartementets informasjonssider om Burundi